Rita Karlsen, HRS
Som jeg skrev om for kort tid siden er det mildt sagt noe overraskende at det er Islamsk Råd Norge (IRN) som er sertifiseringsorgan for halaslaktere i dette landet, og det dertil uten at det samme organet synes underlagt noe ansvar for hva de måtte finne på; for eksempel ved å frata noen sertifiseringen uten forutgående kontroll. Ut fra dette burde det kanskje heller ikke forundre at Mellomkirkelig råd mener at det er muslimer som bør rådføres hva gjelder Pressens Faglige Utvalg (PFU) avgjørelser, slik at PFU kan bli fortalt når muslimer mener seg krenket eller ikke.
Det forstemmende med Mellomkirkelig råd sin tankegang er at alle muslimer dras over én kam, og deres derav autoritære tro på den ”riktige” muslim; den eller de muslimer som skal avgjøre alle andre muslimers følelser. Bedre blir det ikke av at Mellomkirkelig råd selv mener at dette handler om ”etisk grunnlag”. Mildt sagt et gufs fra fortiden, men som kanskje oppleves som en forfriskende sommerbris for Klassekampen:
Fungerende generalsekretær i Mellomkirkelig råd Sven Oppegaard er overrasket over generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvolds uttalelser til Dagsrevyen lørdag om at Muhammed-karikaturene burde vært trykket mer enn det som er gjort for å markere hvor grensen går. Oppegaard mener også at Kokkvold drar for raske slutninger når han hevder at redaktører ikke har trykket karikaturene fordi der er brakt til taushet med trusler.
– Dette må også vurderes på et etisk grunnlag, og ikke bare ut ifra trusselbildet, sier Oppegaard til Klassekampen.
Oppegaard’s etiske grunnlag henter han inspirasjon fra i Vær Varsom-plakaten, som Norsk Presseforbund forvalter. Her heter det i § 4.3: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn.»
– Det er ikke alltid vi tenker internasjonalt med hensyn til Vær Varsom-plakaten, men hvis vi nå i en global sammenheng står overfor kompliserte spenningskonstellasjoner, kan det være nødvendig å bruke den verdinormeringen som ligger i plakaten som grunnlag for å stille oss spørsmålet hvilken betydning den kan ha å si i en global sammenheng, sier Oppegaard.
Muslimer til PFU?
Etter at den kristne avisa Magazinet trykket karikaturene av Profeten Muhammed, ble de klaget inn for Pressens Faglige Utvalg av Vest-Agder Sosialistisk Ungdom på grunnlag av paragraf 4.3 i Vær varsom plakaten. Klagen førte ikke fram. Det gjorde heller ikke klagen fra den israelske ambassaden mot Dagbladet etter at Finn Graff hadde tegnet daværende statsminister i Israel Ehmud Olmert som fangevokter i en konsentrasjonsleir.
– Var det en feil vurdering å ikke felle Muhammed-karikaturene i PFU?
– Det vil jeg ikke si. Det er en faglig vurdering de har gjort. Samtidig ligger det verdier i plakaten, som man kanskje kan ta bedre vare på. En ting er hvorvidt det helt eksakt er begått brudd mot plakatens normer, en annen sak er om plakatens tenkning i en videre forstand kan komme til anvendelse på nye måter når vi står overfor et så komplisert bilde, sier Oppegaard og legger til:
– Det er vanskelig å forsvare fortsatt trykking av karikaturene med den begrunnelse at vi ikke aksepterer muslimers grunnlag for å bli krenket, at deres grunnlag er noe annet enn vårt, sier Oppegaard.
– Burde man rekruttert muslimer til PFU?
– For eksempel. Om ikke som medlemmer, i hvert fall hatt konsultasjoner med muslimer.
Det er vel ikke så mange som unngår å få med seg Oppegaard’s båsing av ”oss og dem”, og hans klokkeklare tro på at muslimer blir krenket av karikaturene, som vi skal akseptere, fordi de er jo laget av noe helt annet enn ”oss” – deres grunnlag er ikke slikt som vårt. At Jonas Gahr Støre rotet seg bort i en slik tankegang ved å påpeke at vi ”har fått et folk med tro” er mer forståelig enn at kirkens mann skal legitimere en slik verdimessig sortering.
Per Edgar Kokkvold har derimot tenkt på saken mer enn én gang, og lar seg heller ikke denne gangen vippe av pinnen. Han understreker overfor Klassekampen at han ”ikke har tatt til orde for en samordnet aksjon fra norske redaktører om å trykke tegningene, men han skulle ønske at flere redaktører hadde gjort det den gangen det sto på som verst i 2006.” Ut fra hvordan jeg har tolket Kokkvold vil jeg anta at han også mener det er vesentlig at karikaturene publiseres hver gang de skaper en eller annen slags storm, som for eksempel økseangrepet på Kurt Westergaard.
Kokkvold støtter også Shakil Rehmans initiativ til å demonstrere for ytringsfriheten og mot vold (i Klassekampen heter det ”protestere for ytringsfrihet og for vold”, hvilket jeg håper for Klassekampens del ikke er en forsnakkelse).
– Muslimer bør gå ut i gatene og si: «Ikke i mitt navn». Alle som tror på religionsfrihet og politisk frihet, er nødt til å ta et oppgjør med enhver form for fundamental ideologi.
– Å trykke karikaturtegningene kan være en del av det?
– Jeg mener faktisk det. Jeg tror at de som lar seg krenke av disse tegningene faktisk er nødt til å minnes om at det er slikt de må finne seg i, at ytringsfriheten er en forutsetning for at muslimer og andre kan dyrke sin religion, sier Kokkvold.
Deretter minner Kokkvold oss om noe svært viktig, nemlig at Ytringsfrihetskommisjonen slo fast at når det gjelder blasfemi må man aldri overlate definisjonsmakten til den krenkede. Dessuten at man bryter menneskerettighetene når man krenker et individ, ikke når man krenker en religion.
Trond Bakkevig, prost i Den norske kirke og tilrettelegger av jevnlige dialogmøter mellom kristne, muslimer og jøder i Jerusalem, tror som Oppegaard at muslimene blir krenket, hvilket skal unngås og som innebærer at det som krenker skal fjernes.
– Så lenge muslimer føler seg krenket, så ser jeg ingen grunn til at Muhammed-karikaturene skal publiseres. I sin tid ville kristne ha følt seg krenket av liknende karikaturer. Tidligere har man også lagd karikaturtegninger som er blitt oppfattet som dypt krenkende av jøder, sier Bakkevig.
Ja, og i sin tid ble kristne krenket, hvilket var en velsignelse for oss alle. Bakkevig’s neste påstand er derimot enda mer interessant:
– Kravet om å publisere tegningene på det nåværende tidspunkt opplever jeg mer som en del av den generelle motviljen mot muslimer, og mindre som en ytringsfrihetssak, sier Bakkevig.
Der kom katta ut av sekken, og som er helt i tråd med Klassekampens redaksjonelle linje, det eksisterer en generell motvilje mot muslimer. Det er dette det egentlig handler om, ikke om ytringsfrihet eller andre frihetsverdier. Klassekampen har omfavnet sin nye underklasse, muslimene, og da må de gjøre alt som står i deres makt for å holde dem nede. At muslimer gidder å finne seg i en slik behandling! (Hvilket de heller ikke gjør, noen bare utnytter det til sin fordel).
Da var det straks mer håpefullt å se at Aftenposten har fulgt opp Shakil Rehman og LIM’s (nettverket for Likestilling, Integrering, Mangfold) inntreden i offentligheten.
Aftenpostens innfallsvinkel er om hovedvekten av norske muslimer er dypt religiøse og bakstreverske uten respekt for demokratiske verdier, eller bekjenner de seg til ytringsfriheten i like stor grad som majoriteten? LIM mener at svaret ikke er like opplagt som man kan få inntrykk av i mediene:
– De som fremstår som talsmenn for innvandrere, som Islamsk Råd, Muslimsk Studentersamfunn og Osman Rana (Muhammad Usman Rana, blant annet fast spaltist i nettopp Aftenposten, min anm.), er tradisjonalister. De konstruerer en muslimsk identitet som gir inntrykk av at muslimer flest er mer konservative enn de faktisk er. Når media intervjuer lederen for Islamsk Råd, tror folk fort at det bare er slike muslimer som bor i Norge. Men vi er mange som ikke føler oss krenket av karikaturtegningene.
Det sier sykehuslegen og venstrepolitikeren Tina Shagufta Kornmo, tolken og skribenten Shakil Rehman og seniorrådgiver Sylo Taraku. De tre er alle 30–40 år. De er ikke født i Norge, men har innvandret til Norge i ung alder fra muslimske land. De møttes sist vår etter et debattmøte på Litteraturhuset i regi av Aftenposten. Der fant de sammen fordi de alle ønsket å vise solidaritet med kontroversielle Sarah Azmeh Rasmussen, som brente et slør på kvinnedagen for å markere avsky mot undertrykking av kvinner i islams navn.
Jeg registrerer at de glemte å nevne Abid Raja, hvilket forhåpentligvis bare er en forglemmelse og ikke fordi Raja tilhører samme politiske parti som Tina Shagufta. For Shagufta målbærer noe helt annet enn Raja, nemlig at vi skal vite at Norge har mange liberale innvandrere som danner en motvekt mot tradisjonalismen. Og hun påpeker: ”Ikke minst at vi er mange som ikke føler oss krenket av karikaturtegningene, slik man kan få inntrykk av i avisene.”
Rehman uttrykker seg også svært kritisk til SV’s visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudhry, som han mener ikke viser tilstrekkelig solidaritet med den danske tegneren.
– Chaudhry mener det var galt å trykke tegningen. Men jeg synes ikke det var galt, det var en ytring. Han likestiller trykkingen og volden når han mener begge sider må besinne seg. Alle er enig om at tegning ikke skal resultere i vold, men jeg vil ha debatten: Var det i det hele tatt galt at han tegnet dette? De muslimske lederne som mener det, lever i en annen tid. Vi lever i en tid der det skal være ytringsfrihet. De feiltolker også islam. Muhammed ville ikke at folket skulle lage tegninger av ham fordi han ikke ville at tilhengerne skulle tilbe ham. Å tegne ham for å vise hans menneskelige sider, derimot, er i tråd med hans lære, sier Rehman.
Aftenposten stiller så et betimelig spørsmål:
– Dere skylder på mediene og sier det skapes et feil bilde. Men hvorfor har dere ikke selv vært på banen tidligere?
Rehman’s svar er i seg selv interessant, men ikke utfyllende:
– Da de første muslimene kom til Norge, var de tidlig ute med å samle seg om steder å be. Det var helt legitimt. De oppdaget også at de fikk økonomisk støtte til det. Derfor er svært mange organisasjoner religiøse. Vi som er sekulære, har hverken økonomi eller steder å møtes. Men nå ser vi at dette ikke går lenger. De konservatives uttalelser skaper bare større kløfter mellom nordmenn og innvandrere. Det var også en vekker for oss å oppdage at godt utdannede, annengenerasjons innvandrere som O(U)sman Rana markerte seg som konservative, sier Rehman.
Nettopp det religiøse er viktig; for iblandet det religiøse aspektet er det en politisk dimensjon, islams juridiske aspekt (sharia). Når Rehman viser til det ”sekulære” er det vanskelig å tolke dette inn i en religiøs dimensjon, derimot leser jeg han som en muslim (religiøs) som ikke vektlegger det politiske aspektet ved islam. Statsstøtten til alle islamske organiseringer som ikke tar avstand fra den politiske dimensjonen i islam burde bli vurdert, nettopp fordi støtten er definert til religiøst arbeid. Videre er jeg enig i Rehman’s ”øyeåpner” hva gjelder en del av andregenerasjon, og dertil velutdannede, sin verdiorientering. Men til dette bildet kan det også spørres om hva det er så gjør at medier så til de grader lar seg fascinere av konservative muslimer? Hvorfor skrives det meter på meter med artikler som omhandler islamofobi, fremmedfiendtlighet, krenkelser og en tilsynelatende uutømmelig forståelse for til dels utålelige verdier? Hvorfor tillater mediene at mennesker blir stemplet og diskriminert, jf. for eksempel alle de personangrepene Muhammad Usman Rana og Abid Raja har hatt på Hege Storhaug, eller det nylige eksemplet i en kronikk i Aftenposten der medisinstudent Attiq Ahmad Sohail krever ”Nøktern debatt, takk!” for så å gå i strupen på blant annet Sara Azmeh Rasmussen, eller for den saks skyld: Amal Aden’s angrep på HRS ved Storhaug og undertegnende, med påstander så hinsidige at ikke en eneste seriøs publisist ville funnet på å videreformidle dem – hvis det ikke var for at de gikk seg blind i det muslimske budskapet og at avsenderen er somalisk.
La oss håpe at LIM og deres like kan bli de stemmene og den motvekten som Norge så sårt trenger, og la oss håpe at det også vil gi media det tilfanget av såkalte minoritetsstemmer som dem så sårt trenger. Jeg oppfordrer således LIM til å lage en liste over aktuelle navn, noen ord om opphav, spesiale og aktuelle interesser, samt telefonnumre og e-post-adresser, og sende det til hver eneste redaksjon i dette landet.