Rita Karlsen, HRS
Innvandring er en hårfin balanse. Det gjelder både hvem som får opphold på hvilket grunnlag, om det er familiegjenforening, famileetablering, asyl, humanitært opphold, flyktningstatus, studentstatus eller arbeidsinnvandring. For eksempel er det få som mener at en familie som er blitt atskilt gjennom flukt ikke skal gis anledning til å gjenforenes, mens flere mener at ved å hente ny ektefelle til landet kan det stilles (strengere) krav.
På samme måte er det med arbeidsinnvandring. All den tid et land har behov for arbeidskraft er det få som motsetter seg at denne arbeidskraften hentes utenfra. Men da må også flere forhold være oppfylt. Jeg tror for eksempel ikke vi alle har like god forståelse for at over 700 000 mennesker i arbeidsfør alder i Norge står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet samtidig med at arbeidskraft hentes utenfra. Ikke heller har vi alle like god forståelse for at arbeidsinnvandrere forblir i Norge uten arbeid, men heller bidrar til å øke gruppen av de 700 000 overnevnte.
Vi er derimot enige om at arbeidsinnvandrere – på lik linje med alle andre – ikke skal utnyttes på arbeidsmarkedet. Men kan enhver form for forskjellsbehandling stilles i kategorien ”utnytting”?
Vi har erfart over mange år at arbeidsinnvandrere kan komme til Norge med intensjonen om å jobbe og legge seg opp penger for et fremtidig bedre liv i hjemlandet, men ett eller annet sted på denne veien endrer intensjonene seg. Mange oppdager kanskje at velferdsstaten Norge yter en velferd hinsides det man noen gang kan forvente i hjemlandet, og de samme oppdager at de etter all sannsynlighet vil tjene på å hente familien hit. Og det selv om man på sikt skulle bli uten arbeid i Norge.
I denne uken kom det som må kalles nedslående tall. Ifølge Dagsavisen forteller NAV-tallene at ledigheten blant arbeidsinnvandrere er skyhøye. Arbeidsløsheten har økt mest blant islandske statsborgere (135 prosent), latviere (115 prosent) og litauere (115 prosent). I tillegg er 4.654 polske statsborgere nå registrert som arbeidsløse i Norge, som tilsvarer en økning på 79 prosent fra januar i fjor til januar i år.
Mange av disse har opparbeidet seg rett til dagpenger i forhold til det arbeidet de har nedlagt i Norge. Rett og rimelig, vil kanskje de fleste hevde, men er det mulighet å tenke annerledes hva gjelder arbeidsinnvandring – da ved at betingelsene endres?
Flere hevder at arbeidsinnvandring er nødvendig for Norge, hvilket er en sannhet med modifikasjoner. I gode tider kan det være nødvendig, mens det altså ikke er så nødvendig i dårligere tider. Ja, det lyder brutalt, men er uansett et faktum. Arbeidsinnvandrere i jobb, og uten familien i Norge, er mer økonomisk for Norge enn de som har med familien og de som ikke er jobb. For noen yrker synes det derimot å ha blitt helt nødvendig, relativt uavhengig av konjekturen. I dag kan vi lese at i Bodø er det innvandrere som sørger for at vaskejobbene blir besatt, norske søker ikke lenger på disse jobbene. Jeg får flau smak i munnen av slike reportasjer. Jeg får følelsen av at vi aksepterer et A- og B-lag i arbeidslivet. Ikke på lønn og andre rettigheter, men at det er noen jobber som tildeles særdeles lav status, der det er greit at innvandrere gjør disse jobbene fordi norske ikke vil gjøre dem? Da er ”likebehandlingen” oppfylt?
På samme måte fremstilles arbeidsinnvandringen som ”ikke noe å gjøre med”. Tankegangen synes å være at Norges arbeidsinnvandring er en nødvendighet, og prisen må betales i dårligere tider. Eller er det slik at vi også skal betrakte arbeidsinnvandringen som et humanitært prosjekt?
At arbeidsinnvandrere opparbeider seg rettigheter i Norge henger sammen med at de samme betaler skatt til Norge. Men kunne det vært en strategi at de samme ikke betalte skatt til Norge, men til hjemlandet? På denne måten ville jo også et land tjene på at deres borgere var i utlandet i arbeid, og deres borgere i ”utenlandstjeneste” ville slik sett bidra til hjemlandets økonomi (og ikke eventuelt bare til den enkeltes familie). Mange arbeidsinnvandrere i Norge har jo også rett på barnetrygd og kontantstøtte for sine barn, og det selv om barna ikke bor i Norge. Også dette klinger rart i manges ører, da barnetrygdsatsen er tilpasset norske forhold – ikke eksempelvis polske forhold. Slike rettigheter henger også sammen med at arbeidsinnvandrere i Norge betaler skatt hit. Hadde de samme betalt skatten til hjemlandet kunne også skattenivået være tilpasset hjemlandet, med de fordeler dette ville hatt for lønnsmottageren (da hjemlandets skattesatser typisk er lavere enn i Norge).
Det er i mine øyne en vinn-vinn-situasjon for alle parter, men ville jo også fordre at når arbeidet tok slutt måtte arbeidsinnvandreren dra hjem igjen. Arbeidsinnvandreren ville heller ikke hatt rett til å ta familien med seg til Norge. Men skulle derimot den samme (arbeids)innvandreren heller ha ønske et om varig opphold i Norge, endres også betingelsene for innvandringen.
Jeg tror selvsagt ikke at en løsning som skissert over er uproblematisk, men er det legitimt å tenke i slike baner? Og mens vi grubler på det, kan vi sette mer energi på å få alle arbeidsføre i jobb i Norge – ikke minst innvandrerkvinner.