Rita Karlsen, HRS
Organiseringen av asylfeltet er ikke enkel å få oversikt over, ja, det er ikke engang enkelt å vite hvem som er hvem. Begreper som asylsøker, asylant, flyktning, overføringsflyktning, brukes ulikt i ulike sammenhenger, og vi hører om og fra ulike instanser som Utledningsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemda (UNE), samt en klagebehandling som kan fortone seg som endeløs.
Aftenposten har gått asylsøknader nærmere i sømmene, ikke minst relatert hva som skjer med dem som har fått endelig avslag. For som dem skriver: ”Når asylsøkere får endelig avslag på sin søknad får de klar beskjed fra myndigheter og politikere om at de ikke lenger har lov å oppholde seg i landet, og at de ikke har utsikter til å få bli.”
Men så ”håpløst” er det nok ikke i praksis. Aftenposten har fått oppgitt fra UNE, som er klageinstansen for behandlede asylsaker, at hittil i år har de mottatt 2.138 såkalte ”omgjøringsanmodninger”. I rene ord er det klager på endelige avslag. Av disse ble 122 tatt til følge, hvilket tilsier at disse 122 likevel fikk opphold i Norge etter avslag. I samme periode i fjor mottok UNE 2.018 klager, der 294 ble tatt til følge.
At endelige avslag likevel fører til opphold, er en praksis mange har fått med seg:
– Disse eksemplene sprer seg som ild i tørt gress blant asylsøkerne som har fått endelig avslag. De klamrer seg til håpet om at også deres sak en gang vil bli omgjort, forteller fungerende mottaksleder ved Fagerli ventemottak, Audun Fiskum til Aftenposten.
Ventemottakene i Norge er et tilbud til avviste asylsøkere, men der botiden likevel kan bli lang. Årsakene til dette kan være at man ikke kjenner identiteten til den avviste asylsøkeren og dermed ikke vet hvor vedkommende skal returneres, at hjemlandet ikke ønsker vedkommende tilbake eller at asylsøkeren rett og slett nekter å avfinne seg med et avslag.
– Mange nekter å reise fordi de mener at de fortsatt har en god sak. De tror det er mulig å få det endelige avslaget omgjort, slik de har hørt at andre i lignende situasjoner har fått. Drømmen er å få en advokat eller NOAS til å se på saken deres, forklarer mottakslederen.
Aftenposten har tidligere fortalt at en rekke av de avviste asylsøkerne hevder at de blir psykisk syke av å bo på Fagerli ventemottak. Fiskum avviser ikke at det er mulig at noen av beboerne reelt blir psykisk syke, men han tror også noen ser på psykisk sykdom som en mulighet til å få omgjort avslaget. Har deres helsetilstand endret seg betraktelig siden de fikk avslaget, er dette et kriterium for å kunne få opphold likevel.
 |
Det begynner med en søknad til Utlendingsdirektoratet, som behandler saken. Hvis asylsøkeren får avslag, kan avslaget påklages.
Den første klagen sendes tilbake til UDI, som vurderer anførslene i klagen og deretter innvilger eller avslår opphold. Hvis UDI opprettholder sitt avslag, kan asylsøkeren klage vedtaket videre til klageinstansen, som er Utlendingsnemnda (UNE).
Hvis UNE opprettholder UDIs avslag, foreligger et endelig avslag i forvaltningslovens forstand. Det er disse som får tilbud om plass i ventemottak. Deretter skal de forlate Norge.
Ingen begrensning
Men selv om det foreligger «endelig avslag», så betyr ikke det nødvendigvis at avslaget er endelig. Søkeprosessen kan fortsette, men på dette punktet i prosessen heter det ikke lenger søknad eller klage, det heter omgjøringsanmodning. UNE beskriver slike omgjøringsanmodninger som brev av typen «kan dere ikke ombestemme dere?».
Det finnes ingen begrensning for hvor mange slike anmodninger hver enkelt kan sende, anmodningene kan også fortsette etter at asylsøkeren er returnert til hjemlandet.
De 122 asylsøkerne som i år har fått opphold etter først å ha fått endelig avslag, har fått opphold etter slike anmodninger.
Asylsøkeren kan også klage til sivilombudsmannen. Det gjelder saker der det hevdes at det offentlige har gjort saksbehandlingsfeil.
Søksmål
Dernest kan asylsøkeren gå til det norske rettssystemet og saksøke staten ved UNE med påstand om at domstolen skal underkjenne UNEs vedtak. Det finnes også internasjonale organer som enkeltindivider kan klage til, som for eksempel Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). For at EMD skal ta en sak, må alle ankemuligheter være oppbrukt.
Andre organer som fører tilsyn med at land oppfyller sine internasjonale konvensjonsforpliktelser er FNs menneskerettighetskomité (HRC), FNs komité mot tortur (CAT) og FNs komité for barns rettigheter (CRC). FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) uttaler seg også om statenes praksis og noen ganger om enkeltsaker.
Det er vel ikke til å undre seg over at dette er en kostbar praksis. Både for Norge og den enkelte.