Hege Storhaug, HRS
”Alle støtter al-Shabab.” Disse ordene falt i Aftenposten en fredag i mars i fjor fra menn utenfor den største somaliske moskeen i Norge, Tawfiiq Islamsk Senter. Opprørte menn strømmet ut av moskeen etter fredagsbønnen, fordi tre somaliere i Norge var siktet av PST for terrorfinansiering. Det ble sagt rett ut at al-Shabab var en av flere grupperinger norsksomaliere sendte penger til, og at al-Shabab ikke var ”farlig”. ”Vi er glad i dem,” ble det sagt. Det ble også varslet demonstrasjon til støtte for de PST-siktede. Men andre ord, engasjementet mot det disse mennene opplevde som urettferdig, var sterkt.
Da er spørsmålene flere: I dag meldes det om noken steining sør i Somalia der al-Shabab har kontrollen. Denne gangen av en kvinne på 29 år. ”Selvsagt” for utroskap. Mannen hun skulle hatt et forhold til fikk 100 piskeslag (begrunnelsen for forskjellsbehandlingen, hadde vært interessant å kjenne til). For om lag to uker siden ble en mann steinet til døde av al-Shabab. Kvinnen han skal ha gjort gravid venter på samme straff når barnet hun er gravid med er født.
I fjor ble en angivelig voldtatt 13 år gammel jente steinet til døde, en sak som gikk verden over.
Al-Shabab har blant annet innført forbud mot musikk og dans i bryllup, samt amputasjoner og steining. ”Ikke farlig”? ”Vi er glad i dem”? Hva om norsk media tok seg en tur til Tawfiiq førstkommende fredagsbønn og spurte disse mennene om de kanskje feilvurderte al-Shabab en smule? Og om de fortsatt sender penger til dem? Eventuelt om de vil demonstrere og vise sitt dyptfølte raseri mot dette barbariet?