Hege Storhaug, HRS
Så skjer det igjen: Islam og kristendommen tvangsgiftes. Intet nytt under solen altså. Media og andre som påberoper seg å være meningsberettiget, klarer ikke, eller vil ikke, ta innover seg realiteter når islam bringes til torgs. De ”anstendige” er fortørnet over det sveitsiske folkets avvisning av minareter. Ja, jeg skal være den første til å innrømme at saken er ubehagelig. Fordi islam er ubehagelig. En moské med minareter er således ikke ekvivalent med en kirke med spir. Hvorfor? Fordi Europas kirker ikke har politisk program, ei heller studeres nitidig eldgamle ”guddommelige” lovverk som settes over nasjonale sekulære lovverk. Det er nettopp dette ubehaget ved islam kontra kristendommen som jeg mener vi hadde vært tjent med å diskutere åpent og ærlig. Fordi; hvis jeg kunne være trygg på at en moské (med eller uten minareter, selv om minaretene gir en ekstra religionspolitisk kraft), altså et muslimsk trossamfunn, var tuftet på de samme frihetsverdier som den norske kirken, og at eventuell ”krangel” med trossamfunnet dermed stort sett hadde begrenset seg til den kjønnsnøytrale ekteskapsloven og filleting som om Muhammed ble født av en jomfru eller ei, så måtte man reise nær sagt så mange minareter man evnet her på berget. Da hadde ikke islam utgjort en utfordring for det frie norske demokratiet. Men islam er en utfordring, dessverre. Derfor utfordrer jeg eliten: Av de over 100 muslimske trossamfunnene i Norge, navngi ett samfunn som vil kjempe med nebb og klør mot sharia, og for et sekulært Norge til evig tid. Hvis dette trossamfunnet eksisterte, ja, da lever det svært godt skjermet under jorden.
At grunnleggende islam har politiske ambisjoner, se det har det sveitsiske folket forstått. Norsk media derimot, tier om helt vesentlige forhold som ligger til grunn for at Sveits sa nei til minareter: Når striden brøt ut, hadde Sveits allerede tre moskeer med minareter. Den tyrkiske kulturforeningen i byen Olten kjøpte en eiendom utenfor byen og søkte om tillatelse til å bygge moské med minareter. Det kom da frem at foreningens ledestjerne ideologisk var ultranasjonalistiske Alparslan Türkes en offiser som grunnla det nasjonalistiske og rasistiske partiet ”National Movemnet Party” og den paramilitære gruppen ”De grå ulvene”, som blant annet står bak flere attentat både i Tyrkia og internasjonalt. Som flere har fått med seg er båndene mellom totalitære ideologier som nazismen, fascisme og islamisme, altså politisert islam, tette. Slik sett er det ikke oppsiktsvekkende at denne såkalte ”kulturforeningen” støtter opp om ekstremistisk ideologi.
Båndene fra kulturforeningen i Sveits til nasjonalistisk fascisme i Tyrkia, bevitner altså det faktum at dette trossamfunnet i Sveits langt fra kun utøver religion, det er vel så mye politikk det handler om. Da er vi ved kjernen: Når ”alle” nå fordømmer det sveitsiske folkets nei til minareter utfra argument om krenkelse av religionsfriheten, blir det ikke bare upresist, det blir fullstendig feil. Minaretene i Europa symboliserer vel så mye politikk og juss som religion.
La meg gi et konkret eksempel på når media og intellektuelle burde reagert kraftig på den notoriske sammenblandingen av religion og politikk som ligger i islams grunnleggende vesen: Et av de fremste og største muslimske trossamfunnene heter Islamic Cultural Centre (ICC) som har åpnet en ny moské i Oslo sentrum med prangende minareter. Hvem er ICC? ICC er direkte knyttet til bevegelsen Jamaat-i-Islami i Pakistan, som ble grunnlagt av en av verdens fremste islamistiske ideologer i forrige århundre, nemlig Abu Ala Mawdudi (1903 – 1979). Jamaat-i-Islami er også et islamistisk politisk parti, grunnlagt av samme Mauwdudi. Mauwdudi og Jamaat-i-Islami er altså lederstjernene til ICC i Oslo.
Verdens største islamistiske gruppe, Det muslimske brorskapet, og Mauwdudi er ideologiske tvillinger. Mawdudi produserte blant annet en mengde litteratur som bekrefter dette. For oss i det frie og likestilte vesten er ikke minst boken Purdah and the Status of Women in Islam fra 1939, ”et mesterverk” hva gjelder å degradere kvinners status. Her kan man eksempelvis lese om hvorfor en kvinnes øyne er en ”erogen sone” som kan lede til hor, og parfyme likeså. Det samme gjelder hennes stemme, som er djevelens agent, likeledes lyden av hennes skohæler. Kjønnssegregeringen er dermed absolutt for Mawdudi, og for ICC, noe vi fikk et noe spesielt innblikk i da Dronning Sonja besøkte ICCs nye moské på Grønland i Oslo i mai 2009: Idet Dronning Sonja entrer bygningen, rekker hun frem en vennlig hånd til en mannlig representant for trossamfunnet som står nærmest inngangsdøren. Denne mannens ansikt går rett i grimaser og rykninger, mens håndens hans febrilsk kjører sikksakk i løse luften, før den ender på et guttebarns skulder ved sin side, som han ber om å hilse på Dronningen. Slik unnslapp han å bryte med Mawdudis forbud mot å berøre en fremmed kvinne.
’Islam er en altomfattende ideologi’, er Mawdudis slagord. Slik mer enn antyder han at samfunnet først er islamisert når alle livsytringer og alle sosiale og politiske institusjoner styres av islamske prinsipper. Målet er ikke bare å utvikle en islamsk stat med et islamsk lovverk, men også en islamsk økonomi, islamsk vitenskapsteori, islamsk naturvitenskap og så videre.
Vil noen våge å parallellføre en slik ideologi med toneangivende kirkesamfunn i vesten eller dagens klassiske tolkning av kristendommen?
Man må undre seg: hva er det med islam som gjør at denne religionen – særlig når den utøves organisert – så lett tipper over i politikk og juss? Problemet startet med islams stifter Muhammed, hans kjernebudskap og hans handlinger, som gjør det langt langt vanskeligere å reformere og sekularisere islam enn kristendommen. Som den danske filosofen Kai Sørlander sier det: Islam og kristendommen er overhodet ikke to like størrelser, tvert om er religionene radikalt forskjellige. Faktisk hevder Sørlander at kristendommens kjernebudskap i seg selv er et avgjørende svar på hvorfor kirkens geistlige ble fraristet makten, mens det motsatte har skjedd i store deler av den islamdominerte verden.
Men hvorfor skal vi bry oss med overtro og magi i vår moderne tid? Kan ikke folk bare få lov til å tro at et kirkespir og en minaret symboliserer stort sette samme verdier og tankesett – at religionene er et tvillingpar? Sørlander svarer slik: Det er viktig at ”en demokratisk stat” vet at ”når den selv har vokst frem og slått røtter i visse samfunn, men ikke i andre, så kan det skyldes en forskjell mellom de religionene som har hersket på ulike steder. Krever man at demokratiet skal være blind overfor den forskjellen, så medvirker man ikke til å styrke demokratiet. Da er man tvert imot med på å svekke dets mulighet for å opprettholde seg selv”. (Forsvar for rationaliteten. Religion og politikk i et filosofisk perspektiv, Information forlag 2008).
Før jeg går videre vil jeg presisere følgende: Jeg er fullstendig klar over at jeg beveger meg inn på et område som allerede er blitt et regelrett minefelt i det offentlige ordskiftet. Mange vil nok mene at det er bedre å snu ryggen til en diskusjon om islams forutsetninger for å eksistere i harmoni og forståelse med et sekulært samfunn. Slik kan man unngå unødig støy, og slik støter man ikke bort den muslimske befolkningen generelt, resonneres det.
Jeg tror imidlertid at hvis ikke debatten bringes til torgs, vil islams utfordringer i møte med vårt samfunn basert på frihetsverdier, føre til at vi en dag våkner opp til en blåmandag, det vil si at sentrale elementer i islam som vanskeliggjør en opplysningstid i den muslimske befolkningen generelt, har rotfestet seg.
Hva er den største faren? At en åpen diskusjon skjerper motsetninger i en uoverskuelig periode, eller at problemene får lov til å vokse til de en dag kan være uløselige fordi vi vek unna et antatt ubehag? Svaret mitt antar jeg leseren har forstått. Dessuten, hvis det er slik at demokratiet vårt ikke tåler en åpen diskusjon om dette teamet, kan man ikke da tolke dette til at demokratiet allerede er svekket?
Jeg vil også presisere et annet viktig moment: Å diskutere islam og kristendommen i et sekulært og demokratisk lys, handler ikke om å betrakte islam som mindreverdig kristendommen, langt derifra. Det handler om å trekke frem historiske hendelser som kan være med å forklare og bevisstgjøre oss i forhold til hvordan disse to religionene har fungert i ulike samfunnspolitiske prosesser. Å ikke ta islam på alvor, må tvert om kunne kalles en nedverdigende holdning.
For å forstå den sentrale forskjellen på islam og kristendommens evne til å atskille politikk og religion, må vi ifølge Kai Sørlander gå til kjernen i budskapene i de religiøse kildene og se hva disse formidler. Det vil si at vi må tilbake til religionenes sentrale budbringere, Jesus og Muhammed.
Kristendommen bygger på Jesus’ liv og forkynnelse, gjengitt i Det nye testamente, mens islam bygger på Muhammeds liv og forkynnelse, gjengitt i Koranen og de ulike hadith-samlingene (nedtegnelser om Muhammeds handlinger og uttalelser). Både liv og forkynnelse er radikalt forskjellig hos de to profetene. Jesus søkte aldri politisk makt, men må heller karakteriseres som en samfunnsengasjert person. Jesus skilte nemlig krystallklart mellom det verdslige og åndelige, kanskje tydeligst illustrert gjennom Matteus-evangeliets ord om å ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er”. Jesus var dessuten pasifist og lot seg føre til korsfestelsen uten motstand. Han innførte heller ikke lovverk, tvert om avskaffet han brutale lover fra Moses tid, nedfelt i Det gamle testamente.
Kanskje det mest illustrerende eksemplet er å finne i Johannes-evangeliet, da de skriftlærde og fariseerne kom til Jesus med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd: ”Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?” Svaret som kom, lød slik: ”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” Samtlige skriftlærde og fariseere trakk seg bort, og Jesus sa til kvinnen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg.” I sin forkynnelse ga Jesus derimot noen bud, som ”vend det andre kinnet til”, ”ikke døm”, og ”elsk din fiende”. Disse budene kan vanskelig utlede politisk lovgivning. Som Sørlander sier det – disse budene ville undergrave enhver statsmakt. For eksempel spør han: ”Hvilken nytte gjør en hær som vender det andre kinnet til”?
Muhammeds liv forteller om en helt annen historie enn Jesus sitt liv. For Muhammed var religion og politikk ett og det samme. Muhammed var også hærfører og øverste juridiske leder. Han innførte lovverk på alle livets områder, det være seg regler knyttet til ekteskap, skilsmisse eller barnefordeling. Økonomiske lover, som eksempelvis å forby renter (derfor har muslimer Europa over opprettet banker som tilbyr rentefrie lån). Straffelover som foreskriver amputasjoner og pisking. I motsetning til Jesus, som tok avstand til Moselovens ordre om steining ved utroskap, innførte Muhammed nettopp steining til døde som straffemetode for blant annet sex utenfor ekteskapet. Historien om en kvinne som ble gravid utenfor ekteskap bevitner dette: Hun oppsøkte Muhammed og fortalte at hun hadde vært utro og blitt gravid. Muhammed skal ha avvist å tilgi henne. Hun oppsøkte han igjen, og da skal han ha bedt henne om å komme tilbake når barnet var født. Det gjorde hun, og ble da instruert om å amme barnet inntil det var avvent fra brystmelk. Da kvinnen hadde utført oppdraget, tok Muhammed barnet fra henne og overlot det til en annen muslim, og foreskrev straffen for henne: Hun ble gravd ned til over brystene og han kommanderte andre til å steine henne til døde (Her referert fra Robert Spencers bok The Politically Incorrect Guide to ISLAM (AND THE CRUSADES, Regnery Publishing 2005). I dag ser vi konkret kopi av denne handlingen i Somalia under de voldelige islamistene i Sør-Somalia, Al-Shabab (som nyter støtte blant norsksomaliere i en moské uten minareter, Tawfiiq Islamsk Senter i Oslo). Nylig ble en mann steinet til døde for sex utenfor ekteskapet, mens kvinnen han skal ha hatt sex med spares – inntil videre. Hun skal først føde barnet hun er gravid med, altså i tråd med Muhammeds liv og lære.
Muhammed fastsatte også klare prinsipper om ulike rettigheter for kvinner og menn, og for muslimer og ikke-muslimer. Muhammed skapte faktisk et gjennomislamisert samfunn på den arabiske halvøya for om lag 1400 år siden, et samfunn som i klassisk islam anses som guddommelig og dermed etterstrebbart til evig tid.
Her vil jeg føye inn at valget av tittelen på filmen Ayaan Hirsi Ali produserte sammen med Theo van Gogh i 2004, Submission langt fra er tilfeldig valgt. Ordet islam betyr submission, altså underkastelse på norsk. I islam finnes det således lite rom for tvil og opprør. Som den amerikanske forfatteren Paul Berman sier: ”I islam er underkastelse alt. Gjennom underkastelse overfor Gud kan islam skape et enhetlig, moralsk og tilfredsstillende samfunn – i det minste potensielt, selv om virkelighetens muslimer i enkelte perioder skulle ha glemt sine religiøse forpliktelser. Underkastelse er veien til sosial rettferdighet, til en tilfreds sjel og til harmoni i verden.” (Terror og liberalisme, Dinamo forlag 2003).
Kristendommens legitimering av opprør banet vei for reformatoren og teologen Martin Luther (1483 – 1546), da han startet sin kamp mot de herskende innen kirken. Luther gikk til kjernen i Det nye testamente og hentet sin argumentasjon fra Jesu liv og lære. I første omgang førte Reformasjonen til at kirkens makt ble overført til kongen, men med samme argumentasjon ble også kongen som religiøs leder forkastet på sikt. At Bibelen i samme tidsperiode ble gjort tilgjengelig for folk på flere språk, og folk selv kunne tolke teksten, medvirket ytterligere til en sekulariseringsprosess som fikk sitt gjennombrudd i opplysningstiden, forklarer Kai Sørlander.
Altså er det ikke nødvendigvis slik at kristendommen ble tvunget til å akseptere opplysningstidens idealer, slik en del hevder. Kravet om atskillelse av religion fra det politiske startet fra innsiden av kirken selv, fordi kristendommen gir rom for et slikt skille. Reformasjoner av islam, derimot, har en helt annen politisk dynamikk, som ikke minst henger sammen med de diametralt ulike profetene Jesu og Muhammed.
Kristendommen ble sekularisert ved at Jesu liv og lære ble satt i fokus og gitt innflytelse. Gjøres det samme med islam, at Muhammeds liv og lære settes i fokus ved et forsøk på å reformere islam, vil det ha motsatt effekt: Den politiske sfæren vil bli gjennomislamisert. En reformasjon som kristendommen gjennomgikk, vil altså føre til en rendyrket wahabisme som vi ser i Saudi-Arabia, ikke til et moderne og sekularisert demokrati. Derfor har aldri den islamdominerte verden utviklet seg fra innsiden i retning av frie demokratier basert på sekulær lovgivning, forklarer Sørlander.
Dette betyr ikke at muslimer ikke kan være sekulære demokrater eller at det er umulig for islamske land å utvikle seg i retning av sekularisering. Men en slik utvikling er langt vanskeligere for muslimer og islamske land, fordi prosessen fordrer at de da må gå på tvers av sentrale punkter i religionen sin. Særlig vanskelig er det at prosessen vil kreve at gudegitt juss, sharia, må forkastes, et problem som altså ikke finnes i kristendommen.
Det er disse dramatiske forskjellene på kristendommen og islam som Europas elite ikke forstår eller feier under teppet – på bekostning av vårt kontinents evne til å videreføre frihetsverdiene, og ikke minst går denne fornektelsen på bekostning av dagens frihetselskende europeiske muslimer, som vil ha seg frabedt å bli tvunget inn i den repressive religiøse folden av trossamfunn – med eller uten minareter.
Et lite apropos til slutt: I Norge støttes trossamfunn over det offentlige budsjettet. Det absurde er altså at våre skattekroner går til å bygge opp blant andre Mauwdudi og Al-Shababs ideologi i det antatt frie Norge. Vitterlig en ubehagelig sannhet som verken politikere, media eller intellektuelle vil ta i.
Deler av denne teksten er basert på material i min siste bok, Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge (Kagge forlag, 2009).