Rita Karlsen, HRS
Det er sjelden kost at UD overstyrer vedtak fra UDI. Derfor viser den norske ambassadøren i Algerie og Tunis, Per Kristian Pedersen, muskler når han nå tar et oppgjør med UDIs unnfallenhet overfor proformaekteskap. UD har gitt klar beskjed til UDI at de oppfatter ekteskapet mellom den tunisieren og den norske kvinnen, som et rent proformaekteskap, melder Aftenposten.no.
Ambassadøren viser til flere forhold:
*Partene giftet seg etter en ukes bekjentskap.
*Et intervju med ambassaden avdekket at søkeren hadde «svært liten kjennskap om sin ektefelle og hennes nærmeste familie».
*Ektefellene kunne ikke snakke sammen på noe felles språk, heller ikke engelsk.
*Kvinnen var 16 år eldre enn tunisieren.
I en e-post til UDI skriver ambassadør Pedersen at ambassadens konklusjon er at hensikten med ekteskapet er å skaffe seg adgang til riket, og de anbefaler således at søknaden om familiegjenforening avslås. Ambassadøren viser videre til en intern UD-kartlegging, som skal ha avdekket at nesten alle familiegjenforeningssaker i denne kategorien ender i skilsmisse etter nøyaktig tre år. Dette henger igjen sammen med at etter tre års ekteskap har den familiegjenforente rett til opphold i Norge på selvstendig grunnlag. UDs undersøkelse skal ha basert seg på familiegjenforeningssaker for borgere fra Tunis i 2006 og fire-fem år tilbake i tid.
–Vi fant ut at i så godt som 100 prosent av tilfellene ble ekteskapet oppløst, og at likeledes tidspunktet for oppløsning nesten uten unntak var 3 år, med andre ord da grunnlag for bosettingstillatelse for vedkommende utlending var oppfylt, påpeker ambassadøren.
Aftenposten påpeker deretter:
I stortingsvalget varslet regjeringspartiene en strammere innvandringspolitikk, og lovet å slå langt hardere ned på mistanke om proformaekteskap. Familiegjenforening er en av de viktigste årsakene til den kraftige veksten i innvandring til Norge.
Jeg har fått med meg at regjeringen, først og fremst presentert ved Ap, har varslet en strammere innvandringspolitikk, men må innrømme at jeg ikke har fått med meg at det i valgkampen ble varslet noen ny innsats i kampen mot proformaekteskap. Det er også en sannhet med modifikasjoner at en av de viktigste årsakene til den kraftige veksten i andelen innvandrere skyldes familiegjenforening, for her henger det ene sammen med det andre. Som HRS har tatt opp en rekke ganger innenfor det siste tiåret, er det nettopp familiegjenforening gjennom ekteskap, det vi har definert som familieetablering (da det ikke er noen gjenforening), som står for den største innvandringsandelen til Norge. Dette henger sammen med at det er gjennom ekteskap som er den enkleste måten å få opphold i Norge på. Når så innvandringen til Norge øker på andre måter, slik som vi nå har erfart gjennom asylsøkere og arbeidsinnvandrere, gir dette selvsagt også effekt på andelen familiegjenforeninger og familieetableringer. Det synes heller ikke å herske noen tvil om at flere av disse kan inngå proformaekteskap for å sikre seg opphold i Norge. En undersøkelse HRS gjorde i 2003 avdekket for eksempel at mange av de såkalte MUFerne (irakerne som fikk midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening) inngikk ekteskap med norske kvinner. Vår tese var at hovedandelen av disse ville oppløses etter tre år, og at vedkommende da ville hente hustru i Irak. UDI, ved daværende direktør Trygve Nordby, avviste HRS’ hypotese og uttalte endog at ”han trodde på kjærligheten i disse ekteskapene”. Så vidt meg bekjent sjekket aldri UDI hvordan dette faktisk utviklet seg. Det vil således ikke overraske HRS om et betydelig antall av dagens asylsøkere trekker sin asylsøknad og heller leverer en søknad om familiegjenforening, da de ”plutselig” har funnet kjærligheten i Norge. Det samme vil kunne skje for en del av dem som allerede har fått avslag på asylsøknaden. Og for alt jeg vet, så har UDI allerede tall for dette, men det snakker de neppe høyt om.
For noe av grunnen til at dette fortsetter, og kanskje er økende, er etter min mening nettopp UDIs lemfeldige praksis på området. Jeg har slik sett ingen tro på at den aktuelle saken fra Tunis er unik, men derimot er det unike at ambassadøren nekter å innfinne seg med UDIs praksis.
UD er så oppgitt over UDIs beslutning at ambassaden nekter å gi tunisieren visum til Norge. Dette til tross for at han har fått lovlig opphold i Norge på grunnlag av familiegjenforening.
–Dersom UDI velger å se bort fra ambassadens vurderinger og innspill i denne saken, vil vi be om at AID får seg forelagt saken i henhold til den etablerte praksis som gjelder når utenriksstasjonene erklærer seg uenig med UDI. Inntil departementets syn foreligger vil ambassaden ikke utstede visa, skriver ambassadøren til UDI. Det var i går ikke mulig å få kontakt med ambassaden i Algerie.
Avdelingsdirektør i UDI Karl-Erik Sjøholt bekrefter overfor Aftenposten at det er svært sjelden ambassader nekter å utstede visum i tråd med beslutninger fattet i UDI. Til dette vil jeg påpeke følgende; det er på tide. Det vil heller ikke overraske om andre utenriksstasjoner og ambassader følger ambassadør Pedersens eksempel. UDI begynner etter min vurdering å få en betydelig portefølje av politiske beslutninger som snart burde vekke regjeringens interesse. For det hjelper lite om regjeringen ønsker å føre en type politikk, hvis underliggende organer eller departementer faktisk fører en annen politikk.