Rita Karlsen, HRS
Mobbingen består i hovedsak av at innvandreren opplever at de blir utestengt fra fellesskap med sine kollegaer. Skjer dette fordi de har en annen etnisk eller nasjonal bakgrunn, er det rasisme. Dette hevder psykologiprofessor og arbeidslivsforsker Stig Berge Matthiesen ut fra en undersøkelse han og kollegene Brita Bjørkelo og Morten B. Nielsen har gjort, melder Aftenposten.no.
Undersøkelsen presenteres i boken Kulturelt mangfold på mangfold på arbeidsplassen, som i utgangspunktet dreier seg om varsling i norsk arbeidsliv, men også forhold som personkonflikter og mobbing ble kartlagt.
Sentrale funn er at:
· Mens 5,6 prosent av alle arbeidstagere fra Nord-Europa og Nord-Amerika opplever mobbing på arbeidsplassen, er andelen dobbelt så høy, altså 10 prosent, for mobbeofre med annen etnisk bakgrunn.
· Hele 22,2 prosent av alle arbeidstagere fra Afrika og Midtøsten føler seg mobbet på norske arbeidsplasser. Andelen blant asiater er 8,3 prosent.
Samtidig påpekes det at antallet spurte i de ulike etniske gruppene er for små til at de kan dra bastante konklusjoner, men påpeker at funnene stemmer godt overens med resultater fra tilsvarende undersøkelser utenlands samt fra Levekårsundersøkelsen blant innvandrere. Det understrekes også at den mobbingen som innvandrerne rapporterer om, minner mye om det norske mobbeofre blir utsatt for, selv om omfanget er langt større.
Det er derimot ikke snakk om grove tilfeller, heller tvert om:
– Vi snakker svært sjelden om grove eller aggressive handlinger, men heller om det motsatte; en form for passivitet og ikke-handlinger, ved at folk med annen bakgrunn blir utestengt fra fellesskapet, mer eller mindre bevisst og aktivt, sier Berge Matthiesen til Aftenposten.
Han peker på en rekke mulige årsaker til at mobbingen skjer, for eksempel fremmedfrykt, som fører til at arbeidskameratene holder avstand og lar være å omgås nykommeren. Videre mener han det spiller inn at mange innvandrere har monotone, manuelle jobber, der de har liten styring med egen arbeidssituasjon og i tillegg opplever at de får dårlig uttelling for egen utdannelse og kompetanse.
– Mange havner i en veldig sårbar situasjon, der de føler seg urettferdig behandlet, mobbet og diskriminert. Hvis arbeidstageren også opplever at mobbingen knytter seg til hudfarge eller etnisk opprinnelse, så må dette kunne defineres som rasisme. Og selv om det er et sterkt ord, så må vi ta det på alvor og ikke benekte eller omskrive det som skjer, sier han.
Bashe Musse, talsmann for Somalisk Velferds Forening og ansatt i Oslo kommunes helse- og velferdsetat, mener at mange somaliere ikke opplever seg likeverdig, de føler seg aldri i fokus og blir ofte ekskludert fra fellesskapet.
– Som innvandrer må du hele tiden kjempe på arbeidsmarkedet; for i det hele tatt å få en jobb, for å bli inkludert i fellesskapet og for å få de oppgavene og stillingene som du faktisk er kvalifisert for. Ikke rart at mange føler seg mobbet og diskriminert.
Musse peker på at innvandrere opplever diskriminering fra flere kanter. Fra arbeidsgiver, som ofte skylder på kultur for å begrunne hvorfor man ikke vil ansette eller forfremme folk fra fjerne himmelstrøk.
Og fra kolleger, dels gjennom usynliggjøring og dels gjennom mer eller mindre sleivete bemerkninger knyttet til hudfarge, religion eller hvor man kommer fra.
– Den velmente formen for diskriminering kan være like ekskluderende, som når en lærer med innvandrerbakgrunn ikke blir bedt om å koke kaffe til kaffepausen, på linje med sine kolleger, av frykt for å fornærme ham eller henne, påpeker han.
– Det handler både om språk og om andre sosiale koder. Kjenner du ikke dem, slipper du heller ikke inn i varmen, men blir ekskludert fra fellesskapet. Dette kan oppleves som en form for mobbing med rasistiske undertoner som er vrien å avdekke.
Jeg er ikke i tvil om at mange innvandrere kan oppleve seg mobbet eller ekskludert fra fellesskapet i en arbeidssammenheng, men jeg må likevel – til tross fra Bergh Matthiesens advarsel om ”å ta det på alvor og ikke omskrive det” – få påpeke at det er en viss avstand fra å hevde å ”oppleve” noe til at det faktisk trenger å være slik. I denne artikkelen oppleves det som slående at innvandreren selv ikke synes å ha, eller skal ha, noe ansvar. Det pekes heller på forklaringsvariabler som ”fremmedfrykt”, da relatert til at arbeidskollegaene holder avstand til den ”nyankomne”. Det må i så fall påpekes at det er forskjell på en ”nyankommen” kollega og en kollega en har hatt over tid.
Musse har videre rett i det handler om språk og sosiale koder – og det er vel nettopp dette som er en av integreringes hovedutfordringer. Skal norske kollegaer skjønne sin utenlandske kollega, må da også denne ta et ansvar for å forklare sitt handlingsmønster eller tankesett ut fra sine koder. Men det innebærer derimot ikke at den norske kollegaen nødvendigvis trenger å bifalle eller verdsette alle disse kodene. Å tilkjennegi noe slikt kan kanskje oppfattes som mobbing eller ekskludering, men kan altså være det stikk motsatte. Å respektere andre er å ta dem på alvor, men det er betyr ikke at enhver bemerkning er respektløs. Mange bruker nok humor for å prøve å nærme seg andre, men hvis dette brukes mot en, ja da kan det være at man i angst for å bli misforstått velger å holde en viss avstand. Dette gjelder for begge parter, men viser kanskje mest av alt at det som trengs i arbeidslovet, som i samfunnet for øvrig, er at det bygges opp tillit mellom mennesker. Og det ligger ikke bare hos den ene part.