Rita Karlsen, HRS
I dagens Dagsavisen.no har Lars Petter Soltvedt og Arnt Farbu ved Høgskolen i Buskerud en interessant kronikk. Under tittelen ”Innvandring er verdiskapning” er det liten vil om hvilket budskap de ønsker å presentere: Norge trenger innvandrere, og jo flere innvandre, jo bedre for fremtiden. Som sannhetsvitne for denne holdningen benytter de seg av professor Stein Ringen, Civita-leder Kristin Clemet (H), lotto-direktør Lars Sponheim (V) og en holdningsundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå (SSB):
Fra ulikt hold får vi bekreftet at det trengs langt større arbeidsinnvandring til Norge. Ikke minst av hensyn til den lite tilfredsstillende demografiske utvikling Norge nå er inne i. Professor Stein Ringen ved Oxford University påpeker i en rapport fra Mandagmorgen at selv om vi har høy innvandring, trenger vi mer arbeidsinnvandring.
Dette synet deles av representanter fra de fleste politiske partier. Kristin Clemet fra Høyre og Lars Sponheim fra Venstre er blant dem som har uttalt seg tydeligst om dette. I en representativ intervjuundersøkelse nylig gjennomført av Statistisk sentralbyrå kommer det også fram at sju av ti er helt eller nokså enige i at «innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv». Hvorfor er det da så vanskelig å vinne fram for oss som klart ser et behov – ikke for en strammere innvandringspolitikk – men for et mer liberalt innvandringsregime enn det vi er på vei mot i dag? (min uth.)
Jeg merker meg at allerede i åpningen av kronikken blander Soltvedt og Farbu begreper på én måte som gjør det vanskelig å henge med – hva er det egentlig de støtter: en (mer) liberal arbeidsinnvandring eller en (mer) liberal innvandring?
De fortsetter med å fortelle at Norge har innvandrere fra over 200 land, og at det på 18 år (1990 – 2008) har innvandret 377.000 personer fra land utenfor Norden hvor oppholdsgrunnlag varierer fra ekteskapsinnvandring, familiegjenforening, arbeidsinnvandrere, asylsøkere eller som flyktninger. Kronikørenes poeng er imidlertid at ”Alle disse gruppene har evne og mulighet til å bidra til det norske spleiselaget. Om vi lar dem få anledning til det.”
En slik ”konklusjon” finner jeg svært interessant. Jeg har over tid undret meg over om det faktisk er slik at ulike innvandrere faktisk kommer til Norge med et sterkt ønske, lyst og behov for å ta aktiv del i det norske samfunnet, da både gjennom språkopplæring og arbeid? Med ”ulike innvandrere” ekskluderer jeg arbeidsinnvandrere, da de nettopp er kommet for arbeid, men jeg tenker på dem som kommer på andre oppholdsgrunnlag, for eksempel gjennom ekteskap eller som flyktning. Hvis det faktisk er slik at disse kommer sterkt motivert (så vidt meg bekjent finnes det ingen undersøkelse som kan bekrefte/avkrefte dette) så tilsier jo dette at det må være noe riv ruskende galt med mottakssystemet? For er det så enkelt at det er vi som ikke lar dem få anledning til å bidra på det norske spleiselaget?
Det er åpenbart for alle og enhver at innvandrere som får opphold i Norge har ulike evner og kvalifikasjoner, og at et forsvinnende mindretall behersker noe av det norske språket før ankomst. Men jeg er enige med kronikørene at dette i seg selv ikke skal være et hinder, det må derimot legges opp til et mottakssystem som får det beste ut av den enkelte, også på tross av den bagasjen noen eventuelt bærer med seg. Men jeg er derimot mer tvilende til hva jeg oppfatter som kronikørenes ensidige forklaring, for det kan vel også være andre enn ”vi” som kan representere et hinder for å ta aktiv del i samfunnet? ”Ulike” innvandrere er ikke bare ulike hva gjelder motivasjon og kompetanse, men de kan også være bærere, eller regelrett fanget, av et verdisett som ikke er forenelig med sentrale verdier i Norge – som for eksempel at det forventes i Norge at også kvinner deltar aktivt på arbeidsmarkedet. Det finnes nok av eksempler på kvinner som i en patriarkalsk familiestruktur utelukkes fra aktivt å ta del i samfunnet, som ikke bare er til hinder for henne selv, men som er integreringshemmende i forhold til barna.
Spørsmål er hvordan man skal løse floken mellom innvandring og integrering, og det er her kronikørene hopper bukk over utfordringene, for eksempel: er det noen sammenheng mellom andelen innvandrere og integrering? Og gitt innvandreres ulike kvalifikasjoner; er det noen innvandrergrupper som koster mer enn det de samme bidrar til fellesskapet? Er det i så fall legitimt å foreta en sortering for opphold etter vedkommendes kvalifikasjoner eventuelt deres motivasjon? Å hevde at ”innvandring er verdiskapning” er således en halv sannhet – eller en halv løgn. Det avdekker at vi må tørre å spesifisere mer, hvem og hva snakker vi egentlig om?
Soltvedt og Farbu hevder at innvandreres forflytningsegenskaper i utgangspunktet er et bevis på deres entreprenørholdning.
Vi som jobber med entreprenørskap leter ofte etter det vi kaller entreprenøriell holdning hos dem vi jobber med. Egenskaper som nytenkning, utholdenhet, mot og energi er ettertraktet og gir resultat i form av etablering og verdiskaping. Vår erfaring er at innvandrere oftere enn etniske nordmenn besitter slike egenskaper. Bare det å bryte ut av sin egen kultur for å komme til Norge vitner om styrke og mot.
For noen er dette sikkert riktig, men da gjelder det jo også å fange disse opp. Hvordan skal det gjøres? Dessuten kan det for mange av dem som kommer, eksempelvis på familiegjenforening eller som asylsøkere, eller for den del: som arbeidsinnvandrer, være at det er den norske velferdsmodellen som lokker mest. Utfordringen således er å få de samme til å forstå hvordan den norske velferdsmodellen er bygd opp – og her tror jeg Norge svikter på det groveste. Vi er flinke til å formidle rettigheter, men klarer ikke å formidle forståelse for at modellen er avhengig av den enkeltes bidrag, ja er et spleiselag. Også her er det en grense; folk i Norge (også de med innvandrerbakgrunn) kan bli lei av noen kommer gang på gang på festen uten å bidra med noe, eller man kan bli skeptisk til at før de som allerede er på festen har skjønt at den er et spleiselag, så kommer det stadig nye.
Men kronikørens ønske om flere entreprenører overskygger de problematiske siden, og – igjen – er det USAs modell som er stjernen på himmelen:
I Norge er vi ikke flinke nok til å legge til rette for innvandrere med etableringsønsker. I USA har man en kultur som i større grad stimulerer eller tiltrekker seg innvandrere med etableringspotensial. Et resultat av dette ser vi kanskje tydeligst i Silicon Valley hvor 80 prosent av bedriftene er blitt startet av gründere som ikke er født i USA. I Norge vet vi at innvandrere er overrepresentert i forhold til etniske nordmenn når det gjelder oppstart av bedrifter. Mens 5,7 prosent av befolkningen i Norge har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, står disse bak 7 prosent av personlig eide bedrifter.
Hvis Norge ikke hadde passivisert innvandrere med vår velferdsmodell, kunne vi også hatt noen av de effekter vi ser i USA. Men vi hører allerede ”ramaskriket”, for i realiteten argumenterer kronikørene for at innvandrere ikke skal få ta (fullverdig) del i våre velferdsgoder før de selv bidrar (eventuelt, uten at jeg tror det, at den norske velferdsmodellen skal nedlegges). En differensiering av velferdsgoder vil føre til at ”godhetsindustrien” vil rope om forskjellsbehandling, rasisme og det som eventuelt er verre, uten et sekund å ta inn over seg at det kan være en effektiv hjelp til selvhjelp.
Dessuten ”beviser” kronikørene at det ikke er de kompetente innvandrerne som først og fremst velger Norge.
I Norge har vi i dag et utstrakt behov for mennesker som kan stimulere til innovasjon og nyskaping. Det virker derfor lite hensiktsmessig at dagens regime for kompetanseinnvandring fra land utenfor EU er komplisert, lite attraktivt og kan virke avskrekkende. Myndighetene har tildelt en kvote på 5.000 visum til denne typen innvandring, men man har så langt ikke klart å dekke mer enn ca. 40 prosent av denne kvoten.
Komplisert og rigid regelverk kan sikkert stoppe noen, men jeg tror at mange av disse fravelger Norge av samme grunn som andre velger Norge; nemlig velferdsmodellen. Høyt skatte- og avgiftsnivå bygd på en sosial utjevningsfaktor er ikke akkurat det potensielle rikfolk drømmer om. Og da er jo land som USA perfekt.
Men så var det dette da med å ”tørre” å snakke om at innvandrere er ulike, og der går Soltvedt og Farbu i ”godhetsfella” – nemlig innvandrere som ”belastning” versus ”bidrager”:
Mange av oss betrakter innvandrere som en belastning. Ifølge Statistisk sentralbyrå synker nå andelen som synes innvandrere gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv. Ukritisk mottak av innvandrere, blir av mange sett på som å bli sittende med Svarteper. Grethe Brochman ved Institutt for samfunnsforskning ved UiO er en av dem som mener noe om dette. Hun hevder at det kan bli en utfordring å få tak i de yrkesgruppene vi vil ha behov for, siden disse også er ønsket i andre land. «Når alle skal konkurrere om de samme arbeidstakerne, er det en reell mulighet for at vi ikke får dem vi trenger». Vi argumenterer, som Brochmann, for å snu denne logikken.
Dersom EU ved hjelp av innvandring skulle greie å opprettholde samme fordeling mellom personer i yrkesaktiv alder og eldre personer som i dag, ville det kreve 12,7 millioner nye innvandrere hvert år. I dag slipper knapt én million innvandrere inn over grensene årlig. Hvis Norge skal basere seg på innvandrere som tunge bidragsytere til vår felles framtidige velferd, må vi regne med stor konkurranse fra andre land som er i en lignende, eller verre situasjon.
Er det ikke på tide å innse at ulike innvandrergrupper bidrar høyst ulikt? Grete Brochmann har helt rett i at det er en utfordring å få tak i de utenlandske arbeidsfolk Norge trenger, ”med på kjøpet” kommer nemlig dem vi, kynisk sagt, ikke trenger (da i betydningen at de koster mer enn de gir). Men dette er et økonomisk perspektiv, og et slikt perspektiv må kunne diskuteres uten at man ramler ned i godhetsfella.
Slik sett er kronikørenes diagnose langt på vei fruktbar, men deres medisin er feilslått:
Dette bør vi politisk ta hensyn til allerede nå. Gjennom et mer liberalt regime for innvandring som både normativt og instrumentelt tar hensyn til den verden vi lever i. Som åpner opp for langt flere bidragsytere – uansett formelle, faglige kvalifikasjoner.