Rita Karlsen, HRS
EUs Agentur for Fundamentale Rettigheter (The European Union Agency for Fundamental Rights), forkortet FRA, fremla i går hovedkonklusjonene fra en undersøkelse om EU-landenes etniske minoriteter og innvandrergruppers erfaringer/opplevelser av diskriminering.
Det er intervjuet 23.500 personer knyttet til fire tematiske områder:
· erfaringer av diskriminering
· erfaringer av kriminell diskriminering (herunder rasistisk motivert kriminalitet)
· erfaringer i tilknytning til politiet
· bevissthet om rettigheter
I tillegg er det intervjuet 5.000 personer fra majoritetsbefolkningen i 10 av EUs medlemsstater for å sammenligne undersøkelsens resultater av politiets ”stoppekontroller” og grensekontroller. Det heter videre at undersøkelsens feltarbeid ble utført av i alle 27 EU-medlemslandene av Gallup Europa – under veiledning fra FRA ansatte.
Ifølge FRA er resultatene fra undersøkelsen sjokkerende bevis på diskriminering på nært sagt alle områder i livet, og de etterlyser en målrettet politikk:
The results reveal shocking evidence about the discrimination faced by minorities in everyday life; in the classroom, when looking for work, at the doctor’s, or in shops. On the eve of the European Year for Combating Poverty and Social Exclusion, the FRA calls for targeted policies to combat the marginalisation of these groups.
FRAs direktør Morten Kjærum, forhenværende leder av det danske institutt for menneskerettigheter og som tidligere har utmerket seg blant annet ved å gå langt i å erkjenne OICs krav overfor FN menneskerettighetsråd, sier på FRAs hjemmeside:
– The results of the EU-MIDIS survey reveal the serious difficulties faced by significant numbers of those from ethnic minority and immigrant groups in accessing the most basic of services. Discrimination in education is particularly damaging as it can have a negative impact on young people’s opportunities in the labour market. Actors at all levels, from governments to service providers, must use this evidence, collected on the ground through in-depth interviews, to develop targeted policies to prevent the exclusion of these groups from European societies.
FRAs hovedfunn er at det er svært mye av (generell) diskriminering, rasistisk motivert diskriminering og diskriminering fra politiets side, og at alt dette er grovt underrapportert. De intervjuende beskriver mye diskriminering på alle angitte områder, men spesielt ble diskriminering på arbeidsplassen og i utdanning fremhevet. FRA fremhever det som spesielt alarmerende ettersom utdanning og lønnet arbeid er nøkkelen til integrering og sosial inkludering.
Undersøkelsen viser også at den overveldende majoriteten av de intervjuende ikke har rapportert om diskrimineringen de har opplevd. Det samme gjelder for overgrep, trusler og alvorlig trakassering, også den diskriminering som de har blitt utsatt for av politiet. FRA konkluderer med at dette betyr at tusenvis av tilfeller av diskriminering og rasistisk kriminalitet forblir usynlig, og er derfor ikke registrert som offisielle klager og fanget opp av datainnsamlinger på området.
FRA mener undersøkelsen beviser at grupper som er mest utsatt for diskriminering i EU forblir uinformert om lovgivning som forbyr diskriminering av mennesker på grunnlag av deres etnisitet. Gjennomsnittlig hevdet 43 prosent av respondentene, avhengig av gruppen og type diskriminering, at det ikke eksisterer anti-diskrimineringslovgivning, mens ytterligere 20 prosent var usikre. Ifølge FRA demonstrer dette et sterkt behov for å øke bevisstheten blant utsatte minoriteter om deres rettigheter.
Videre heter det at i gjennomsnitt sier 82 prosent av de som hevder seg diskriminert i løpet av de siste 12 månedene, at de ikke har rapport dette. Når det gjelder hvorfor det ikke er blitt rapportert, heter det at hovedårsaken er at ”ingenting vil skje”, mens ”en annen vanlig årsak” er at de samme ikke vet hvor de skal henvende seg.
Nå har ikke jeg lest hele rapporten fra FRA, men må likevel bekjenne at jeg slett ikke føler meg trygg på FRAs konklusjoner. ”Opplevelser” av diskriminering kan ta mange vendinger, og det er derfor av avgjørende betydning at diskriminering både systematiseres og etterforskes. Det å ”hevde” seg diskriminert uten å rapportere om dette til ”egnede aktører” (nytter neppe å etablere slike registreringer hos frivillige organisasjoner, da vil det raskt kunne utvikle seg til business), skaper en svært uheldig og lite formålstjenelig gråsone. Dertil er det slett ikke sikker at ”egnede aktører” nødvendig kjenner sin besøkelsestid, jf. for eksempel FRA-undersøkelsens funn av diskriminering fra myndigheter som politiet. Vi kan jo også vise til vårt eget Diskriminerings- og likestillingsombud (LDO), som nettopp et spesielt ”egnet organ”, men som i flere tilfeller har opptrådt som representant for kun den ene siden, jf. for eksempel at de dømte en arbeidsgiver for diskriminering fordi han ikke omfavnet en ansatts valg om å bruke hijab i arbeidstiden – og det endog etter at det var inngått forlik i saken mellom den ansatte og arbeidsgiveren. Det er neppe alle som er enige verken med LDOs fremferd eller dom – men uansett ville nok en slik ”diskrimineringsdom” telle i diskrimineringsstatistikken.
Videre stiller jeg meg noe undrende til FRAs funn om at så mange ikke kjenner til at det finnes anti-diskrimineringslovgivning, samtidig med at et overveldende flertall av de samme hevder at hovedårsaken til at de ikke rapporterer om diskriminering, er fordi det uansett ikke nytter eller at de ikke vet hvor de skal gå. Dette er i så fall to variabler som strider mot hverandre.
Dessuten savner jeg svar på et annet viktig spørsmål; hvem er det som diskriminerer?
Undersøkelsen vil i sin helhet bli presentert på FRA Fundamental Rights Conference som går av stabelen i dag og i morgen i Stockholm, i regi av det det svenske formannsmannskapet i EU.