Meny

Politikk

Norge fremmer terror

I flere år har Norge pøst millioner av kroner inn i religiøse skoler i Nord-Pakistan, altså i selve Taliban-hjertet. Dialogindustriens absurditet og naivitet har åpenbart ingen grenser, bokstavelig talt. Denne skandalen bør få konsekvenser i form av offentlig granskning.

HRS

HRS

Publisert:

Hege Storhaug, HRS

Man må kunne spørre seg: Hva er det med den norske psyken? Hva får vårt politiske lederskap til i alvor å mene at ved å støtte religiøse skoler i ”verdens farligste land”, dertil nordvest i landet der Taliban i årevis har herjet, fremmes toleranse gjennom den såkalte dialogen? Finnes det et bedre eksempel på den norske naiviteten, en naivitet som må kunne karakteriseres som kriminell?

Sakens bakgrunn er denne: Vårt politiske lederskap vedtok at det over en periode på fem år, skulle brukes 150 millioner kroner til støtte av utdanning i Pakistan. Fem til seks millioner kroner skulle årlig kanaliseres direkte til Koranskoler, blant annet i Nordvest-Pakistan, et område som må karakteriseres som verdens mest sentrale utklekkingsanstalt av terrorister. Til sammen 115 private Koranskoler i Pakistan har mottatt økonomisk støtte fra Norge. Regjeringen innrømmet allerede i 2007 at det ikke stilles et eneste krav til innholdet i undervisningen, men at det ble stilt krav om oppgradering av infrastruktur (toaletter til jenter, for eksempel) og såkalt ”samarbeidsvilje”. Ansvaret for å gjennomføre prosjektet ble helt og holdent lagt på skuldrene til pakistanske myndigheter. Fra den norske ambassaden i Islamabad lød det slik da den betente saken ble kjent for to år siden: ”Ved å gi skolene et tilbud, håper vi å skape et grunnlag for innpass av sekulære skolebøker. Men hvis vi dikterer pensum vil skolemiljøene lukke seg.”

Vi håper. Men vi stiller ingen krav, for gjør vi det, ja, da lukker de dørene. Og slik bekreftet vel myndighetene selv at ekstremismen, og ikke toleransen, råder, og at det er enveiskjøring på dialogbruen?

Vår bistandsminister da og nå, SVs Erik Solheim, bekrefter langt på vei påstanden min. I 2007 uttalte han at prosjektets hensikt var ”å fremme religiøs toleranse”, og å ”fremme dialog”. Solheim slo fast – uten håndfast dokumentasjon – at skolene som ”velger å delta i prosjektet”, har som mål ”å framstå som en motvekt mot fundamentalisme”. Deretter la han til: ”Det betyr ikke at Norge kan styre pensum.” Tankesettet er altså dette: Gi en god slump penger til noen mullaher, og be til Gud om at mullahene velger å undervise barn i toleranse, menneskerettigheter, historie, matematikk og så videre.

Ikke nok med dette; 11. oktober i år gikk utenriksminister Jonas Gahr Støre ut i en kronikk i VG og påstod følgende: ”En uavhengig evaluering av prosjektet ble gjennomført i 2008. Den konkluderte med at norske midler ikke blir anvendt til andre formål enn det de var øremerket til, og at det blir ført nøye kontroll med utbetalingene.” Utenriksministeren må ha elendige informatører i apparatet sitt, eller så tror han at han kan slippe unna ved at hans uttalelser ikke etterprøves. I fjor gjennomføret nemlig Høgskolen i Oslo en evaluering av prosjektet, rapporten ”Islamic education in Pakistan”, melder TV2. Det viser seg at kun 16 av de 115 sponsede Koranskolene ble kontrollert. Evalueringen tok én uke. Ikke nok med det; i Swat, hvor Taliban i flere år har hatt kontroll, inntil hæren overtok for et halvt år siden, ble ikke en eneste sponset skole evaluert. TV2 dro til Swat, og fant ut at fire av syv norsksponsede skoler nå var blitt stengt etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene støttet Taliban, og det ble også avdekket at noen av skolene var rene treningsleirer for jihadister. En såkalt Koranskole, Jamia Darul Ulooom Swat, fikk 60.000 kroner i norsk støtte. Lederen av skolen skal ha vært så ekstrem at han ble drept av hæren, ifølge TV2. Denne skolen, som er en av de fire skolene som hæren stengte etter at de gjenvant kontrollen i Swat, er nå i gang igjen med sine aktiviteter under en ny ledelse.

At regjeringen aktivt prøver å forføre det norske folket til å tro at ”utdanningsstøtten” er under kontroll, bekreftes også gjennom en uttalelse fra mars i år: ”En uavhengig gjennomgang av hele prosjektet har vært vellykket. Barn har fått ikkereligiøs undervisning og jenter har fått tilgang på utdanning i et område hvor de ikke har andre alternativer.” Dette sa SVs statssekretær Håkon Arald Guldbrandsen i en NTB-melding. Regjeringen følger opp i samme stil i dag, og plasserer det fulle og hele ansvaret for bruken av bistandsmidlene på pakistanske myndigheter! ”Det er pakistanske myndigheter som følger opp disse skolene, og jeg sitter ikke med detaljer på hvor mange av disse som har blitt stengt i den turbulente situasjonen som er der. Det er opp til pakistanske myndigheter å følge dette, og ta beslutningene.” Ordene tilhører kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet, Cecilie Willoch.

Man må spørre seg: Hva skal til for at Regjeringen innrømmer at prosjektet kanskje ikke fungerer etter intensjonen? Hva skal til for at Regjeringen beklager sin naivitet og stopper prosjektet? Må det en selvmordbomber til i Oslo, der det påvises at personen ble trenet opp ved hjelp av norske skattebetalere?

HRS har dertil dokumentert, i et statlig støttet prosjekt , at skolene generelt i Pakistan er dominert av ekstremisme. Da snakker vi om de offentlige skolene, ikke Koranskolene. Ved å sjekke nasjonale undervisningsplaner, vil man finne at islam og nasjonalisme er innlemmet som en sentral del av undervisning i de fleste fag. Som i urduundervisningen. I for eksempel en lærebok i urdu for andreklassinger heter det: “Pakistan er et islamsk land. Her bor muslimer. Muslimer tro på Allahs enhet. De gjør gode gjerninger.”

I undervisningsplanene fremkommer det at barna skal lære at islamsk levesett står over andres levesett. Det skal også fremelskes jihad og martyrdom. Også i samfunnsfag, engelsk og Pakistans historie er kjernen i undervisningen den samme: Pakistans ideologi skal innpodes som en trosretning, og det skal skapes hat mot hinduer og India.

Dette hatet og avstandtaking generelt til alle andre samfunn enn muslimske samfunn, advarer også den internasjonalt høyt anerkjente organisasjonen Human Rights Commission of Pakistan mot. I et nyhetsbrev med tittelen, ”Teaching hatred” (25. april 2004), advares det generelt mot at det snevre synet på religion og direkte promotering av jihad i skolen, fortsatt skal få råde i skolen. Nyhetsbrevet er skrevet med utgangspunkt i en offentlig nasjonal rapport om temaet, som avdekker at lærerbøker landet over forfekter forskjellsbehandling og direkte diskriminering av religiøse minoriteter, og oppfordrer til hat ved å formidle et historisk vrengebilde, så vel som å formidle et vrengebilde av ikke-muslimske samfunn. HRCP beskylder offentlige ansvarlige for å legge forholdene til rette for militant ekstremisme og intoleranse, og HRCP frykter at forholdene vil forverre seg.

Selvsagt hadde det vært svært heldig hvis Norge kunne bidra med andre holdninger i pakistanske skoler, enten det er koranskoler eller offentlige grunnskoler. Men i dagens klima er det mer enn naivt å tro at våre penger kan bidra med noe som helst i positiv retning. Dessverre. Som jeg skrev i 2007: ”Pakistan går uomtvistelig kun i en retning. Det er islamisme som brer om seg, helt inn i klasseværelsene til små barn.”

Opposisjonen på Stortinget bør nå kjenne sin besøkelsestid og kreve full gjennomgang av hele prosjektet, fra dets unnfangelse til dagens faktiske situasjon i Koranskolene. Dette lukter skandale.