Rita Karlsen, HRS
Da gårsdagens opptelling i samtlige av Sveits 26 kantoner var klar, var resultatet at 57,5 prosent hadde stemt for minaretforbudet, melder NRK.no. Dermed blir det nå forbudt å bygge nye minareter, det vil si bønnetårn ved moskeer.
Det er Swiss People’s Party (SPP) som tok initiativ til folkeavstemningen, et parti som regnes for høyrepopulistisk og nasjonalkonservativt. Men langt de fleste trodde at folkeavstemningen ville avvise et minaretforbud. I begynnelsen av november tilsa målinger at 53 prosent av befolkningen var mot et forbud, mens 34 prosent støttet et slikt forbud. Det kan tyde på at mange i det sveitsiske folk var oppmerksom på at det neppe ble oppfattet som stuerent å støtte forslaget, men når de kunne legge avstemningslappen i urnen kom sannheten likevel for dagen.
Ifølge NTB har både den sveitsiske Regjeringen og nasjonalforsamlingen fordømt forslaget som et brudd på landets grunnlov. Regjeringen ba også landets innbyggere si nei til forslaget om forbud, ikke minst fordi den frykter at Sveits omdømme kan bli alvorlig skadet.
I Sveits er det rundt 200 moskeer, der fire av dem skal være utstyrt med en minaret. De som ønsket et forbud har argumentert med at minaretene er et uttrykk for islamisering av landet.
Nå kan det synes som om folket har vært enig, men et slikt forbud er slett ikke uproblematisk. Det er ikke alltid riktig å svare med et forbud når det er noe man ikke liker, men her er det dobbelt problematisk fordi det er flertallet i folket som ønsker det slik. Demonstrerer demokratiet sin sårbarhet? Er folket forført? Er folket lurt til å tro at det foregår en islamisering av Sveits? Eller er det slik at folket i Sveits rett og slett ikke ønsker islam (eller kanskje mer presist: radikal islam) velkommen – og dermed sa nei takk når de fikk sjansen? Er det i så fall en ubegrunnet frykt?
Med flertall i folket og kantonene må Sveits nå endre en artikkel i grunnloven, som stadfester minaretforbudet. Det kan igjen innebære at den sveitsiske grunnloven vil stride med grunnleggende rettigheter i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK), spesielt relatert til religionsfriheten. Da kan vi etter all sannsynlighet avvente en dom fra domstolen i Strasbourg, hvilket i seg selv kan bli utfordrende, både for Sveits og EMK.
I denne sammenheng er det også interessant å se til den nylige dommen fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, der dommen ble at italienske offentlige skoler må fjerne krusifiksene fra klasserommene. I dommen het det at krusifiks på den ene side kan oppmuntre religiøse elever, men på den andre siden kan det virke forstyrrende på elever som praktiserer en annen religion eller ingen religion, og særlig hvis det er snakk om et mindretall.
Krusifiksdommen har ført til en omfattende debatt i Italia, der krusifiksene av mange anses vel så mye som et kulturuttrykk som et religiøst symbol, og italienere nekter å føye seg etter dommen. Tvert om meldes det om at krusifiksforbudet har ført til en økt interesse for krusifiks. Men dette har vi altså hørt lite om i mediene. Er det da slik at et krusifiksforbud er ok, men et minaretforbud sender ”sjokkbølger”?
Noen har latt seg opprøre av krusifiksforbudet, ikke minst fordi de frykter at dommen kan være et uttrykk for hva man har i vente av ”religiøse uttrykk” som kan bli forlangt fjernet fra det offentlige rom. I gårsdagens Berlingske.dk kunne vi lese om presten som er redd for at det danske flagget (hvitt kors på rød bunn) ikke lenger skal få ”gå til topps” og hvor lenge Dronningen får uttrykke sitt ”Gud bevare Danmark”.
Det sveitsiske minaretforbudet antar jeg derimot blir en mer betent sak, ja antakelig en historisk sak. Som kjent vet muslimer, forhåpentligvis ikke mange men desto mer ”høylytte”, å gjøre seg bemerket om det skulle være noe som går dem imot.
Dette viser at vi er nødt å ta debatten. På redelig og ordentlig vis. Den handler ikke bare om religion, om det så er muslimer, katolikker eller ikke-troende, men det handler om en nasjons verdier, om integrering, om innvandring – og om EU, om EMK og om dommer fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen.