Introduksjon av Bruce Bawer, HRS
|
|
Ilan Halimi21. januar 2006 ble en 23 år gammel fransk jøde, Ilan Halimi, lurt med til en leilighet i en banlieue i Paris – det vil si et område i utkanten av byen hvor en stor andel av innbyggerne er muslimer. Der ble han torturert av en gjeng på rundt 30 medlemmer, ledet av Youssouf Fofana, som den gang var 25 år gammel. Etter 24 dager med grov mishandling, inkludert brutal og gjentatt juling, ble Halimi, som også ble brannskadd på 80 prosent av kroppen, festet til et tre for å dø. Samme dag, på vei til sykehuset, døde han av skadene han var påført. Ikke minst rystet drapet det franske jødiske samfunnet på rundt 600 000 personer.
Totalt 27 mistenkte ble arrestert. Mange av de pågrepne var arbeidsløse unge muslimer med foreldre som hadde innvandret fra Afrika, og flere tilhørte en gjeng som kalte seg selv «les barbares» (barbarene) og bodde i les banlieues. I etterkant av hendelsen kom det tydelig frem at de som hadde torturert Halimi var motivert av kraftig antisemittisme.
Denne avsløringen kom neppe som en overraskelse, gitt at antisemittisme er et hovedelement i det tankesettet som råder i området les banlieues. Men da Ilan Halimi var i kidnapperens fangenskap, vurderte politiet at han så og si var i ”trygge hender”; at det var snakk om en ”vanlig” kidnappingssak. Politiet ignorerte et antisemittisk motiv, tilsynelatende fordi det ble oppfattet som politisk ukorrekt. Ilans mor skriver i boken sin, 24 dager, at denne feilen kan ha kostet sønnen livet: Politiet opptrådte ikke aktivt nok i etterforskningen. De forventet at han kom til rette.
Fra april til juli i 2009 ble 27 mistenkte stilt for retten bak lukkende dører. Til slutt fikk gjenglederen Fofana en livstidsdom, med minimum 22 års fengsel. Men mange av hans medskyldige fikk langt mildere dommer. Flere fikk bare noen få måneder eller to til tre års fengsel. To ble frikjent.
Saken har fått omtale utenfor Frankrike, men den internasjonale dekningen kan ikke sammenlignes med oppmerksomheten den vakte innenlands. Det franske folket ble rett og slett oppslukt både av forbrytelsen og rettssaken, og mediekommentarene var mange om begge deler. Men det som er utrolig, er at mange av kommentatorene uttrykte sympati overfor Fofanas medskyldige. I dette essayet – som sto i oktobernummeret av månedstidskriften L’Arche i Frankrike, og som legges ut her på norsk for første gang med tillatelse fra forfatteren og redaksjonen i L’Arche – byr den franske filosofen Robert Redeker på opplysende historiske ettertanker om – og en skarpsindig kritisk analyse av – rettens milde behandling av Fofanas medskyldige og den brede offentlige medfølelsen med overgriperne.
Robert Redeker er en høyt anerkjent filosof og har skrevet en rekke bøker, men han er kanskje aller mest kjent utenfor sitt fødeland for en kronikk i Le Figaro hvor han forsvarte de kontroversielle bemerkninger om islam i den berømte talen som paven holdt på Universitetet i Regensburg i september i 2006. Dødstruslene som Redeker mottok etterpå, tvang ham og hans familie til å gå under jorden og leve under politibeskyttelse. Denne opplevelsen forteller han om i sin bok fra 2007 Il faut tenter de vivre (Man må prøve å leve), som har blitt oversatt til flere språk, inkludert dansk.
Rettsaken mot ”barbarene”, antisemittisme og kulten av ”de nedenunder”
Av Robert Redeker (engelsk versjon)
Hvordan skal man kunne forklare de milde dommene i sakene mot Youssouf Fofanas medskyldige? Hvordan forstå de merkelige reaksjonene som ble provosert frem av disse dommene fra deler av allmennheten? For mange ble lettet over at dommene var så milde. I dette tilfellet har vårt ”kjære land” blitt oppslukt av en av sine gamle lidenskaper: en pust av kollektiv antisemittisme.
Selvsagt var drapet på Ilan Halimi avslørende. Alle vet at det finnes mye antisemittisme i les banlieues. Men denne antisemittisme tar ikke nødvendigvis form fra en utarbeidet teori, som var tilfellet med visse tenkere på den ekstreme høyresiden i løpet av det 20. århundret. Det vi står overfor her er ikke en antisemittisme grunnet i et politisk parti, ikke en statlig antisemittisme, ikke en antisemittisme som kommer ”ovenfra” og hører hjemme blant elitene. Tvert imot fordømmer Frankrikes etablerte politiske partier og den franske staten antisemittisme i dag. Det vi opplever nå er heller en sosial antisemittisme – en antisemittisme av les banlieues. Antisemittismen som finnes i ”gjengen med barbarer” er kort sagt en filleproletariats antisemittisme – en antisemittisme som har vokst frem ”nedenfra”.
Youssouf Fofanas rettssak, samt dommene og reaksjonene mot dem, er enda mer talende enn mordet selv. Mildheten i noen av dommene gjenspeiler en samfunnsmessig faktor som ingen snakker om: en viss uklar “bourdieuisme”. Det handler om en slags medfølende sosiologi, og en type journalistikk som er intimt beslektet med denne sosiologien, som inntar en likegyldig og ettergivende holdning i forhold til barbarenes antisemittisme (som vi med Pierre-André Taguieff ord kan stemple som ”den nye jødefobi”). Denne holdningen er basert på ideen om at siden barbarenes antisemittisme ikke er teoretisk så har den heller ingen likheter med den offisielle antisemittismen på 1930- og 1940-tallet, som kom ”ovenfra”. Barbarenes antisemittisme kommer tvert imot ”nedenfra”. Denne bourdieuiske mentaliteten kaster lys over atmosfæren som utfoldet seg under rettssaken og belyser også mange av publikums reaksjoner.
Perversitet
Når vi analyserer dommene og de betydelige reaksjonene disse utløste, finner vi oss selv konfrontert med perversiteten som kulten av ”de nedenunder” har utviklet i Frankrike – utarbeidet fra Bourdieus verker og spredd til allmennheten av militante tidsskrifter forkledd som seriøse tidsskrifter, eksempelvis Le monde diplomatique. Denne kulten, med base i mediene, pressen og samfunnsvitenskap (hvor sosiologi higer etter å være teologi) har ført til at ”de nedenunder” forvandles (selv om når vi her snakker om “de nedenunder”, refereres det definitivt ikke til de mindre sofistikerte medlemmene av den franske middelklassen, nemlig de som er karikert gjennom den motbydelige figuren boeuf, det vil si ”pakket”, eller yahoo), til et instrument for kollektiv frelse.
Merk deg hykleriet i elitens forskjellsbehandling i forhold til ”de nedenunder”: Mens pakket er frastøtende, er ”ungdommen i les banlieues” tiltalende. Det samme gjelder kommentarene fra fotball-VM: selv om de deler en felles sløvhet, blir pakket og ”ungdommen i les banlieues” gjort til gjenstand for temmelig ulike tolkninger av sosiologer og mediene, som også setter dem i et klart hierarki. Helt siden 1980-tallet har mediene og visse deler av humaniora og samfunnsvitenskapen uforsonlig gjentatt de følgende påstander om disse to ”ignorerte” gruppene som er ”under” oss andre: Mens det typiske pakket skildres som vagt pétainsk, som uhelbredelig sta, som en amatør på trekkspell og politisk reaksjonær, blir ungdommen i forstaden – som er mer kvinnefiendtlig enn pakket og som også kan støtte steining – beskrevet som en politisk progressiv rap-artist og blir tildelt status som en frelser.
Filleproletariatet
Når man ser nærmere på Bourdieu og på samtidssosiologer som Dubet, forstår man at de snudde Marx’ teorier på hodet, selv om de betraktet seg selv som hans trofaste disipler. Forfatteren av Das Kapital identifiserte filleproletariatet som et produkt av oppløsningen av det han anså som et truende samfunn, og derav som kilde til de største truslene for programmet hans: Filleproletariatet sto i veien for fremskritt, var potensielle allierte av de mest reaksjonære bakstreverske intriger og utgjorde en personellreserve for mafiaen og for alle slags militser. Men våre samtidssosiologer overfører fille – som riktignok er av en annen etnisk sammensetting i dag enn det var på Marx sin tid – den historiske illusjonen av befrielse som Marx forunte proletariatet.
Den lidenskapelige, teoriløse antisemittismen til les banlieues fyrer opp under to klisjeer: stereotypen av jøden og penger, og stereotypen av jøden og konspirasjon. Forbindelsen mellom jøder og penger, en forbindelse som er blitt gitt nytt liv i les banlieues, er forankret i tradisjonell kristen antisemittisme og i Pierre Lerouxs , Charles Fouriers og Pierre-Joseph Proudhons utopiske sosialisme fra 1800-tallet.
Venstresiden i Frankrike har i hovedsak vært antisemittiske, helt til Dreyfus-saken. Leroux, som introduserte ordet ”sosialisme” i Frankrike, skrev en artikkel med tittelen “Jødene, epokens konge” – som også er tittelen på et beryktet verk av Toussenel. De gamle Communards tok parti mot Dreyfus, og godtok forbindelsen mellom jødene og kapital. Denne venstresides antisemittisme har smittet over på les banlieues, som er svært følsom overfor to typer propaganda – antikapitalistisk og propalestinsk.
I boken La faire aux illumines fra 2005 rettet Pierre-André Taguieff søkelyset på en faktor som er av avgjørende betydning for å forstå den aktuelle utbredelse av antisemittisme i les banlieues: dagens populære skjønnslitteratur (Da Vinci-koden), science-fiction serier på TV og videospill som tilhører en konspiratorisk sjanger – som igjen lærer ungdommen å se internasjonale intriger overalt. Slike klisjeer oppmuntres også av dagens finanskrise for ”de nedenunder” – ungdommen i les banlieues. Det er også mulig at dagens kritikk av bankene og av det finansielle systemet bidrar til å vekke til livet slike fantasier.
Berettigelse
En annen kulturell faktor bør heller ikke undervurderes: i fantasien til ”de nedenunder” kan også islam bidra til å rettferdiggjøre disse klisjeene. Alt i alt er det tydelig at de bourdieuiske samfunnsvitere, som er fascinert av ungdommene i les banlieues, har gitt nytt liv til 1800-tallets utopiske sosialistiske teoretikerne.
Vi har alle hørt og lest kommentatorene, som ved å insistere på Youssouf Fofanas ”barbarisme”, har funnet det lettere å bagatellisere rollen til hans medskyldige – som de dertil noen ganger skildrer som hans ofre. Retorisk sett minner disse kommentatorenes resonnementer om argumentene for at Østerrike var et offer av nazismen.
Alt dette – kommentarene om rettsaken, dommene og reaksjonene mot dommene – ble muliggjort av en atmosfære, en slags diskurs og såkalt kunnskap, som Foucault ville ha kalt en épistémé, som har blitt formet i løpet av de siste tre tiårene. Det er denne épistémé som er kommet til uttrykk av den dagsaktuelle kulten av ”de nedenunder”, som har Bourdieu som profet og som verken mangler prester (dvs. journalister, fagforeningsaktivister og talløse entertainere) eller yppersteprester (akademikere). Men i denne rettsaken har de rett og slett svekket rettsstaten.
Oversatt av Bruce Bawer