Introdusert og oversatt fra italiensk av Bruce Bawer
Dagens skribent er Angelo Pezzana. Han er journalist, forfatter og politisk aktivist, født i 1940 og bosatt i Torino i Italia. Han har blant annet publisert bøkene Dentro & Fuori (Inn & Ut), en selvbiografi fra 1995, og Quest’anno a Gerusalemme (Ett År i Jerusalem), en historie fra 1996 om italienske jøders innvandring til Israel. Han skriver ofte kronikker i avisen Libero i Milano, og er sjefredaktør på websiden informazionecoretta.com, et daglig informasjonsblad som spesielt overvåker de italienske medienes dekning av Israel og Midt-Østen. I det følgende essayet, som er skrevet eksklusivt for rights.no, gir han en oversikt over den aktuelle situasjonen i Italia knyttet til islam, innvandring og Israel.
Italiabrev
Av Angelo Pezzana for HRS
Jeg vil begynne med et lyspunkt. Italia er i hvert fall ett europeisk land hvor nyhetsmediene (inkludert aviser samt statlige og privateide tv-stasjoner) ikke er helt antagonistisk mot Israel.
Når det gjelder innvandring er det imidlertid en utbredt mangel på forståelse for problemet. Det er overraskende lite bevissthet rundt hva som pågår, og mediene pleier å holde tilbake nyheter om hva som har skjedd i andre europeiske land, hvor det finnes byer og bydeler som er under muslimsk kontroll. Ved å unngå dette temaet har nyhetsmediene oppnådd det de ønsket – nemlig at italienere flest holdes i mørket hva gjelder den stadige økningen i innvandrerbefolkningen, som er hovedsakelig konsentrert i periferiske bydeler. (Det er forresten umulig å gjette hvor mange innvandrere det faktisk er, fordi så mange av dem er illegale.)
Riktignok er det en håndfull aviser, hovedsakelig på høyresiden, som gir et mer eller mindre objektivt bilde av innvandringsvirkeligheten. Men de fleste mediene – som utgjør et spekter fra moderat venstre til ekstrem venstre – gjør ikke det. Dette gjelder også de katolske avisene, som håndterer innvandringsproblematikken, særlig når det handler om muslimer, kun med fokus på menneskelig og sosial utvikling. De har samme tilnærming knyttet til islamsk terror, hvis gjerningsmenn i Italia henter sin inspirasjon i moskeene. Den mest kjente av disse moskeene er Viale Jenner i Milan, som ofte etterforskes av politiet, men som likevel usvekket fortsetter med sine aktiviteter. Samtidig betrakter som regel den store allmennheten muslimske krav kun som et spørsmål om borgerrettigheter, og har derfor ingenting imot at nye moskeer bygges, og det selv om de har forbindelser med internasjonale terrornettverk. I fjor ble Walter Laqueurs bok Europas Siste Dager utgitt i Italia. Laqueur forutser hvordan Europa kommer til å se ut i de kommende tiår og inkluderer detaljer om hvordan hvert land vil ha endret seg innen 2025 og 2050. Men boken fikk ingen anmeldelser i avisene.
I Italia forsvares innvandring – uten hensyn til dens konsekvenser – ikke bare av den ekstreme venstresiden (som ikke er veldig stor) men også av grasrotsorganisasjoner som allierer seg med den katolske kirken, og som utviser nesten fullstendig enighet i alt som er imot Vesten og Israel. Over hele Italia er kirkemenigheter vertskap ved møter og konferanser som holdes i samarbeid med ekstremt venstresides og katolske NGOer, hvor hele poenget er å spre palestinsk propaganda. På disse konferansene er foredragsholderne som oftest israelske intellektuelle, journalister, professorer og forfattere av det slag som reiser verden rundt for å bakvaske Israel. De er i fåtall, men bryske. Hvem er bedre til å undergrave Israel enn en israeler?
Sentrum-høyre-koalisjonen som nå sitter med regjeringsmakten, kunne inntatt en mer rimelig tilnærming til innvandringsproblematikken, men de katolske elementene i regjeringen er uvillige til å konfrontere disse sakene på en sekulær måte, for å si det sånn. Det må likevel sies at Berlusconis utenrikspolitikk er meget USA-vennlig og Israel-vennlig, selv om statsministeren også liker å opprettholde gode relasjoner med mange ikke-demokratiske verdensledere, eksempelvis Khaddafi, Putin og Erdogan. Men alt i alt er denne regjeringen helt sikkert den beste vi kunne håpe på å få under omstendighetene – det vil si at vi i Italia belemres med en ikke-sekulær tradisjon hvor politisk makt rutinemessig blir delt opp mellom to krefter, katolikkene og kommunistene. Det har lenge vært vanlig her å snakke om ”de to kirkene” – den hvite og den røde.
Etter en omfattende etterforskning tidlig på 90-tallet, foretatt av Italias juridiske myndigheter, som på de høyeste nivå har sterke forbindelser med det gamle kommunistiske partiet, ble alle landets andre partier desimert av en serie rettssaker. Til slutt var det bare det kommunistiske partiet igjen – selv om det hadde endret navnet sitt etter Sovjetunionens fall. Det var denne situasjonen som fikk Silvio Berlusconi til å engasjere seg i politikk og etablere et parti, Forza Italia, hvis valgseier hindret venstresiden i å komme til makten. Før dette hadde Berlusconi vært forretningsmannen som brøt statens TV-monopol (som blir finansiert av obligatoriske lisensavgifter) ved å skaffe gratis privateide fjernsynskanaler. Siden da har Berlusconi regelmessig blitt anklaget for hver tenkelig forbrytelse – men så langt har han klart å overleve. I vårt demokrati – som til tross for alle sine mangler, garanterer frihet – stemte borgerne for Berlusconi i 2001, men også for sentrumsvenstre i 2006. Da han ble statsminister igjen i 2008, var det et fritt valg.
I Israel blir Berlusconi sett på som den beste statsministeren som Italia noensinne har hatt. Dette synspunktet er tydelig basert på hans politikk overfor Midt-Østen, det vil si at han respekterer Israels nasjonale interesser og har inntatt en hard linje overfor terror. Da Hamas ble erklært som en terrororganisasjon av EU, var det som et resultat av et forslag fra Italias utenriksminister, Franco Frattini. Italia har opprettholdt forretningsforbindelser med Iran, men den italienske regjeringens innstilling til dette landet er alt annet enn vennlig.
Så har vi Vatikanet, som i likhet med islam tar sterk avstand fra den moderne verden. I desember i fjor stemte Vatikanet samt muslimske land mot et resolusjonsforslag i FN som ville forby dødsstraffen for homofile – som selvsagt er i bruk i mange arabiske land. Kirken – som er imot abort, som forbyr all slags prevensjon, som fordømmer homofile som syndere og som preker imot bruken av kondomer for å forhindre AIDS – kommer faktisk svært godt overens med de teokratiske statene i den muslimske verden, og savner tydelig den tiden da kirken også hadde stor verdslig makt. Kort sagt er Italia et land som er rikt på ressurser og muligheter. Men det forblir under innflytelsen av to strømmer, katolisisme og kommunisme, som alltid har hindret utviklingen av et mer sekulært – og mer åpent – samfunn, og som har begrenset Berlusconi og hans støttespilleres evne til å forholde seg på en mer fruktbar måte til noen av nåtidens største utfordringer, nemlig innvandring, islam og hatet mot Israel.