Av Antonio Golmar, for HRS
“Hvite forbudt.” Slik lød plakatene utenfor en rekke barer i smugene i Torrejón de Ardoz, en by med 100 000 borgere som kun er 20 kilometer fra Madrids sentrum. I løpet av de siste 10 årene, har innbyggertallet i denne arbeiderklassebyen, som siden 2007 har blitt styrt av Folkepartiet (Spanias borgerlige parti), også kjent som De konservative, vokst med ca. 3 000 pr. år. Ifølge det lokale innvandringsdepartementet, som ble etablert i 2008 og som er drevet av en innvandrer fra Romania, er nesten 25 prosent av torrejorenos innvandrere. Dette er også den gjennomsnittlige andelen av utenlandske innbyggere i både Madrid og Barcelona sine forsteder. Den høyeste konsentrasjonen av innvandrere finner man imidlertid i en visse rurale områder i sør og sørvest, hvor behovet for landbruksarbeidere tilbyr nordafrikanere samt latinamerikanere og østeuropeere sjansen til å forbedre deres jobbmuligheter.
I Tarragona, som er 100 km sør for Barcelona, etterforsker nå politiet og dommere den første kjente shariadomstolen i Spania. Ifølge telefonavlyttinger og vitneforklaring fra offeret, som var en 30-år-gammel nordafrikansk kvinne som ble gitt psevdonymet Boshra, ble hun ”dødsdømt av 20 menn iført turban”. ”Synden” hun hadde begått var at hun hadde politianmeldt sin mann for å ha truet henne etter en krangel. Hun var gravid, og hun ønsket å føde, mens mannen hennes ønsket at hun skulle ta abort. Hun ble bortført og tatt til et hus på landet, hvor shariadomstolen overveide saken i timevis. Neste morgen ble hun hentet av et ektepar til et annet hus i området. Den kvelden overhørte hun paret krangle: domstolen hadde beordret at mannen skulle drepe henne og babyen, og konen truet å gå fra ham hvis han utførte denne handlingen. I full forvirring klarte Boshra å flykte derfra. Ti av de 20 medlemmene av shariadomstolen har blitt arrestert og kan få opp til 23 års fengsel. Mohamed Arab, mannen som angivelig ble gitt oppgaven å henrette Boshra, ble løslatt mot kausjon. Boshras mann bor i utlandet. Uheldigvis er det bare et spørsmål om tid før æresdrap – som er en trist virkelighet blant muslimer i Storbritannia, Frankrike og Skandinavia – begynner å begås i Spania.
Som Frankrike og andre europeiske land har Spania allerede ”no-go” områder – dvs., farlige soner hvor ikke-muslimer ikke tør å dra til. Etter at muslimer flyttet i hoppetall til Torrejóns barrio de la estación, en tidligere rolig bydel, ble den eksempelvis et ”no-go” område. De fleste tidligere innbyggerne flyttet derfra da politiet stanset å patruljere området og da deres telefoner for å melde om vold og antisosial atferd begynte å bli ignorert. Dette viser det negative med innvandring i Spania, som raskt omformer nasjonen samt dens etniske og religiøse profil, og skaper nye sosiale og politiske skiller.
I underkant av 20 år har Spania, hvorfra flere millioner utvandret, først til Latin-Amerika og, siden 1950-tallet, til det som på den tiden het det Europeiske Økonomiske Felleskap, blitt det landet i Europa hvorfra de største summene som mottas i stønad fra staten blir sendt ut igjen av innvandrere tilbake til deres familier i utlandet, og nr. 3 i verden (etter USA og Saudi-Arabia). 11 prosent av landets befolkning er innvandrere (13 prosent hvis man inkluderer de antatte 1 million ulovlige innvandrerne), og på grunn av dem er det et overskudd i statens pensjonskasse. De har også hovedansvar for at befolkningstallet har steget siden midt på 1980-tallet. Halvparten av de nye jobbene mellom 2001 og 2005 gikk til utlendinger, og i 2006 hadde lovlige innvandrere en sysselsettingsrate på nesten 80 prosent, mens de samme tallene for etniske spanskmenn var i underkant av 70 prosent. De fleste immigrantene har kommet til Spania for å jobbe, og de gjorde det til óg med uten identifikasjon.
I 2005 gjennomførte den Sosialistiske regjeringen det største amnestiet så langt. Ca. 700 000 innvandrere fikk arbeidstillatelse. Men i motsetning til statens antagelser ble antallet ulovlige arbeidere nesten det samme, fordi amnestiet utløste en enorm strøm av utlendinger inn i landet som påsto at de bodde og arbeidet i Spania. Lignende amnestier som ble iverksatt av den konservative regjeringen mellom 1997 og 2000 klarte ikke å redusere tallet på ulovlige innvandrere, og i noen tilfeller økte antallet. Nylig vedtok parlamentet en reform av innvandringsloven som begrenset familiegjenforening. Heretter kan innvandrere bare hente sine lovlige ektefeller og barn.
Lavkonjunkturen har hatt en tragisk påvirkning på innvandremiljøer. Pengesummene som innvandrere sender til familiemedlemmer i utlandet har stupt med 20 prosent i løpet av 2 år og arbeidsledigheten har steget dramatisk. Over en fjerdedel av lovlige innvandrere er nå arbeidsledige, mens andelen av etniske spanjoler som er trygdemottakere forblir ca. 18 prosent. Siden de fleste utlendinger har ufaglærte jobber i bygg- og anleggsarbeid, i barer og restauranter eller som hjemmehjelp, og dermed bidrar verken til produktivitet eller menneskelig kapital, har den brå nedgangen i personlig forbruk, samt det at boligsektoren nesten brøt sammen og at disponibel inntekt gikk ned, ført til at flere hundre tusener har opplevd at deres drømmer om suksess i Spania har blitt knust, og flere av dem har flyttet tilbake til sine hjemland og dermed har den sosiologiske profilen av utenlandske arbeidere endret seg.
I første kvartal av 2009, forlot 6 prosent av Spanias rumenere landet. 86 prosent av denne gruppen er ortodokse kristne, mindre enn 10 prosent er analfabeter og alle snakker et romansk språk, som gjør det lettere for dem å integrere seg i arbeidsmarkedet og skolesystemet uten mye hjelp fra staten. Siden 2008 har man sett en kraftig nedgang på nye innvandrere fra Latin-Amerika, som er overveldende katolske, kan lese og skrive og har spansk som morsmål. Men tilstrømningen av marokkanere, som er Spanias største minoritetsgruppe (730 000 lovlige innbyggere, som utgjør 1,6 prosent av befolkningen), og som også er den klart raskest voksende gruppen (med 5 prosent av alle fødsler) og som i tillegg har en analfabetismerate på over 40 prosent (andelen er mye høyere blant kvinner), har ikke blitt påvirket av krisen. På mange måter er det store kulturmessige forskjeller mellom marokkanerne og spanjoler, bl.a. i forhold til religion, og dette utgjør den største utfordringen til integrasjon i Spanias demokratiske, kapitalistiske, postmoderne og mer og mer sekulære samfunn.
Marokkos konge, som ble betraktet som en direkte etterfølger av profeten Muhammed, er både statsoverhode og regjeringssjef, og hans storfamilie kontrollerer 60 prosent av børsen i Casablanca. Noen fjellområder styres av stammeledere. Homofili er straffbart (i mars i år kunngjorde regjeringen i Marokko ”slutten på toleranse av homoseksuelle”) og koner betraktes som “under sine ektemenns autoritet og formynderskap.” Også preker fundamentalistiske ledere i Marokko irredentisme i forhold til Spania – dvs. at de betrakter Spania som muslimsk territorium som ble stjålet av kristne korsfarere og som må returneres til Islam. Dette synspunktet blir undervist på madrasser over hele Marokko, og noen av elevene flytter omsider til Spania.
Den massive ankomsten av innvandrere har skapt samfunnsmessige og økonomiske spenninger fordi regionale og lokale myndigheter fra alle partier diskriminerer etniske spanjoler når det gjelder å tilby sosialtjenester, jobber, kommunalboliger og gratis skolemat og skolebøker. I tillegg til de tradisjonelle objektive kriteriene, dvs. inntekt, familiestørrelse og uførhet, har myndigheter tilføyd nye umålbare kriterier som “risiko av sosial ekskludering” eller “spesielle omstendigheter”. Nesten alle innvandrerfamilier og jobbsøkere kvalifiserer automatisk. I Huesca, en by på 45 000 i nordøst-Spania, går 46 prosent av skolestipender til innvandrerbarn, som utgjør mindre enn 3 prosent av skolebarn i byen. I Madrid, hvor 15 prosent av skolebarn er innvandrere, er andelen skolestipender som går til innvandrebarn 33 prosent. I fjør ble en rekke katalanske aviser nedlesset med brev fra sinte innbyggere som klaget over måten utlendinger ble favorisert på. Som følge av dette introduserte myndighetene i Catalonia nye, objektive kriteria for skolestipender.
I tillegg til denne null-sum-situasjonen angående tilgang til trygdeytelser midt i den verste økonomiske krisen i en fredsperiode i løpet av et århundret, er det mye som tyder på at temaer rundt innvandring og integrasjon nok kommer til å bli mer og mer betydelige og at striden rundt dette vil øke. Eksempelvis er fraflyttingen av etniske spanjoler fra visse bydeler; forverringen av offentlige skoler; spredningen av enklaver (slik segregering er fremdeles et mindre problem i Spania enn i Vest-Europa generelt, men det er et raskt økende problem); og forholdet mellom innvandring og kriminalitet (prosentdelen av innvandrerkvinner som blir utsatt for familievold er seks ganger høyere enn blant etniske spanske kvinner). Tallet på utlendinger i fengslene har tredoblet siden 2000, mens tallet på etniske spanjoler bak lås og slå kun har steget med 24 prosent. I det neste lokalvalget blir det 2 millioner nye velgere (6 prosent flere enn i siste valget), og når man kobler dette sammen men den polariserte naturen av spansk politikk, de smale marginene som borgermesterne i de fleste spanske storbyer opplever og aggressiviteten som kommer ifra muslimske organisasjoner, så tror jeg at det vil bli en god del mer spenning rundt disse spørsmålene fremover.
Den islamske juntaen, den største islamske organisasjonen i Spania, har aktivt støttet det styrende Sosialistiske Arbeiderpartiet (PSOE) i de tre siste parlamentsvalgene, som har skjedd på 2000-tallet. I løpet av valgkampen i 2008, arrangerte noen av organisasjonens ledere demonstrasjoner i moskeer hvor de uttrykte støtte for den Sosialistiske statsministeren José Luis Rodríguez Zapatero og mot Mariano Rajoy, president av Folkepartiet. Også stilte Koalisjonen for Melilla, et muslimsk parti i byen Melilla og det andre største partiet i en by hvor høyrepartiet vanligvis får 60 prosent av stemmene, i en koalisjon med PSOE. Melilla ligger på Marokkos nordlige kyst, men har vært en del av Spania i over 500 år. Byens myndigheter er på høyresiden og er stolt av det mellomkulturelle, i motsetning til multikulturelle, vesenet, til tross for angrepene på synagoger og på den jødiske gravlunden, for ikke å nevne spredningen av truende antisemittisk graffiti gjennom byen. Den jødiske andelen av befolkningen har minsket i løpet av de siste få år.
Den islamske juntaen har på sin sleipe gjennomtenkte og utspekulerte måte, unngått konflikt med Sosialistene, selv da kjønnsnøytralt ekteskap ble lovlig i 2005. Juntaens svar var å foreslå at andre slags ekteskap også burde lovfestes, bl.a. muslimsk ekteskap og flerkoneri. Dette kravet ble stilt i 1992, da den spanske staten inngikk sin første avtale om samarbeid med den Islamske Kommisjonen. Nylig vedtok kongressen (parlamentets underhus) en lov som forpliktet at krusifikser ble fjernet fra alle skoler i landet, både offentlige og private. Nesten umiddelbart avskaffet PSOE loven og sa at den bare gjaldt offentlige skoler. Men ingen av de store partiene, på hvilket som helst nivå – nasjonalt, regionalt eller lokalt – har noensinne prøvd å begrense bruk av hijab i skoler, og de overser at på flere skoler forbyr muslimske foreldre sine døtre å delta på gymtimer og forbyr også sine døtre og sønner å ta musikktimer.
25. november vedtok utenrikskomiteen en resolusjon som ble fremsatt av et Sosialistisk medlem av parlamentet for Granada-provinsen, som forpliktet regjeringen til å styrke de ”samfunnsmessige, kulturelle og økonomiske forbindelsene” mellom Spania og etterkommerne av de 300 000 maurene som be utvist fra kongedømmet i 1609 etter flere tiår med opprør og samarbeid med det osmanske rike og barbareskpiratene. I Granada, hvor det siste muslimske kongedømmet i Spania ble stedfestet, og hvor det nå finnes flere madrasser og islamske sentre som finansieres av Saudi-Arabia (området rundt Alhambra, det gamle muslimske kongelige slottet, blir omgjort av saudiske statsborgere som bygger ekslusive andre hjem der) , ble det etablert i juli i år det første nasjonale muslimske politiske parti, Gjenfødelse og Union av Spania (PRUNE), av en gruppe lokale muslimer, inkludert flere som ble født i Marokko, for eksempel Mustafá Bakkach, som er kasserer for Islamsk Råd, og flere som er konvertitter (raten på konversjon til islam i Spania er spesielt høy blant ledere av det radikale baskiske venstre, som har tette bånd til terroristgruppen ETA og dens forbudte politiske fløy). Partiet påstår at det fordømmer terrorisme og at de har islam som en grunnsøyle, og hyller islam som en ”hovedfaktor i den moralske og etiske fornyelsen av det spanske samfunnet”. PRUNE jobber hardt for å tiltrekke seg innvandrervelgerne og streber etter å bli Spanias tredje største parti. Ettersom landets tredje største politiske organisasjon, koalisjonen Forente Venstre, hvis hovedmedlem er Det Kommunistiske Partiet, fikk 3,8 prosent av stemmene i parlamentsvalget i 2008, er PRUNE sitt mål ikke urealistisk.
Det er altså mulig at Sosialistenes frieri til den muslimske minoriteten ikke har vært suksessrik, fordi den ikke har klart å forhindre etableringen av et islamsk parti som kan vinne en stor innflytelse. Men siden regionene som styres av PP, bl.a. Madrid og Valencia, som til sammen utgjør 25 prosent av landets befolkning og produserer en tredjedel av Spanias BNP, legger mye krefter i å lokke latinamerikanere og østeuropeere ved å utnevne innvandrere fra disse områdene som sjefer for sine innvandrings- og integreringsdepartementer (PP-ledere innrømmer underhånden at deres eneste håp er å få flere stemmer fra ikke-muslimske minoriteter, siden muslimske velgere eies fullstendig av Sosialistene), har muslimske velgere blitt ett av venstresidens beste kort. De nære forbindelsene mellom muslimer og Det Sosialistiske Partiet kan ha blitt forbedret takket være flere fremtredende skikkelser i Det Konservative Partiet, inkludert den tidligere statsministeren José María Aznar og Jaime Mayor Oreja, som er leder av den spanske konservative gruppen i Det Europeiske Parlamentet og som har ansvar for de omfattende amnestiene sent på 1990-tallet. Siden i vår inneværende år har de beskyldt innvandrere for økningen i arbeidsløshet og nedgangen i fødselsratene blant etniske spanjoler på en veldig overforenklet og selvmotsigende måte. (Aznar kom med antydninger om at velferdsstaten burde gjennomgå en reform, men nektet å gå i detaljer på hvordan.) Denne tilsynelatende nye nasjonalismen fra disse ledende høyremennene synes å gjøre ting lettere for Sosialistene.
Dette grepet har også påvirket Spanias utenrikspolitikk. Et eksempel er Statsminister Rodríguez Zapatero sitt initiativ for en Allianse av Sivilisasjoner, som førte til at han skrev et brev sammen med Tyrkias statsminister, Recep Tayyip Erdogan, hvor Muhammed-tegningene ble fordømt. Et annet eksempel er hans ”spesielle forhold til Marokko”, som ble kritisert av PPere som en type underkastelse. Og så har man regjerings hyppige konflikter med Israel, som ledende medlemmer av PSOE har kallet for en “folkemorderisk” makt.
Samtidig har venstrekoalisjonen som styrer Catalonia, og som inkluderer PSOE, skapt et nytt uttrykk, “katalansk islam,” for å få muslimsk støtte for sine initiativer innen nasjonsbygging, bl.a. etableringen av ”velkomstsentre” for innvandrere under paraplyen av den såkalte ”katalansk først”-politikken. Dette uttrykket har blitt sterkt kritisert av latinamerikanske organisasjoner (50 prosent av befolkningen i Catalonia og mer enn 40 prosent av mennesker som ble født i regionen snakker spansk som sitt hovedspråk hjemme), men støttes av Pakistanske Arbeiders Forening. Gjennom sitt Kulturelle Islamske Råd, støtter katalanske myndigheter flere islamske institusjoner, bl.a. Islamsk Senter Vei mot Fred. Men ikke alle katalanske nasjonalister synes å godta denne alliansen. Joan Carretero, som er et tidligere medlem av den nasjonalistiske gruppen Republikansk Venstre (ERC), og som er leder av det nye partiet Reagrupament, støtter Israel og er ikke særlig innvandrervennlig. Pilar Rahola, som er en tidligere leder av ERC, har advart mot det ”totalitære språket” og den ”fundamentalistiske kulturen” som i hennes øyne er bivirkninger av islamsk innvandring.
I Andalusia insisterer islamske organisasjoner på at erkebiskopen i Córdoba, tidligere hovedstad i Kalifaten, tillater muslimer å be i katedralen, som i tidlige kristne tider var et tempel som ble omgjort til en moské av araberne og så vigslet som en kristen kirke i 1236. Både Det Sosialistiske Partiet og Det Kommunistiske Partiet, samt den sosialistiske fagforeningen UGT, støtter initiativet. Den sosialistiske regionale regjeringen har også støttet islamske organisasjoners bygging av nye moskeer til tross for sterk opposisjon av bydelsforeninger i byer som Sevilla, hvor lokale myndigheter ga et stykke land på 6 mål til den Islamske Kommisjonen for byggingen av Europas største moské. Naboer i område saksøkte myndighetene, og i fjor avga Andalusias høyesterett kjennelse i innbyggernes favør, pga. prosessens uregelmessigheter. Domstolen pekte på at den ikke forsto hvorfor myndighetene fortsatte med saken tross at de handlet ulovlig, på en mate som ble beskrevet av domstolen som “svindel”. 11. desember kunngjorde den Islamske Kommisjonen at lokale myndigheter hadde lovet å gi kommisjonen erstatning hvis projektet skulle slå feil, og kommisjonen krever nå en erstatning på 180 000 euro.
Kommer innvandring og integrering, særlig i forhold til islam, til å skape en ny slags bitter partiskhet i Spania, langs religiøse og kulturelle linjer? Leker Det Sosialistiske Partiet med ild når det oppmuntrer til splittelse i samfunnet eller er det bare tilfellet at de godkjenner det nye Spanias såkalte flerkulturelle realitet? Er regjeringen i tillegg villig til å tillate islamsk lov i Spania? Hvis ja, er dette i strid med likhetsprinsippet som er nedskrevet i Spanias grunnlov fra 1978? Vil Det Konservative Partiet klare å lokke til seg nye velgere blant innvandrere selv om noen av dets ledere bebreider utenlandske arbeidere for Spanias økonomiske problemer og forfekter et nasjonalistisk budskap? Står Spania overfor skapelsen av et politisk parti som fokuserer seg på å motstå innvandring? Vil den katolske kirken, som så langt har håndtert saken med silkehansker (på den ene hånden søker den støtte fra islamske organisasjoner i dens motstand mot abort og kjønnsnøytralt ekteskap, og på den andre hånden understreker den at muslimer krever toleranse og aksept selv om de undertrykker religiøs frihet i sine egne land), fortsette å være passiv i sin tilnærming i forhold til politisk islam i Spania?
Innvandring, som er en økonomisk velsignelse i en velstandstid, kan kanskje ha blitt en forbannelse, og kan muligens utvikle seg til et stort politisk og sosial problem og et nytt grunnlag for konflikt blant de spanjolene som den politiske eliten foretrekker å ignorere – og, mye verre, som eliten kan utnytte mens den velger å overse den utnyttelsens langsiktige konsekvenser.
Antonio Golmar er en statsviter og frilans journalist og oversetter som bor i Madrid. Denne artikkelen er oversatt av Bruce Bawer og Tor André Meyer Nilsen.