Forfatteren er (i ettertid av publiseringen blitt) «anonym filosof»
Tiltross for at neonfargede holdningskampanjer er et mantra i norsk offentlighet, preller slike av som vann på gåsa, paradoksalt, for hvem motsetter seg vel velmente oppfordrninger om å endre uønsket atferd? Vesentlig er spørsmålet om hvorvidt verdier lar seg internalisere ved mer eller mindre funderte holdningskampanjer og moraliserende pekefingre, eller om svaret bør søkes annetsteds.
En ting er å formulere mål, noe helt annet er hvordan man tenker seg målene realisert, og forskning forklarer hvorfor verken kampanjer eller verbale formaninger endrer tankesett, holdninger eller verdier:
1. Hver tilsynelatende viljesbaserte handling begynner normalt med at hjernen underbevisst forbereder handlingen før bevisstheten informeres, hvor bevisstheten, avhengig av hvor disiplinert den er, kun kan ”vetoe” eller avbryte impulser som leder til uønskede, uheldige, pinlige eller umoralske handlinger.
2. Tenkning er uavhengig av bevissthet og vilje (som kan sidestilles med ubevisste ønsker, drifter, begjær som handlingers mulige årsak) og mesteparten av informasjonen som passerer gjennom vårt sentralnervesystem er ubevisst, men selve tankeprosessene, materialet og forberedelsene er alle ubevisste, dvs. utenfor vår bevisste kontroll, men med tilgang til resultatene av disse prosessene.
Grunnlaget for våre handlinger, verdier, holdninger og tankesett ligger således ikke i vår bevissthet og kan derfor ikke endres ved viljeshandlinger eller ”bevisste valg”. Holdningskampanjer slår feil både fordi de ikke treffer de underbevisste prosesser hvor verdier, holdninger og tankesett befinner seg og fordi sinnet er langt mektigere og rikere enn bevisstheten.
Eksemplets makt!
At holdningskampanjer eller moraliserende pekefingre ikke fungerer handler også om hvor mye vi oppfatter av formaninger. Skriftlige eller verbale ytringer kan sies å inneholde svært lite informasjon eller ha svært lav båndbredde, dvs. jo flere måter et budskap kan presenteres på, desto mindre informativt er det. Handlinger, derimot, er breddfulle av informasjon og vi oppfatter derfor langt mer av handlinger, fordi de treffer oss langt mer direkte, enn hva vi gjør av verbale formaninger. Handlinger kan sies å ha mange flere millioner bits informasjon enn språklige og verbale formaninger som består av kun noen få titalls bits og nettopp herav springer tanken om eksemplets makt. Hva som gir eksemplet makt er nettopp graden av informasjonsfylde og kan kort oppsummeres i: ”Brent barn skyr ilden”. Levende vesener av en viss kompleksitet responderer på eksemplets makt hvor fjernsynsprogrammene Super nanny, Hundehviskeren kan tjene som briljante illustrasjoner: verbale formaninger uten konsekvenser er fruktesløst.
Oppdragelsespedagogikkens myndige foreldretype med klare grenser og som sørger at de overholdes, har full gyldighet hva angår ikke-vestlige innvandreres aksept og internalisering av vestlige verdier og normer. Årsaken til eksemplers makt er hjernens plastisitet: dvs. evnen til å danne stadig nye koplinger mellom hjernecellene. Hjernen vokser ved at hjernecellene og koblingene mellom dem endres for å samle og lagre informasjon. Ved å påvirke hjernen med de riktige handlingene, vil dannes flere og sterkere koblinger. Dette fører til at det blir lettere for de elektriske signalene å komme frem til riktig sted, noe som ved riktig stimuli i siste instans kan lede til ønsket atferdsendring. ”Eksemplets makt er viktig”, sier Berit Bakkane i forbindelse med strenge reaksjoner på bistandssvindel i Mosambik (Dagbladet.no 24.11.09) og med ”Vi skal oppdra Afghanerne”, treffer Sigrun Sørensen tilsvarende spikeren på hodet i forbindelse med ubetalte veiprosjekter i Afghanistan (Aftenposten.no 25.11.09).
Fordi veien til den vestlige verdikontekst er tyngre for ikke-vestlige innvandrere (muslimer) enn for dem som alltid allerede befinner seg i den, fordres at vår overbevisning om våre verdier eksemplifiseres gjennom handling, det vil si atferd eller krav som strider mot eller som krenker våre verdier og normer korrigeres – om så med makt – og avvises uten diskusjon.
Om våre verdier ”på prinsipielt grunnlag” skal diskuteres hver gang muslimer fremmer et krav, mer enn signaliserer vi at vi nettopp ikke er sikre på våre verdier, og fordi alt kan problematiseres, mer splitter diskusjoner enn samler og åpner for fortsatt oppsmuldring av et allerede tilsynelatende skjørt verdigrunnlag. Unnfallenhet blir oppfattet som en invitasjon til ytterligere å sette våre verdier under press, mens kjenner vi derimot våre verdier, tar vi intuitivt og øyeblikkelig stilling. Konflikter, protester og voksesmerter er naturlig under endring av atferd, men grenser må settes, og fordi ettergivenhet skaper usikkerhet hos dem verdiene skal internaliseres i og problemer både for dem som gir etter og ellers, skal grensene stå når nådd.
Målet er ikke å få muslimer til å bli som oss, men ved å stoppe uønsket reproduksjon av muslimsk ukultur få dem til å oppføre seg som oss. Graden av sanksjoner dikteres av hvor overbeviste vi er om at våre verdier er verdt å slåss for, og to språk de fleste forstår er makt og penger: strenge restriksjoner på muligheter for familieliv, religionsutøvelse i offentlige rom, og organisasjoner som ikke tar avstand fra diskriminering, turde endre atferden temmelig fort.
Motstandere av Europas frihets- og verdiprosjekt arbeider i et evighetsperspektiv, noe som er avgjørende ikke å glemme for politikere som tenker kun på gjenvalg i ”neste periode”. Det er derfor viktig å erkjenne at ikke alle verdier eller kulturer er like sunne eller likeverdige og samtidig uavhengig av nasjonalitet, etnisitet eller politisk valør. Vestens verdier og normer er ikke ”evige og uforanderlige”, men kan utvikles og åpner stadig flere muligheter for stadig flere til å realisere evner og anlegg. Skal Europa forbli sekulært, må det settes klare, prinsipielle grenser for en frihet til religionsutøvelse som truer med å underminere våre verdier og vårt sekulære rom.
Det er på høy tid at det vestlige establishment, politikere, medier og samfunnsvitere leser seg opp og forstår at Islam, i motsetning til kristendommen, ikke er en religion, men et fullstendig system av religiøse, juridiske, politiske, økonomiske og militære komponenter, hvor den religiøse komponent kun er et dekke for alle de andre. Islamisering skjer når det er tilstrekkelig mange muslimer i et land til å agitere for sine såkalte ”religiøse rettigheter”, og aksepteres dette får man samtidig alle de andre komponentene med på lasset.