Av Phyllis Chesler, for HRS
I årevis gjorde verden ingenting mens palestinerne mestret sin djevelske kunst flykapring og selvmordsterror mot den bitte lille jødiske staten. Nei, istedenfor å kjempe mot terroristene, hyllet verden dem. De ble betraktet som ofre eller frihetsforkjempere, mens israelerne ble ansett som aggressive folkemordere. Plutselig ble palestinerne de “nye jødene”, mens jødiske israelere ble de “nye nazistene”. Vestlige progressive, inkludert feminister, ble mer bekymret over okkupasjonen av et land som ikke eksisterte (dvs. Palestina), enn de var opptatt av den globale okkupasjonen, så å si, av kvinners kropper.
Denne romantiske beretningen om frihetskamp ble betydelig finansiert av Sovjetunionen og Den Arabiske Liga, sponset av FN, støttet av journalister og akademikere både i den arabiske og den vestlige verden, samt internasjonale menneskerettighetsgrupper. Bombingen av synagoger, boikottingen av israelske akademikere, demonstrasjoner mot Israels ”okkupasjon” av muslimsk land og avvisningen av israelske idrettsutøvere, ble en rutine over hele Europa. De arabiske og muslimske mediene, samt deres vestlige meningsfeller, har anklaget jødene og sionistene – på helt falskt grunnlag – for å skulle ha skutt og drept en ung palestinsk gutt med overlegg, begått en massakre i Jenin, forgiftet palestinsk vann, spredt kreft og AIDS blant palestinerne, sterilisert palestinske menn og fjernet organer fra palestinske fanger for profitt.
Nylig < http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/134958> på kvelden 12. desember i Wien, mens rabbineren Dov Gruzman holdt den årlige seremonien hvor hanukka-lysetaken tennes i Stefansplatz, dukket det opp en muslim som høylytt forbannet jødene, for deretter å slå og sparke rabbineren. Så bet han av en del av rabbinerens finger. Gruzman ble kjørt i all hast til sykehuset, hvor tuppen av hans finger ble sydd på igjen. Angriperen ble arrestert. Gruzmans respons var å planlegge en større offentlig seremoni med gratis smultringer for 700 deltagere, istedenfor de vanglige 50 eller 60.
Ifølge den israelske diplomaten Aviva Raz-Schechter, arrangerer den israelske regjeringen en global konferanse 16. – 17. desember i Jerusalem, som skal sette fokus på bekjempelsen av antisemittisme. Konferansen er særdeles viktig, og slike arrangementer bør holdes i alle større hovedsteder i verden. Men det skjer dessverre ikke.
Hvis FN og den Palestinske Autoritet får det som de ønsker, vil de erklære en palestinsk stat på egen hånd — uten å måtte forhandle med Israel. Og som sagt håper svenskene og EU å erklære Øst-Jerusalem statens hovedstad.
Tror du at jøder og kristne vil få tillatelse til å be på sine hellige steder i Øst-Jerusalem? Eller at en konferanse om antisemittisme noensinne kommer til å holdes der?
La meg være tydelig. Ganske snart vil det som jødene opplever også oppleves av andre folkegrupper. 11.9, 11.3, 7.7 og 26.11 var alle direkte angrep mot modernitet, demokrati, vestlige verdier, kvinnerettigheter og menneskerettigheter – verdier som den israelske staten symboliserer. Siden verden ikke valgte å stanse jihadistisk terrorisme mot det jødiske Israel, spredte denne terrorismen seg selvfølgelig fort rundt om i verden; nå har en rekke selvmordsaksjoner, flykapringer, gisseltakinger og massakrer skjedd på samtlige kontinenter. De velintegrerte, velassimilerte og fredelige semittene (dvs. jødene). som ble utryddet av Hitler i et virkelig holocaust, er nå erstattet av en mindre assimilert, mer krevende og mindre fredelig gruppe semitter (dvs. muslimer) som nå utfordrer Vestens og Europas kjerneverdier.
De politisk korrekte i Vesten sier at vi – israelere, amerikanere og europeere – har ”skapt” dette jihadet. De tar feil. Jeg vet det. Jeg kjenner det på kroppen. Og jeg har erfart det.
En gang, for lenge siden (som mine lesere her allerede vet), bodde jeg i Kabul i Afghanistan. Nesten hver dag presset min afghanske svigermor meg til å konvertere til islam. (Ja, mitt først ekteskap var med en etterkommer av Abrahams første sønn, Ishmael.) Derfor opplevde jeg personlig, lenge før den sovjetiske invasjonen av Afghanistan eller Talibans tilsynekomst, islams apartheid i forhold til kjønn og religion. Kvinner brukte slør og satt bakerst i bussen. Tjenere ble behandlet som slaver. Det var farlig for meg der som jøde, kvinne og amerikaner.
Jeg fant ut at islamsk fundamentalisme og doktriner om overlegenhet, som fører til frykt, mistanke og hat for ”de vantro”, ikke blir forårsaket av Vesten, sionistene, imperialistene eller kolonialistene.
Det er Orwell som best ville ha forstått hvordan språket har blitt brukt til å vri på sannheten. Israel er ikke en apartheidstat; det er derimot islam som har hovedansvaret for apartheid og slaveri i dagens verden. Israel er ikke en kolonialistisk og okkuperende makt; det er faktisk islams historie som er preget av imperialisme, kolonialisme, omvendelse med sverd og undertrykkelse av avvikende meninger. Freud ville også ha forstått hvordan jihadister projiserer sine følelser over på jøder og bruker Israel som syndebukk for islams egne synder og forbrytelser.
Dessuten bryter islamsk kjønnsapartheid og religiøse apartheid med menneskerettigheter og kan ikke rettferdiggjøres i relativismens, toleransens, antirasismens, mangfoldighetens eller i det politiske korrekthetens navn. Så lenge islamske grupperinger fortsetter å benekte, bagatellisere eller forvri problemet, og å projisere sine egne forbrytelser over på Israel, forblir vi alle i fare. Og jeg mener ikke bare Vesten. Jeg mener også muslimske dissidenter, muslimske homoseksuelle, muslimske frihetselskere – og de mange muslimer som kun ønsker å leve fredelige liv uten tyranni.
Vi er midt i et slag hvor godt kjemper mot ondt, hvor modernitet kjemper mot barbarisme. Et slag for å bevare vestlige verdier. Og den avgjørende slagmarken er Israel. Og det avgjørende spørsmålet er om Vesten vil eller ikke vil slåss sammen med Israel.