Velferds-Norge på vei inn i mellomtiden

Rita Karlsen, HRS

En dag i jula, eller rett før jul, jeg husker ikke helt, registrerte jeg vår godslige finansminister på Dagsrevyen. Vandrende i hovedstadens julepyntede paradegate, Karl Johan, fortalte Johnsen oss om norsk økonomi og om oljefondets eventyrlige vekst. Det som derimot brente seg fast, var at han sa at vi må spare mer. Det blir nye tider, sa han mellom setningene, det blir tøffere, alle må forvente å yte mer og få mindre, sa han, men fortsatt mellom setningene. Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg hørte det han ikke sa, men jeg tenkte at denne mannen er den perfekte finansminister i en tid der det tydeligvis – om kort tid – skal strammes merkbart inn i statens forbruk. Jeg kjente kulden av en mellomtid, og det før minusgradene befestet seg i samme gate. Spørsmålet meldte seg raskt; hvor skal det strammes inn – akkompagnert av lyden til et kravstort og bortskjemt folk. Bråk, tenkte jeg, dette blir bråk.

I 2010 starter regjeringen, antakelig flittig representert av Johnsen og Johansen (hhv finansministeren og partisekretæren i Ap), ja, for ikke å glemme: utenriksminister Jonas Gahr Støre, kanossagangen mellom ulike medier der de skal dryppe om (nye) innstramninger i velferdsgodene. Jeg ser allerede levende for meg strategimøtene de skal avholde. Statsminister Stoltenberg har fordelt, i alle fall godkjent, rollene: Johnsen sier det meste mellom setningene (det høres jo ut som et eventyr likevel), Johansen inntar mer direkte tale (østkantfolk kan tillate seg slik, og særlig når Vålerenga fotball er ditt hjerte nærmest), Gahr Støre’s talegaver fra helvete bringer oss alle inn i himmelen, mens Stoltenberg trår støttende til og virkelighetsorienterer folket om de forslag som forannevnte herrer har presentert. LO-folka vil banke neven i bordet, og det selv uten pinadø-Haagensen og antipusekatt-Valla. NHO vil derimot bakke opp en rekke av innstramningene, i alle fall hvis det tjener arbeidsgiverne – hvilket så langt i realiteten har vært en kostnad for staten, mens det fremover blir arbeidstakerne som får en større del av regningen.

Egentlig har siste halvdel av 2009 vært en forsmak på noe av det vi kan vente i 2010. Det er allerede innført innstramninger med relativt hard hånd. Avgift på biodiesel var kanskje en slags testsak for Stoltenberg, men den har et klinkende klart budskap: Intet er så hellig at det ikke kan røres. Penger skal inn i kassa, om det så koster miljøet mer enn vi ønsker, og mindre penger skal ut av den samme kassa.

Gjenvalget av den rød-grønne regjeringen i høst overrasket kanskje flere, ikke minst syntes den rød-grønne regjeringen overrasket selv. Men regjeringen måtte bite i det sure eplet, og gjøre stikk i strid med hva de gikk til valg på: for eksempel bruke langt mer penger av oljefondet (søtt, om kanskje noe egoistisk, omdøpt til pensjonsfondet). Vi husker jo at Stoltenberg fortalte at han knapt nok turte å høre på radioen under valgkampen, for hver gang han skrudde på radioen hadde FrP ”brukt” en milliard til. Vel, vi registrerte at milliardene forsvant i rekordfart da han var tilbake i statsministerstolen, men vi hørte ikke så mye om det på radioen. Den rød-grønne regjeringen har jo en fordel med at de støttes av flertallet i media-Norge. Dertil kunne overforbruket, eller merforbruket som det heter i forhold til handlingsregelen, forklares med en ”spesiell tid”, altså finanskrisen – som Norge har kommet så meget bedre ut av enn mange andre. Det overrasker vel ikke særlig mange at de rikeste tåler flere økonomiske nedturer enn de fattige, viktigere er det at finanskrisen minnet Norge på at vi er sårbare: oljemilliardene er ikke Norges fremtidige formue, det er det faktisk befolkningen som er. Men generasjoner fra 1950-tallet og oppover har erfart at det meste kommer rekende på en fjøl, om det så er utdanning, helsetjenester, likestilling eller penger til livsopphold. Vi har erfart at staten ivaretar oss, og nå forventer vi det ikke engang lengre, vi forlanger det.

Men om radioen har vært rimelig taus om forklaringer på milliardene som pøses ut av oljefondet, så har vi derimot hørt langt mer om regjeringens, eller Ap’s, kanskje med noe korridorstøtte fra Sp, innstramninger i innvandringspolitikken. Regjeringen var nok oppmerksom på at media ville henge seg på disse innstramningene, og gjorde således noen taktiske grep – de skilte ”the bad and the good guys”.

”The bad guy”, som i praksis var daværende statssekretær Libe Rieber-Mohn i det daværende arbeids- og inkluderingsdepartementet, var kanskje tiltenkt samme rolle i et nytt departement, idet justisdepartementet fikk tildelt innvandringspolitikken. Tanken var kanskje at da kunne Rieber-Mohn fortsette å forsvare – og ta kjeften – for alle innstramninger innen innvandringsfeltet. ”The good guy” derimot, ville få tildelt integreringspolitikken, og kunne slik sett sole seg i glansen av å bruke penger på integreringsfremmende tiltak (som vi likevel aldri får vite om fungerer eller ikke). Som kjent forsvant Rieber-Mohn ut av politikken, og den nye ”bad guy” (statssekretæren for innvandringsspørsmål hos justisministeren) sliter fortsatt med å gjøre seg kjent. Derfor har da også justisminister Knut Storberget, statsminister Stoltenberg og til dels partisekretær Raymond Johansen måtte forsvare mesteparten av kritikken. Gahr Støre gjør derimot det han er best til; han forteller oss hvordan det er – og hvordan det skal være. Punktum. ”The good guy”, barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken (selvsagt SV), har ikke gjort seg spesielt merkbar innenfor integreringspolitikken, ja, så langt har jeg bare registrert er at han har ansatt Anita Rathore fra OMOD (Organisasjon mot offentlig diskriminering) som leder av KIM (Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndigheter), hvilket knapt kan kalles særlig visjonært. I tillegg skal han etablere et kvinnepanel, ledet av Loveleen Brenna. ”Jeg ønsker en modernisering av likestillingsdebatten i Norge. Panelet skal bidra til å sette i gang en inkluderende og visjonær debatt. En debatt om hva som er viktig for dagens kvinner. Om hva som skaper ulikhet. Om hvordan vi skaper engasjement og frigjøring fra tradisjonelle kjønnsroller. Jeg håper også at vi framover i større grad skal klare å skape en likestillingspolitikk som tar innover seg at utfordringene er ulike for kvinner og menn med ulik etnisitet, ulik alder og ulik klassebakgrunn.” sier Lysbakken på departementets hjemmeside. Det eneste jeg vet, er at slike som meg ikke vil bli å finne i dette visjonære panelet. Neste skritt fra Lysbakken er kanskje heller å få fjernet HRS, slik at ”the good guys” kan få definere fremtiden uten noen utfordringer som krever handlinger som kan skygge for sola.

Kort fortalt viser studien at sterke velferdsstater hemmer integreringen, da ved at jo rausere velferdsordninger, jo høyere arbeidsledighet, segregert bosetting og høyere kriminalitetsrate blant innvandrerne. Med andre ord: om studien er adekvat, lover ikke dette godt for Norge.

Koopmans har parallellisert integreringspolitikken og velferdsordningene i åtte europeiske land; Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Nederland, Sveits, Sverige, Østerrike og Belgia. Dessverre er ikke Norge med i studien, men vi trenger jo ikke all verdens fantasi for å sammenligne oss med en av de overnevnte.

I introduksjonen til studien har Koopmans en interessant analyse og et særdeles viktig spørsmål: Han forteller om hvordan hans hjemland, Nederland, var det lysende eksemplet på suksessfull multikulturalisme – for brått å bli kroneksemplet på hvordan innvandrings- og integreringspolitikk kan mislykkes. “What went wrong with Dutch multiculturalism and what does it teach us about immigrant integration policies more generally?”

Ja, hva gikk galt med det nederlandske eksperimentet? Og hva kan vi lære av det?

La meg ta det kort, og i uryddig rekkefølge ifølge Koopermans presentasjon: det er stor forskjell på teori og praksis. All verdens gode tiltak kan iverksettes med de beste intensjoner, hvilket ikke er til stor hjelp om det ikke gir resultater i praksis. Et eksempel i så måte (som ikke Koopermans nevner) er intensjonen med morsmålsopplæring. Som kjent strides de lærde; noen mener morsmålsopplæring er til hjelp for norskopplæring, andre mener det stikk motsatte. Det avgjørende spørsmålet er imidlertid: blir de bedre i norsk med den ene eller andre varianten? Det som derimot Koopermans nevner, og som er av mer prinsipiell karakter, er hvorvidt tilrettelegging for (ulike) innvandrergruppers kultur og verdier er et gode for integreringen – versus det å stille krav relatert til det samfunnet de tross alt lever i. Det er her Koopermans forklarer at Nederland har kjørt seg selv i grøfta: de har tilrettelagt, etablert særordninger, firet på kravene, oversett og forstått, alt på en måte som har ført til økt segregering og mer konflikt. Så gjenstår likevel spørsmålet: hvordan kunne det skje?

Ja, en del av svaret er for rause velferdsordninger. Ordninger som rett og slett kan bli en sovepute for ulike innvandrergrupper, men som for staten er en særdeles dyr sovepute og som går på bekostning av landets fellesskap. Dertil går rause velferdsordninger lite overens med en ”raus” integreringspolitikk – vel og merke hvis målet er alle borgernes aktive og fullverdige deltakelse i samfunnet.

Samtidig forteller studien det som selv ”the good guys” ikke lenger kan overse, og som dertil må forlanges hvis de er del av en regjering som vil være ansvarlig, nemlig at det er en sammenheng mellom innvandring og integrering. Med andre ord vil type innvandring ha betydning for de samme sitt bidrag til samfunnet og for samfunnets kostnader. Som HRS kommenterte i innledningen til rapporten ”Tell ikke meg: Om innvandringens kostnader og velferdsstaten” (2009) presiserer både politikere, media og forskere til stadighet at innvandrere i Norge er en lite homogen gruppe. Det er derfor innlysende at innvandreres bidrag og derav deres inntekter og kostnader for samfunnet vil ha store variasjoner. Men det skal vi holde kjeft om. Det er gjort ”inhumant” å måle Norges befolkning etter en økonomisk standard hvis innvandrergrupper synliggjøres, og det til tross for at det gjøres innen alle andre sektorer, være seg skole, helse, sosial beskyttelse eller annet. For eksempel; hvordan bekjempe, ja endog avskaffe fattigdom hvis vi ikke vet hvem de fattige er eller hva som skaper fattigdommen? Begrunnelsen for slike beregninger er åpenbar – det er de styrendes viktigste verktøy. Flagger et politisk parti at de ønsker å bruke eksempelvis 1 milliard mer på skole, er det første spørsmålet som stilles: Til hva? Sier de at de vil bruke 1 milliard mindre på skole, avkreves de å klargjøre hva som skal kuttes. Og alle vil vite hvor pengene skal komme fra, eller hva de eventuelt skal omprioriteres til. Det er vår soleklare rett å vite. Vi lever i et flertallsdemokrati som er tuftet på vår rett til medbestemmelse. Ja, statsministeren vet jo det – han torde jo som sagt ikke skru på radioen under valgkampen av redsel for å høre om nye milliarder som ble lovet bort. Men den samme statsministeren er lite talevillig når det kommer til det som alle vet: hvem borgerne i landet er, har avgjørende betydning for fremtiden. Det skal ikke foretas noe offentlig regnestykke over hva ulik innvandring til Norge gir av inntekter og kostnader. Vi skal ikke vite hva det ene eller andre koster, eller hva som er eventuell inntjening. Dette betyr at Norge enten mangler styringsverktøy eller at det ikke blir legitimitet for den styringen som eventuelt iverksettes. Og når det drypper ut noen milliardtall om innvandringens kostnader, settes de ikke i noen sammenheng og vi forblir like uvitende (og villedet?). Derfor er da også store deler av innvandrings- og integreringsdebatten en røre av et føleribudskap og ditto føleriargumentasjon. Vi skal disiplineres inn i Gahr Støre’s sitt ”nye Norge”, uten å diskutere så altfor mye om hva det nye Norge er. Hijab og svineribbe er så å si to sider av samme sak, men det er jo som kjent to størrelser som ikke går så altfor godt sammen. For selv om langt de fleste av oss er enige i mye av det Gahr Støre forfekter, har hans disiplineringsopplegg også ledet til den lammende fobi-argumentasjonen. Ytrer man seg kritisk, lider man av eller annen fobi, og søkes således diskvalifisert til å ha meningsbærende ytringer. Dette må være 00-tallets oppskrift på hvordan konflikter kan gis ekstra grobunn. Det er rett og slett blitt legitimt å ta mannen heller enn ballen, ikke minst fordi ”minoritetsstemmene” vet best. ”De vet hvor skoen trykker”, og det til tross for at de samme er raskere enn sin egen skygge når det gjelder å forklare hvor ”norske” de er. Det er bare at vi andre norske enda ikke har skjønt hvordan det nye norske er. Og gjett hvem som skal fortelle oss det?

Det er forståelig at det er vanskelig å diskutere verdier og praksiser, som er like gjeldende for by og land som for ulike folkegrupper, om enn vanskeligere med større avstand. Og det er nettopp denne avstanden vi søker å forstå eller forklare. Ja, mennesker er forskjellig, noen er for eksempel dypt religiøse, andre setter sin lit til engler eller til healere med spesielle kontakter, mens atter andre tror mest på seg selv. Gitt våre personlige ulikheter, forventer vi likevel å leve etter et felles sett med regler. Noen av disse reglene er vel definerte, uttalte eller endog nedfelt, andre er mer å definere som stilletiende sosiale kontrakter. For eksempel skal det ikke være noen motstrid mellom en ordning som innebærer at en har rett til arbeidsledighetstrygd (eller dagpenger som det vel nå heter, siden en ikke lenger er arbeidsledig, men arbeidssøkende) og forventingen om at alle som kan er i arbeid. Sammenhengen mellom velferdsstaten og borgernes bidrag er forstått og, for langt de fleste, akseptert – til tross for at vi kan hisse oss hinsides opp over skatter og avgifter som synes å overgå enhver fornuft. Men de, unnskyld uttrykket, forbannede oljepengene synes omvendt proporsjonal med vår ansvarlighet; jo mer oljepenger, jo mindre opplever vi at vi må bidra. I en slik situasjon virker innvandrings- og integreringspolitikken sterkt inn, og slår i sin sterkeste konsekvens ut i to motstridende grupperinger: åpne Norges grenser versus steng Norges grenser. Tankegangen om at vi er ett av verdens rikeste land og at det derav er vår plikt å hjelpe flest mulig dårligere stilte i verden, er misforstått humanisme og urealistisk. På samme måte er å stenge Norge for innvandring, under argumentasjonen om at innvandrere stjeler jobbene våre og snylter på velferdsordningene, både inhumant og urealistisk. Spørsmålet er med andre ord ikke om man er for eller imot innvandring, spørsmålet er om man skal sile innvandringen og ha målbare krav til borgerne (som ved brudd får konsekvenser).

Nettopp sistnevnte er noe av det som Koopermans tar opp i sin studie. Med utgangspunkt i en gruppering fra Esping-Andersen skilles det mellom tre ulike typer av velferdsstater, såkalte ”liberale” velferdsstater, ”konservative” velferdsstater og ”sosialdemokratiske” velferdsstater. Esping-Adersen’s gruppering bygger på tankegangen om at en stats velferdsgoder måles etter hvorvidt en velferd anses for å være en rettighet, og om borgerne kan opprettholde et levebrød uten å være i arbeid (uavhengighet av markedet). De åtte landene i Koopermans studie fordeler seg således (grovt sett) som følgende etter denne grupperingen:

Storbritannia (samt USA og Canada) vil således være de landene som har en mindre raus velferd i betydning at det er et grovmasket sikkerhetsnett, mens vi i motsatt ende finner Sverige, der velferdsgoder anses som rettigheter og staten vil fange deg opp uansett situasjon. Frankrike, Tyskland og Sveits har derimot strengere krav knyttet til plikter for rettigheter, mens Østerrike, Nederland og Belgia vil ligge mellom de konservative og de sosialdemokratiske velferdsstater, avhengig av hvilke områder en fokuserer på.

Dette leder igjen til tre mekanismer; for det første at innvandrere med få kvalifikasjoner (lite eller ingen utdanning og lite relevant arbeidserfaring) først og fremst søker seg til sosialdemokratiske velferdsstater. Innvandringen til land med inklusive og sjenerøse velferdsordninger blir således ”negativt valgt”, mens land med høyere grad av sosial ulikhet vil være mer attraktiv for innvandrere med høyere kvalifikasjoner. For det andre vil innvandrernes bidrag i det landet de bor, avhenge av hva de tilbys uten at det gjøres krav til gjengjeld. Økonomiske sanksjoner ved at man gjør seg selv avhengig av velferdsgoder, presser de samme til å øke sine muligheter for å få innpass i arbeidsmarkedet, for eksempel ved å forbedre språket, ta utdanning og øke forståelsen for hvordan en skal oppnå sosiale relasjoner med majoritetsbefolkningen. Sistnevnte kan også forsterkes ved en tredje mekanisme, nemlig ens egen oppfatning av egen situasjon – som avhenger av hvem en sammenligner seg med. Selv om man ikke opplever det som luksuriøst å være avhengig av velferdsordninger, kan det sammenlignet med andre i samme eller lignende situasjon, eller sammenlignet med livet i opprinnelseslandet eller gjenværende familie og venner, likevel oppleves å være godt nok – og derfor eksisterer det heller ingen insentiver for å ta grep om situasjonen. Blant annet dette fører til at land som har en begrenset velferdsstat eller en relativt restriktiv integreringspolitikk vil ha en høyere andel innvandrere i jobb, mindre segregert bosetting og færre kriminelle innvandrere, enn land med sjenerøse velferdsordninger og en lite forpliktende integreringspolitikk, som i praksis fostrer flere og flere velferdsklienter.

Så da begynner vi å ane hva som kan begynne å dryppe over oss i 2010, og jeg gjetter usammenhengende: Det vil komme tiltak som skal få flere i jobb, differensieringer i trygder og stønader, arbeidstakere må betale flere av sykedagene av egen lomme, det vil bli knyttet flere betingelser til rettigheter, ytterligere innstramninger i innvandringspolitikken; først og fremst ved asylinnvandringen (som dertil skal omdøpes til flyktninger, uten at jeg enda har skjønt hvorfor), det vil bli strengere krav til familiegjenforening (særlig familieetableringen), kravene til statsborgerskap vil skjerpes, utvisningsregler vil gjøres enklere, språkkravene vil skjerpes og det vil settes inn tiltak for å stoppe frafallet i skolene. Og kanskje, eller forhåpentligvis; rettighetskrav basert på religion vil ryddes mer ut av det offentlige rom.

Mellomtiden skal med andre ord brukes til å lære oss at den såkalte likhetsmodellen var effektiv så lenge vi var en relativt homogen gruppe. Nå er det ”kommet” andre tider, fordi den politiske styringen på innvandrings- og integreringsfeltet ikke har vært forenelig med den øvrige organiseringen av samfunnet. Ikke at jeg tror at det politiske lederskapet vil innrømme det, men 2010 vil likevel bli et interessant studium over hvordan en rekke endringer vil iverksettes – uten at det tilsynelatende har noe med fortiden å gjøre. Men vi kommer til å få høre mye om hva fremtiden vil kreve.

God nytt år, folkens, nu blir det liv!