Rita Karlsen, HRS
Det var nok flere enn meg som fikk kaffen i vrangstrupen da Aftenposten i går brakte nyheten om at Regjeringen har slått fast at dersom utenlandske fanger soner i norske fengsler er å anse som lovlig i Norge, der de etter ett års soning blir medlem av i folketrygden – og dermed får rett til pensjon og dekning av helseutgifter – og det selv om de kom ulovlig til Norge. Dersom de hadde gjort enda mer alvorlige forbrytelser, slik at straffen ble på minst tre år, fikk de også rett på grunnpensjon fra de fyller 67 år, og det selv om de ikke lenger er i Norge, men i et land med medlemskap i EU/EØS. Det het derimot at de samme fangene måtte se langt etter barnetrygd og kontantstøtte for eventuelle barn, så lenge barna ikke bor i Norge. Det samme gjaldt trygdeytelser knyttet til arbeid. Dette tillot jeg meg å stille meg tvilende til, og lovte leserne å se nærmere på saken. Men det trenger jeg tydeligvis ikke, for i dag kan Aftenposten.no bringe nyheten som bekrefter min tvil.
Fra 1. januar 2011 kan utenlandske fanger som soner mer enn ett år fengselsstraff ikke bare få alderspensjon og helseutgifter dekket, men også kontantstøtte, barnetrygd og uførepensjon. Årlig barnetrygd for ett barn i Norge utgjør rundt to tredjedeler av en gjennomsnittlig årsinntekt i Bulgaria.
Årsaken er at EUs nye regler for trygdeytelser kommer inn under EØS-avtalen. Reglene slår fast at også personer som ikke er i arbeid, vil omfattes av reglene.
–Utenlandske straffedømte vil også kunne søke om å få uførepensjon, som andre medlemmer av folketrygden. Det sitter mange utenlandske statsborgere i norske fengsler som kan få rett til uførepensjon med de nye reglene, sier Asbjørn Kjønstad, professor i velferdsrett ved Universitetet i Oslo. Han er en av Norges absolutt fremste eksperter på trygdelovgivningen.
Det kan være retten til både barnetrygd, kontantstøtte, uføretrygd – og sikkert en rekke andre rettigheter – kan knyttes til EUs nye regler for trygdeytelser kommer inn under EØS, men personlig tror jeg at en rekke av rettighetene allerede har ligget innunder EØS-reglene. For eksempel erindrer jeg at det nettopp var EØS-reglene som ble benyttet i diskusjonen for flere år siden om hvorvidt barn av arbeidsinnvandrere fra Polen, der barna bodde i Polen, hadde rett på kontantstøtte. Også den gang var det ”strid med allmenn rettsfølelse” som utløste debatten, men kontantstøttens foreldre, KrF, den gang ikke minst representert ved daværende barneminister Laila Dåvøy, pekte på EØS-reglene og mente at så kunne ikke mer gjøres. I denne sammenheng er det kanskje uinteressant (hvilket det ikke er hvis noen skulle finne på å anlegge sak mot Norge for ”tapt” fortjeneste knyttet til slike rettigheter), mer interessant er det hvordan Norge ønsker å stille seg i denne saken. Det blir i så fall et spørsmål om alternativer; hvis EU-reglene tvinger Norge, som EØS-medlem, å gi rettigheter til personer som ikke var tiltenkt etter Norges lover, hva gjør vi da? Endrer loven slik at vi unngår EU-kravene, eller ser én gang til på hva EØS-medlemskapet faktisk medfører? Jeg antar at sistnevnte sitter særdeles langt inne, kanskje også med gode grunner, men jeg har registrert i flere saker at EU-systemet ikke forholder seg til nasjonale lover og regler – og det selv om de gjøres kjent med at ulike regler eller regeltolkninger kan slå svært skjevt ut for ett eller flere land.
Professor Asbjørn Kjønstad synes ikke å være i tvil om at det er lovendring i Norge som løser saken, og sier til Aftenposten:
–Stortinget må i så fall endre reglene i folketrygdlovens paragraf 2–1 og fastslå at soning av fengselsstraff ikke skal regnes som lovlig opphold. Det er en lovendring som jeg antar vil kunne stå seg i forhold til EØS-avtalen, sier Kjønstad.
Kanskje, sier nå jeg, men registrerer samtidig at Kjønstad’s løsning utelukkende forholder seg til utenlandske fanger. HRS har i flere år tatt til orde for at staten burde ta en bredere gjennomgang av rettigheter versus plikter hva gjelder en rekke forhold, og at dette må kobles opp til både type opphold (ikke bare lovlig/ulovlig) og til norsk statsborgerskap (sistnevnte må også i seg selv revideres).
Da saken ble kjent i går, skapte den da også rabalder på Stortinget, og vil antakelig ikke bli spesielt roligere av dagens opplysninger. Men vel så rørende var det å se KrF’s engasjement i saken i gårdagens spørretime, der justisminister Knut Storberget (Ap) ble målskriven. Man kan jo undre seg over hvorfor ikke KrF la det samme engasjementet i saken mens de satt i regjering, for det kan synes som om det er mange som har sovet i timen. Storberget erkjente raskt at han ikke var oppmerksom på ”bieffektene” saken hadde:
–Jeg ble kjent med dette da jeg leste Aftenposten i morges. Jeg tok deretter direkte kontakt med arbeidsministeren for raskt å få avklart saken, sier Storberget.
Han måtte i går tåle hard kritikk fra KrF, Høyre og Frp for manglende årvåkenhet og sviktende koordinering innad i Regjeringen. KrFs Kjell Ingolf Ropstad mener at regelforståelsen som sikrer langtidsfanger pensjonsrettigheter, belønner kriminalitet, og at Regjeringen slik senker terskelen for å begå lovbrudd.
–Det er mildt sagt svært uheldig at man opparbeider seg pensjonsrettigheter ved lengre fengselsopphold. Det sender et uheldig signal og letter ikke akkurat arbeidet med å bekjempe kriminalitet begått av utlendinger. I den grad dette er en riktig forståelse av loven, bør vi nå se på muligheter for endring, sa justisminister Knut Storberget.
Han understreket at saken ikke hadde vært til politisk behandling i Regjeringen.
Selv om Storberget åpnet med å fortelle at han øyeblikkelig hadde kontaktet arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, da dette er hennes bord, for å få ”avklart saken”, var det ingenting i Storbergets svar som tilsa at han hadde fått noen avklaring. Det eneste jeg oppfattet var at Bjurstrøm nå skulle gripe fatt i saken, og Storberget regnet med at hun raskt ville komme tilbake til Stortinget med et svar.
Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sier hun vil vurdere å endre loven for å hindre at utenlandske innsatte med lange fengselsstraffer gjør seg fortjent til norsk pensjon.
«Jeg ser at opplysningene som fremkommer i media kan virke urimelige og i strid med allmenn rettsfølelse», skriver arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i en pressemelding.
Hva mener Bjurstrøm med ”kan virke”? Er slike rettigheter urimelige eller er de rimelige? Jeg betviler dessuten at det blir noen ”rask” avklaring. Norge må bare innse at vårt EØS-medlemskap har en rekke utilsiktede (?) bieffekter, og dermed må Norge langt på vei avklare med EU hvilke rettigheter som skal ha hvilken personkrets. Til dette vil jeg også påpeke at jeg ikke kan erindre og ha sett noen sak som omhandler det motsatte, altså hvilke plikter som omfattes av hvilken personkrets. Det er kanskje sterke velferdsstaters verste hodepine i det internasjonale møtet med svake eller fraværende velferdsstater.