Rita Karlsen, HRS
Om FNs klimakonferanse i København vil bli en husket med et grin på nesen, så ligger ikke den såkalte Durban II – konferansen særlig bedre an. Førstnevnte fordi man ikke klarte å få samlet nok land til å forplikte seg, sistnevnte fordi man faktisk klarte det. Eller rettere sagt; FN har fått erfare hva som skjer når et flertall av land kupper avgjørelser i menneskerettighetsrådet – noe som etter min mening ene og alene må tilskrives måten rådet er organisert på.
Det er OIC, The Organization of the Islamic Conference, som sammen med sine medløpere har kuppet FNs menneskerettighetsråd. OIC består av 57 muslimske land, og disse har ikke bare ønsket at kritikk av islam skal blir forbudt, men også at slik kritikk skal bli karakterisert som menneskerettighetsbrudd. Ved flere anledninger har OIC alliert seg med land som Kina, Russland og Cuba, som til gjengjeld slipper å få satt søkelyset på egen menneskerettighetssituasjon. ”Problemet” er at OIC langt på vei er motstander av FNs menneskerettighetserklæring, som altså er grunnlaget for FNs menneskerettighetsråd, og forholder seg til heller sin egen sin muslimske variant av en menneskerettighetserklæring, preget av den såkalte Kairo-erklæringen (The Cairo Declaration on Human Rights in Islam).
Det er bare og konstaterer at OIC har vunnet frem. FNs Generalforsamling vedtok fredag en resolusjon som fordømmer religionskritikk. Det eneste lyspunktet er at støtten til en slik resolusjon taper terreng, men med 80 land (inkludert OIC) var det likevel flertall for resolusjonen. For to år siden støttet 108 land en slik resolusjon, i fjor 86 land. I november, da den samme resolusjonen var til første avstemming, reagerte 100 organisasjoner fra 20 land med meget skarp kritikk. Denne kritikken blir nå tilskrevet en del av æren for at færre og færre land støtter resolusjonen som fordømmer religionskritikk, melder Kristelig Dagblad. For øvrig er det ikke mange som er i tvil om at forbudet mot religionskritikk i realiteten er et forbud mot kritikk av islam.
Resolusjonen er rådgivende, det vil si at den ikke er juridisk bindende, men den legger likevel til rette for fremtidige slag om ytringsfriheten i internasjonal sammenheng, noe blant annet Jacob Mchangama, sjefsjurist i den liberale tenketanken Cepos i Danmark, advarer om:
– Det er desværre meget sigende, at et flertal i FN stemmer for at indføre meget vidtgående indskrænkninger i ytringsfriheden samme uge, som FN’s medlemslande ikke kan opnå enighed om en aftale, der ifølge FN selv skulle redde verden. Skal man sige noget positivt, er det, at der er færre lande, der stemte for resolutionen end tidligere, og det virker som om, at den kampagne, som en række menneskerettighedsorganisationer har iværksat, langsomt begynder at virke, sier Mchangama.
Også leder av American Center for Law and Justice, Jay Sekulow, er glad for den dalende støtten til en resolusjon som forbyr religionskritikk:
– Gennem flere år har vi modarbejdet resolutionen for at værne om religionsfrihed og ytringsfrihed. Derfor er det meget opmuntrende at se den dalende støtte til resolutionen, sier Sekulow.
En nylig utført meningsmåling i 20 land på fire kontinent, utført av WorldPublicOpinoen.org, avdekket at blant de 18.000 spurte mente 57 prosent at religionskritikk går hånd i hånd med ytringsfrihet, mens 34 prosent mente at religionsbeskyttelse er det viktigste.
Autoritære krefter kan dette med å organisere seg, selv om det kan være åpenbart at de samme ikke er representative for dem de mener å representere. Var det ikke nettopp dette FNs menneskerettighetsråd skulle veie opp for? Da gjenstår det vel bare å håpe på at FNs menneskerettighetsråd (igjen) blir reorganisert, og at noen er klarsynt nok til å skjønne at det krever en organisering som reelt bidrar til et representativt demokrati. Motsatt vil rådet stå som en parodi på seg selv.