Muhammed-saken vender seg

Rita Karlsen, HRS

HRS har fulgt Muhammed-saken tettere enn de fleste siden dens oppstart i september 2005. Vi var også en av de første som publiserte tegningene, noe som ikke minst førte til en konflikt med vårt web-hotell som på eget initiativ fjernet tegningene. Vi var også en av de første som støttet Vebjørn Selbekk da han som redaktør for Magazinet besluttet å publisere tegningene.

Når Selbekk sto i stormen, og dertil ble tvunget av regjeringen til å stå med lua i hånda, var det ikke mange medier som fremsto med noen ryggrad – de dekket til og med hverandre hva gjeldt hvem som hadde publisert hva. Derimot kastet mediene seg i samlet flokk over ”Selbekk-saken”, som om det handlet om at ”kristenfundamentalisten” Selbekk hadde satt Norges sikkerhet i fare. Slik sett måtte både han og hans støttepiller, herunder HRS, innfinne oss med merkelapper som islamofobe, ekstremister eller sekulære fundamentalister.

Publiseringen og omtalen av saken ble av mange definert som et tilnærmet antiislamsk korstog. I dag, nærmere seks år etter, har flere begynt å se denne saken fra flere sider. Stadig flere tar til orde for betydningen av å publisere tegninger som Muhammed-karikaturene, og jammen begynner ikke deler av media langt på vei å skryte av at de tidligere har publisert karikaturene. Et slikt etterpåklokskaps-skryt står i grell kontrast til det som utspant seg mens Muhammed-saken stormet som verst. Andre medier tviholder derimot på sin tidligere beslutning om ikke å publisere, men deres argumentasjon blir tynnere og tynnere. De som derimot har snudd og som nå har publisert tegninger, er Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og i dag: Aftenposten (kanskje Haugsgjerd likevel lyttet til Hege Storhaug, men ikke ville innrømme det, og derfor valgte å ikke offentliggjøre innlegget hennes?). Det som kjennetegner sistnevnte aviser er at de har fått ny redaktør. I tillegg har Dagbladet.no (nettavisen, som har en annen redaksjon enn papiravisen Dagbladet) publisert tegningene, men de kan også hvile på at de har publisert faksimiler før. Inn i karikatur-publiseringskøen har også tidsskriftet Minerva kommet, sistnevnte med utdypende forklaringer av både Jan Arild Snoen og Nils August Andersen.

I mine år i HRS har jeg lært en del om media. HRS jobber med en rekke betente saker og da kan man på nært hold erfare hvordan betente saker kan begynne å leve sitt eget liv. I slike situasjoner hjelper det lite med analyser, forklaringer eller fakta, for har journalisten oppfattet et eller annet budskap så er det også det som slås opp. Et scoop, som de gjerne sier i journalistverden. Hvem de herser med i sensasjonsoppslagene er mindre interessant, og om et menneske eller flere etterlates i søla, kan man bare takke seg selv for. For betente saker har nettopp den innebygde politiske dimensjon som gjør at de tar bestemte retninger, og med Norges langt på vei homogene medier blir budskapet det som et samlet mediekorps rapporterer. Uavhengig av hva avsenderen måtte mene.

Men mange kjøpte islamistenes budskap om at alle muslimer ble krenket, av flere gjentas jo dette også i dag, selv om de samme nok er kjent med at det ikke var karikaturene i seg selv som utløste bråket, men at noen danske islamister, herunder en rekke imamer, pisket opp stemningen. En av disse var imam Raed Hlayhel, som i oktober 2005 på den arabiske satelittkanalen al-Jazeera (med godt over 100 millioner seere) slo fast at tegningene var ment som hån mot islam og Muhammed. Allerede på dette tidspunktet engasjerte JP vaktselskap.

Raskt etter skrev flere arabiske ambassader, og ambassaden til Pakistan, Iran, Indonesia og Bosnia, protestbrev til JP hvor de krevde en unnskyldning fra avisens ledelse. De ba også om møte med den daværende danske statsministeren, Anders Fogh Rasmussen. Som kjent avviste Fogh Rasmussen et slikt møte, under henvisning til ytringsfriheten. Denne avvisningen ble oppfattet som en (politisk) fornærmelse, og førte blant annet til at Egypt brøt dialogen med Danmark og at Tyrkias statsminister i et møte i Danmark (av helt annen karakter) hevdet at ytringsfriheten var mindre hellig enn religion. Den danske regjeringen fikk derimot støtte fra World Association of Newspapers (WAN) for å ha avvist press fra arabiske land om å sanksjonere overfor JP. WAN beklaget også arabiske regjeringers manglende forståelse for at atskillelse mellom stat og presse er et av fundamentene for ytringsfriheten.

I dette tidsrommet bestemte en av tegnerne seg, den mindre omtalte Franz Füschles, å auksjonere bort sin tegning der overskuddet skulle gå til jordskjelvrammede i Pakistan. Füschles var sjokkert over både debatten og reaksjonene rundt tegningene: ”Før de lande, hvor demokratiet er et fremmedord, begynder at tillægge os forkerte hensigter, bør de feje for egen dør, og det klares ikke med at feje tingene ind under et nok så ægte tæppe. Hvor jeg bor, er det tilladt at revse andre uden at ende på skafottet, og det burde man lære af i stedet for at gribe til love, der hører Middelalderen til.” (Berlingske Tidende 08.11.05). Pakistan ”svarte” med å fordømme at JP hadde publiserte tegningene, og hevdet å tale på vegne av 57 muslimske land, forent i Den islamske konferanseorganisasjonen, forkortet OIC. (Denne saken ble for øvrig omtalt på NRK.no)

Kort etter, 2.desember 2005, ble det kjent at det religiøse partiet Jamaat-e-Islami i Pakistan, utlovte en dusør på 50.000 kroner til den eller de som drepte tegnerne. Samme parti hadde tidligere krevd at Danmarks offisielle representanter skulle utvises fra landet. Den danske ambassadøren i Pakistan understreket alvoret i situasjonen, men forble på sin post.

Noen dager etter, den 7.desember, kom FN’s høykommissær for Menneskerettigheter på banen. Menneskerettighetskommissærens budskap var forståelse for de muslimske landenes reaksjoner og intet mindre enn en forventning om at FN’s rasismeeksperter tok affære.

I samme periode hadde en delegasjon av danske muslimer lagt ut på en rundreise i Midtøsten. En av dem delegasjonen møtte, var det religiøse overhodet i Egypt, storimam Muhammad Said Tantawy, utpekt av presidenten og rektor for al-Azhar universitetet. Etter møtet kom Tantawy med en erklæring som fordømte tegningene som ”elendig journalistikk som bevisst skitner til islam.” Denne delegasjonens innvirkning på situasjonen skulle vise seg å bli prekær. I kjent stil smurte delegasjonen tykt på for å få den oppmerksomhet og de reaksjoner de ønsket, for eksempel: de 12 tegningene ble til 120, et bilde fra en grisefestival i Frankrike ble benyttet som eksempel på en av tegningene, og det ble fortalt at Danmark skulle lage en egen statssensurert versjon av koranen og en nedrig film om islam. Videre het det at det ikke bare var en dansk avis, men den danske Regjeringen og hele det danske folk som sto bak en hatefull kampanje mot islam og muslimer. De fortalte også at de ikke kom til ordet i mediene, og appellerte om alle muslimers støtte for å forhindre flere overgrep – fra blasfemiske filmer til trusler om brenning av moskeer.

I sin nyttårstale for 2006 gikk ikke statsministeren av veien for å ta opp den pågående konflikten. Han sa blant annet:

Vi har i Danmark en sund tradition for at stille kritiske spørgsmål til alle autoriteter, hvad enten de er politiske eller religiøse. Vi bruger humor. Vi bruger satire. Ja, vi har i det hele taget et lidt afslappet forhold til autoriteterne. Og for nu at sige det ligeud: Det er denne tradition for manglende autoritetstro, det er denne trang til at sætte spørgsmålstegn ved det bestående, det er denne tilbøjelighed til at sætte alt til kritisk debat, som har skabt fremskridtet i vores samfund. For det er i den proces, at nye horisonter bliver åbnet, nye opdagelser bliver gjort, nye idéer bliver født. Mens gamle systemer og forældede tankesæt falder. Derfor er ytringsfriheden så afgørende. Og ytringsfriheden kan ikke gradbøjes. Den er ikke til forhandling. Men vi har hver især et ansvar for at forvalte den på en sådan måde, at vi ikke opildner til had og ikke splintrer det fællesskab, som er én af Danmarks stærke sider.

For talen høstet Fogh Rasmussen mye ros – ikke minst fra muslimer i Danmark.

Men tre dager inn i det nye året kom OIC på banen igjen. Denne gangen med beskjed om at kulturarrangementet Images of the Middle East skulle boikottes. Arrangementets formål, med prins Joacim som høy beskytter, var å fremme forståelse mellom Midtøsten og Vesten. Begrunnelsen for boikotten var at danske myndigheter ikke hadde grepet inn overfor JP. Boikotten ble støttet av, ja: Islamiske Trossamfund.

Nå begynte også norske medier å våkne mer til. I Kulturbeitet på NRK P2 (05.01.06 i 08:15-sendingen) stilles spørsmålet om Muhammed-tegninger kunne blitt publisert i Norge. Avisredaktør Ivan Kristoffersen og tegner Finn Graff svarte begge nei, med svært ulike begrunnelser: Kristoffersen ville ikke publisert tegningene av «hensyn til deres (muslimenes, min anm.) æresfølelse”, mens Graff ville betenkt seg med å tegne Muhammed i frykt for sitt eget liv. Graff ga også uttrykk for at islam hadde tvunget han til å begrense sin kunstneriske frihet.

I Danmark begynte det Islamiske Trossamfund å bli varmere i trøya etter all ”støtten” de mottok, ikke minst på grunn av resultatene som delegasjonen på rundreisen høstet, men også av FNs høykommissær og ulike medieredaktører. Islamiske Trossamfund erklærte at alle muslimer var krenket: ”Med undtagelse af nogle ganske få hyklere støtter alle os. Desuden skal man huske, at det her ikke kun gælder de 200.000 muslimer i Danmark, men 1,3 milliarder muslimer i hele verden, sier talsperson Kasem Ahmad i Det islamske Trossamfund.” (Berlingske Tidende 06.01.06). Påstanden møtte motbør, ikke minst fra muslimer i Danmark. IT-konsulenten Hadi Khan hevdet trossamfunnet forsøkte å skape et internasjonalt press helt ute av proposisjoner. «Jeg tror, at Det Islamiske Trossamfund skader danske muslimer og jeg vil personligt gerne sige mig fri for at være repræsenteret af dem.” Samtidig forklarte lektor ved Center for Mellemøst-studier, Torben Rugberg Rasmussen, at de voldsomme reaksjonene skyldtes en mer eller mindre bevisst beredskap knyttet til forargelse og krenkelse. En form for kollektiv selvforståelse som offer, der Muhammed-tegningene ble ansett som en dokumentasjon på offerposisjonen. (JP 06.01.06).

9.januar 2006 ble, i alle fall for noen, en merkedag. Denne dagen publiserte den kristne avisen Magazinet tegningene. Saken ble fulgt opp med et intervju av tegneren Graff, som utdypet sin bekymring for å bli utsatt for forfølgelse ved å fornærme muslimer, mens Magazinets redaktør, Vebjørn Selbekk, forsvarte publiseringen med henvisning til ytringsfriheten. Presseforbundets Per Edgar Kokkvold støttet Selbekk, og kom i tillegg med følgende kraftsalve: ”Vi burde kanskje presse Islamsk Råd til å kurse sine medlemmer i ytringsfrihet, som er en forutsetning for et demokratisk liv.” Magazin-saken utløste to saker i Dagbladet.no, Fortsetter striden om Muhammed-tegninger og Trykker omstridte Muhammed-tegninger, mens Aftenposten.no, Journalisten.no og VG nett gjenga NTB-meldingen. Tre dager etter hadde Selbekk allerede mottatt drapstrusler, og til redaksjonen haglet det inn med ubehagelige meldinger på e-post.

Det ”årvåkne” OIC kom raskt med en sterk fordømmelse av Magazinet’s publisering, og rett etter kom Irans ambassade i Norge med protester. I en pressemelding fra ambassaden, som ble sendt som NTB-melding (Aftenposten.no) het det at Magazinet hadde utført en krenkende handling «som undergraver menneskerettigheter og håner alle religioner, spesielt islam og muslimene».

Så kom trusselen om handelsboikott både av danske og norske varer – og vi er fortsatt ikke lengre enn januar 2006. Da begynte også det politiske ”spillet”. For utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) sendte en instruks, såkalte ”talepunkter”, til ambassadene om hvordan de skulle besvare eventuelle spørsmål om tegninger av Muhammed gjengitt i Magazinet. Men instruksen vekket oppsikt hos KrF’s Jon Lilletun og FrP’s Carl I. Hagen. I Aftenposten etterlyste begge et sterkere forsvar for ytringsfriheten, mens Venstres Odd Einar Dørum derimot argumenterte med at ”sterk tro” må forsvares mot krenkelser. Senere lanserte Dørum ideen om ”sekulære fundamentalister”.

Støre’s oppskrift på hvordan ambassadørene skulle oppføre seg, ble heller ikke godt mottatt av VGs Olav Versto: «Utenriksminister Jonas Gahr Støre burde heller ha fremhevet ytringsfriheten og understreket at den også gjelder for ytringer Regjeringen ikke liker. Det blir ynkelig og uheldig hvis norske ambassadører skal logre for myndighetene i land der både ytringsfriheten og andre grunnleggende verdier blir krenket.» (Sa VGs Versto, som dessverre jobber i en avis som så langt ikke vil publisere tegningene og som slik sett logrer for truende islamister).

Det kan være at Støre tok noe av kritikken til seg, i alle fall påpekte han overfor Aftenposten (30.01.06) at det råder full pressefrihet i Norge. Han avviste at han tonet ned ytringsfriheten på samme måte som han avviste at det er regjeringens ansvar hva aviser skriver eller hvilke tegninger de gjengir. Men hans utsagn ble raskt vannet ut da han henviste til at ”ingen av de toneangivende norske mediene har valgt å trykke karikaturene. Dette er redaktørenes eget valg. Videre illustrerer denne saken hvordan det er viktig å ta hensyn til andre menneskers tro og verdier, og at ytringer i dag kan bli spredt over hele verden i løpet av sekunder, sa utenriksministeren. – Vi må ha forståelse for at karikaturene oppleves som dypt krenkende for millioner av mennesker med muslimsk tro, og at de på denne måten bidrar til å fordype motsetningene på en svært uheldig måte.” Med andre ord: Magazinet, i motsetning til toneangivende norske medier, hadde vært hensynsløs og alle muslimer opplevde seg krenket.

Dette var klarsignalet Islamsk Råd Norge (IRN), broderorganisasjonen til det Islamiske Trossamfund i Danmark, trengte. IRN «bekreftet” at muslimene var krenket og krevde en unnskyldning både til muslimer i Norge og resten av verden.

Så brøt de voldelige demonstrasjonene løs. Stadig flere land i Midtøsten hadde hengt seg på en boikott av danske varer, og danske virksomheter var bekymret for sikkerheten til deres medarbeidere i Midtøsten. Representanter fra regjeringen i land som Kuwait og Iran var kommet med kritiske erklæringer både til Danmark og Norge. Det ble rådet til «ekstra aktpågivenhet» for dansker i Algeria, Egypt, Jordan, Libanon, Pakistan, Saudi-Arabia og Syria. Den arabiske liga og OIC ga beskjed om at de ville be FNs hovedforsamling om å vedta en resolusjon som forbød angrep på religiøse oppfatninger, og resolusjonen skulle også åpne for sanksjoner mot land som ikke fulgte påbudet.

Den palestinske gruppen Islamsk hellig krig ba nordmenn, dansker og svensker forlate Gazastripen umiddelbart. Bevæpnede menn stormet et EU-kontor i Gaza by. Demonstranter ved EUs hovedkvarter bar håndvåpen og granatkastere. De skjøt i lufta, brant norske og danske flagg og leste opp en erklæring der de krevde en offisiell unnskyldning.

Kokkvold kom igjen på banen, og selv i denne opphetede situasjonen tillot han seg å være kritisk til norske UD’s håndtering av saken: ”Norske myndigheter bør ikke møte den slags tegninger med en slags unnskyldning for at vi har ytringsfrihet. De burde heller ha slått fast at vi har et enormt gode som heter ytringsfrihet, men at det av og til fører til ytringer som norske myndigheter misliker.» Kokkvold håpet at muslimer i Norge ville ta til motmæle mot de islamske fundamentalistenes reaksjoner (Dagens Næringsliv 30.01.06).

Eks-statsminister Kjell Magne Bondevik’s (KrF) kommentar til situasjonen var at publiseringen var respektløs og uklok, men han forholdt seg taus om terrorhandlingene og drapstruslene. Det gjorde derimot ikke Aslam Ashan, Ap-politiker og leder for ressurssenteret for pakistanske barn, som for øvrig nylig ble tildelt Kongens fortjenestemedalje. Ashan mente blant annet at drapstruslene som redaktør Selbekk hadde mottatt kunne ”han takke seg selv for” (Nettavisen 21.01.06).

Nå kom endelig også statsminister Jens Stoltenberg (Ap) på banen, men med et heller puslet budskap. Til Nettavisen sa Stoltenberg at han ikke ønsket å beklage at norske Magazinet trykket de kontroversielle tegningene av profeten Muhammed. Men han var lei seg. Slik kommenterte altså Norges statsleder saken for første gang.

Det blir også kjent at det var bedt om møte med muftien Ikrema Sabri i Jerusalem, som regnes som den øverste spesialisten i islamsk rettsvitenskap og som også er den øverste religiøse lederen for muslimene i de palestinske områdene. I møtet skal intensjonen ha vært at Sverige, Danmark og Norge skulle samle seg om en offisiell forklaring, etter modell fra ”den norske forklaringen”: Å gjøre det klart at myndighetene forstår at tegningene oppfattes som krenkende. I norsk versjon er det også et poeng at ingen ledende medier i Norge har trykket slike tegninger. Muftien uttalte allerede før møtet at han forventet en beklagelse (Nettavisen 31.01.06). Men etter møtet var muftien bare fornøyd med Sverige, og forventet en annen håndtering av saken fra Danmark og Norges side. (I Sverige ble tegningene ikke publisert, noe som ble kritisert av det politiske partiet Sverigedemokratene. De publiserte tegningene på egen hjemmeside, som resulterte i at utenriksdepartementet fikk stengt siden. Daværende utenriksminister Laila Freivald hevdet at hun ikke hadde vært innblandet i stengningen av hjemmesiden, og daværende statsminister Göran Persson la skylden på en av de ansatte i departementet. Senere kom det frem at begge løy, Persson kom seg unna mens Freivald måtte gå av).

Samme dag som mufti-møtet, ble det kjent at tegningene hadde fått sitt første dødsoffer. En person ble drept og 14 alvorlig såret i et bombeangrep utenfor seks kirker i Bagdad og Kirkuk, meldte Expressen.se. Det begynte med at kristne studenter ble spottet og mishandlet på universitetet i Mosul. Muslimske studenter skal ha skreket «Her får dere for deres danske trosfellers spott». En av de som befant seg i en av kirkene da bombene eksploderte mente at «Det her er et tegn på at vi kristne ikke har noen fremtid i Irak. Hver gang ett land i Vesten gjør noe imot islam legitimeres undertrykkingen av oss.»

I rask rekkefølge tikket meldingene inn:

· En væpnet gruppe kalt Abu el-Reesh Brigadene truet norske, danske, franske og tyske borgere på Gazastripen for å «være i fare» om ikke landenes regjeringer ba om unnskyldning innen ti timer.

· En gruppe med tilknytning til al-Qaida truet Danmark med blodige angrep.

· Den franske avisen France Soir publiserte tegningene og forsvarte det med at det var nødvendig for å illustrere den voldsomme polemikken saken hadde skapt. Dagen etter fikk redaktøren sparken, med begrunnelse at avskjeden skulle ses på som et kraftig tegn på respekt for tro og den enkeltes overbevisning.

· En London-basert islamistisk gruppe al-Ghurabaa, oppfordret muslimer til at »stå sammen og forsvare profetens ære«. På deres hjemmeside het det: »De tegninger som nylig ble publisert i en dansk avis og som er blitt gjenopptrykt i en norsk avis, den franske avisen France Soir, den tyske avisen Die Welt, spanske og italienske aviser, og som har fornærmet profeten Muhammed, medfører den islamske dødsstraff for gjerningsmennene. For profeten sa: Drep dem, som fornærmer profeten«.

· Mulla Krekar mente at krigen hadde startet.”Dette er en krigserklæring mot vår religion, vår tro og vår sivilisasjon. Vi muslimer er klare for dette.” (Nettavisen 02.02.06)

· NRKs journalist Atta Ansari kom med en oppsiktvekkende artikkel hvor både den ene og den andre ble stemplet som ekstremist, den danske statsministeren som arrogant, mens «det er meget forståelig at mange muslimer reagerer med sinne og harme». Og det kan ende med at ”noen blir drept – eller det som verre er?”

· Finske muslimer meldt seg på, da ved at også disse ville boikotte danske varer.

· Forbrukerboikotten av danske varer hadde heller ikke blitt mindre, selv om JP hadde unnskyldt hvis tegningene ble oppfattet som krenkende (de unnskyldte derimot ikke at de hadde trykket dem). Frykten var at boikotten ville spre om seg, eksempelvis til Sydøst-Asia.

· Klassekampen fyrte oppunder debatten med forfatter Jan Myrdal: «Danskene går i spissen for et antiislamsk korstog og får nå reaksjoner som fortjent.» I Myrdals verden var danske myndigheter dumme og uskolerte.

Det var nå duket for politiske møter, og det ble meldt at den danske statsminister Fogh Rasmussen skulle i møte med samtlige utenlandske ambassadører i Danmark. Den norske utenriksminister Støre valgte derimot Islamsk Råd Norge (IRN). Og som en aldri så liten kuriositet – VG Nett avholdt nettmøte med Muhammad Usman Rana, som da var leder i Pakistans studentersamfunn (PSS), og som uttrykte hellig overbevisning om at tegningene var ment som en provokasjon.

Det mest fatale av disse møtene skulle vise seg å bli Støre’s møte med IRN. Støre kunne umulig på dette tidspunktet fått med seg hvordan Islamiske Trossamfund i Danmark både indirekte og direkte hadde bidratt til å hisse opp stemningen. IRN hadde derimot allerede fått Støre og den norske regjeringen til å tro at alle muslimer var dypt krenket, og de la konkrete forslag på bordet til utenriksministeren, som han lot seg friste av (Dagbladet.no):

– Vi kan bruke våre kontakter i den muslimske verden, blant annet imaner, arabiske medier og arabiske diplomater til å forklare det norske synet på muhammed-tegningene. Men dette kan vi ikke gjøre uten å ha norske myndigheter i ryggen, sier Mohammed Hamdan, leder av IRN. Med seg på møtet hadde han Senaid Kobilica, leder for bosniske imamer og nestleder i IRN, og Mehboob-ur-Rehman, leder av imamkomiteen i IRN.

Utenriksminister Støre var svært takknemlig for at IRN tok initiativet til møtet.

– Det har kommet konstruktive forslag som vi nå skal sette oss ned å vurdere. IRN har kontakter med miljøer jeg verken har kunnskap eller tilgang til. De har åpnet nye dører for å spre det norske synet, sier Støre, som mener norske muslimer utgjør en ubrukt ressurs i norsk utenrikspolitikk.

– Vi vet hvordan vi kan snakke med muslimer i utlandet, sier Hamdan.

IRN benyttet seg deretter av det jeg oppfattet som indirekte trusler (mine uthevinger):

I dag samler millioner av muslimer seg til fredagsbønn. Islamsk Råd i Norge maner norske imamer til å ikke hisse opp stemningen.– Vi har bedt imanene om enten å legge saken død, eller å roe ned muslimske ungdom som nå føler uro og frustrasjon, sier Hamdan.

For IRN-lederen unnlot heller ikke å gi det inntrykket til Støre at han fryktet at situasjonen skulle tilspisse seg enda mer.

– Jeg tror det vil bli sterkere reaksjoner enn det vi har sett hittil, sier han.

Med IRN som sentrale aktører i konflikten, var det også duket for å rydde ut uønskede elementer og argumentere for viktigheten av blasfemipragrafen. Abid Raja påtok seg en del av oppgaven. I Morgenbladet hevdet Raja at stemmer som Selbekk, Kokkvold, Hege Storhaug, Shabana Rehman var uinteressante: ”Debatten i Norge er heller ikke egnet til å løfte oss et hakk opp. Når jeg ser TV2s Tabloid bruke Hege Storhaug i sin debatt foran moskeen World Islamic Mission, blir jeg oppgitt.” Raja tok videre til orde for en aktivisering av blasfemiparagrafen, idet hatefulle, unyttige ytringer som skader, bør kunne forbys.

Men så kom det et noe overraskende utspill. En rekke ledende forfattere gikk med bredside ut mot Stoltenberg og Støre for deres kritikk av Magazinet. – Be Selbekk om unnskyldning og forsett jobben deres som politikere, var deres krav. Initiativtaker, Anne B. Ragde, sa til NRK.no at det var viktig å reagere, for det er ikke så ofte at ytringsfriheten blir satt på prøve. Ragde fryktet at dette kunne føre til selvsensur og true ytringsfriheten. I Dagbladet langet derimot den svenske forfatteren, nå også kjent som KGB-spion, Jan Guillou, ut mot sine forfatterkolleger i Norge og støttet Stoltenberg: ”Jeg visste at Norge har gærne forfattere, men at de skulle gå så langt, hadde jeg ikke trodd.”

Det ble ”gærnere”. For noen dager etter kom unnskyldningen, men fra Selbekk. 10.februar 2006 innkalte daværende integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) til hastepressekonferanse i regjeringskvarteret. På pressekonferansen møtte også Vebjørn Selbekk, lederen for IRN Mohammed Hamdan og Krf-leder Dagfinn Høybråten. Det er altså gått en måned siden Selbekk publiserte tegningene, i et magasin folk knapt hadde hørt om, til han sto på regjeringens pressekonferanse med lua i hånda. Selv ikke Guillou hadde hatt fantasi til å regissere dette bedre. På denne hastepressekonferansen leste Selbekk opp en uttalelse der han fortalte at han angret for at han hadde trykket Muhammed-tegningene, og at han nå beklaget sine handlinger. Han sa han som redaktør ikke fullt ut forsto hvor sårende bildene ble opplevd. Han beklaget dypt at muslimer hadde følt seg krenket og såret, og berømmet muslimene i Norge for å ha taklet situasjonen godt.

Dagen etter, den 11.februar, demonstrerte rundt 1.500 personer i Oslos gater mot publiseringen. Allahu akbar (Allah er større) jomet i gatene. IRN hadde advart mot demonstrasjonen, som ingen visste hvem som arrangerte. Deltakerne var invitert via sms, med budskapet Har du fått nok av medias misbruk av ytringsfriheten? «Demonstrasjonen skal holdes til tross for at folk har frarådet det. Det er frivillige, ingen organisasjon, som står bak. Arrangørene er folk i 30-årene,» sa den ikke ukjente Muhammad Usman Rana til Dagbladet.no.

Etter Selbekks unnskyldning startet derimot ”brobyggingen”. En norsk delegasjon dro til Midt-Østen, og i midten av februar 2006 kunne vi høre om noen av fruktene av dere arbeid:

Det norske Stortinget har endret straffeloven og kriminaliserer nå blasfemi. Dette som reaksjon på karikaturtegningene av Muhammed.

Desinformasjonen var å finne Islamonline.net, der det het at kilden til Stortingets handlinger knyttet til Muhammed-karikaturene er den norske delegasjonen av kristne og muslimske ledere. Domsprost Olav Dag Hauge, omtalt som Oliva Howika, ble sitert på dette: “Law 150-A, which has been approved by parliament, criminalizes blasphemy and clearly prohibits despising others or lampooning religions in any form of expression, including the use of photographs,» Norway’s Deputy Archbishop Oliva Howika told reporters after a meeting in Doha with Sheikh Yusuf Al-Qaradawi, the head of the International Union of Muslim Scholars.”

Hauge skal så ha lovet å fakse al-Qaradawi (senere mer kjent for det norske folk som sjefsideologen og islamisten) en kopi av lovendringen: «Under the new law, the crime of blasphemy will be punished either by a fine or imprisonment,» Howika said, promising Qaradawi to fax him a copy of the law after being published in the country’s official gazette.”

IRNs leder, Muhammed Hamdan, ble sitert på at den norske Regjeringen hadde lagt skylden på Magazinet for at ambassaden vår i Damaskus ble satt i brann: “Hamdan regretted the burning of the Norwegian embassy in the Syrian capital Damascus, but said the government had blamed the magazine for the violent reaction.” I følge nettstedet sa Hamdan også at Regjeringen flere ganger hadde slått fast at den ikke vil tolerere blasfemi. «The Norwegian government made it clear more than one time that it would not condone blasphemy,» he said.

Domsprost Hauge benektet derimot at de hadde gitt slik informasjon, meldte NRK.no, mens det senere kom frem at de norske delegatene ikke forsto alt som ble sagt på grunn av språket.

Bedre var det heller ikke at ledende norske muslimer prøvde å stanse Nettavisens dekning av møtet delegasjonen hadde med al-Qaradawi i Qatar. Basim Ghozlan likte svært dårlig at Nettavisen forsøkte å kontakte al-Qaradawis kontor for å høre om beklagelsen fra Selbekk var godtatt. «Flere ønsker å kontakte dem, men jeg har stoppet dem. Du må ikke ringe andre enn oss for å få svar om denne saken,» sa Ghozlan. Ghozlan anklaget også avisens journalist for å forsøke å kjøpe opplysninger i forbindelse med møtet. «Du prøver å kjøpe nyheter ved at du tilbød kontorsjefen penger for å kjøpe bilder av møtet. Du må slutte å ringe til dem for å få kommentar. Vi kan saksøke deg i Norge,» truet Ghozlan Nettavisen (16.02.06).

Samtidig planla en annen religiøs delegasjon en ny reise. Denne gangen var det imam Senaid Kobilica, nestleder i Islamsk Råd i Norge, og imam Mehboob-ur-Rehman som sammen med sokneprestene Geir Valle og Knut Kittelsaa dro til Pakistan. Den interreligiøse delegasjonen var et initiativ mellom IRN og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. De møtte religiøse ledere samt statsminister Shaukat Aziz og ministeren for religiøse spørsmål. Under tittelen «Norske imamer vil redde Telenor» meldte daværende VG-journalist Kadafi Zaman: «I dag lander den anerkjente imamen fra Islamic Cultural Centre i Oslo, Mehboob Ur-Rehman, i Pakistan. Sammen med nestleder i Islamsk Råd, imam Senaid Kobilica, og to representanter fra Kirkens Nødhjelp skal de forsøke å roe ned illsinte folkemasser som ikke ser forskjell på kristenavisen Magazinet, Telenor og Norge.» Etter turen het det i Dagbladet.no at «Denne turen har vært verd det. Vi har fått betydelig oppmerksomhet – også i pakistanske medier. Vi har også blitt bedt om å videreføre vårt arbeid for dialog ut i Europa, først og fremst for å få til en lov som skal beskytte religioner mot hets. Dette har vi ikke tatt stilling til, men vi har lyttet og sagt at vi vil ta synspunktene med oss hjem,» sa Kittelsaa (min uth.). Samme dag som delegasjonen kom tilbake fra Pakistan, støtte hundrevis av rasende demonstranter og politi sammen i Islamabad, meldte NRK.no.

På dette tidspunktet kunne Norge, godt hjulpet av mediakorpset, lene seg tilbake med ”våre” unnskyldninger og ”respekt”, mens OIC satte inn støtet på FN. OIC hadde fått demonstrert mye av sin makt, godt hjulpet av islamske paraplyorganisasjoner i ulike land, og satte makten bak kravet om å få innført forbud mot kritikk av islam. For bråket rundt karikaturene førte både til møter og korridorsnakk i FN’s hovedkvarter i New York, og ikke lang tid etter var problematikken på vei inn i et formelt FN-dokument. Lederen for FN’s generalforsamling, svensken Jan Eliasson, foreslo at toleranse overfor religioner ble skrevet inn i de bemerkninger til resolusjonen som skulle opprette FN’s nye Menneskerettighetsråd. FN’s særlige rapportør i spørsmål om moderne former for rasisme, rasediskriminering, fremmedhat og intoleranse, senegaleseren Doudou Diène, konkluderte i en rapport 13. februar til FN’s Menneskerettighetskommisjon at den danske regjeringen ikke levde opp til sine internasjonale forpliktelser i Muhammed-tegning saken. Diéne påsto i rapporten at karikaturene er ett av de alvorligste uttrykk siden 11. september 2001 for det voksende hatet mot islam og banalisering av ærekrenkelser av religioner. Han hevdet at Danmark brøt tre paragrafer i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Men det falt en hard dom over Diénes rapport: Eksperter mente det juridiske grunnlaget var ytterst spinkelt. Siden er vel de fleste blitt kjent med hvilket press FNs menneskerettighetsråd er utsatt for av OIC.

EU-landene ga derimot sin støtte til Danmark. I en felleserklæring vedtatt i Brussel 27.02.06 forsvarte de 25 EU-landene ytringsfriheten som «en fundamental rettighet», og tilføyde at «frie medier er uunnværelige i et fritt og åpent samfunn».

På dette tidspunktet ble det for øvrig også kjent at et stort flertall av norske journalister ikke ville publisert tegningene. En undersøkelse fra Oslo Journalistklubb (OJ) avdekket at hele 70 % av journalistene sa nei, 30 % sa ja. Begrunnelsene sprikte i alle retninger, men i følge OJ var det mange som uttrykte skepsis til JPs motiver for å trykke tegningene.

Motivene for JPs publisering bekymret derimot ikke den danske statsministeren Fogh Rasmussen, som også hadde fått med seg hvem som bedrev hva i Danmark. Da han planla sitt fjerde dialogmøte på 16 måneder om integrering i Danmark, var det uten imamer eller andre religiøse overhoder. De 20 inviterte hadde alle innvandrerbakgrunn og var folkevalgt på ett eller annet plan. Det var ikke bare muslimer som ble invitert, selv om de var i flertall. På møtet ble det uttrykt tilfredshet med at den danske regjeringen på denne måten skilte mellom religion og politikk.

I Norge famlet den norske regjeringen fortsatt i dialog-blinde: Under et debattmøte i TV2 (6.mars 2006) var utenriksminister Støre mest opptatt av å definere hvem som ikke kan defineres som ekstremister, for dem som vil gå dialogens vei kan ikke defineres som ekstremister. Det ble ikke sagt noe om hva dialogen skulle handle om, ei heller hvem den skulle føres med og slett ikke hva den skulle føre til. I samme debatt beskyldte Carl I. Hagen Støre for å tale med to tunger: med ett budskap i Norge og ett annet i den arabiske verden. Han hadde gitt inntrykk av at vi (Norge, min anm.) er villige til å gi etter i spørsmål om viktige verdier, hevdet Hagen.

Men hva statsledere og ledende politikere i ett land måtte mene og hva som faktisk skjer, kan være to forskjellige ting. I Danmark begynte selvsensuren å spre om seg: Først ble forlaget bak boka «Hvad er islam?» nektet å henge opp reklameplakater på tog- og t-banestasjoner, da linjeselskapet Banedanmark fryktet for bråk i kjølevannet av Muhammed-saken. Kort tid etter ble det kjent at en ansatt ved matvarekjeden Coop ble sparket fordi hun hadde kalt en kollega i hijab for «hettemåke». På kvinnedagen 8. mars ble komikeren Shabana Rehman tatt av plakaten i frykt for at hun skulle provosere danske innvandrere. Så kom det frem at revyen Maribo, som selv var den første til å reklamere for at Muhammed-krisen var på programmet i årets revy, allerede etter første generalprøve fjernet alle Muhammed-spor. Så het det at begrepet «Kristi fødsel» var på vei ut av danske historiebøker – for ikke å fornærme andre religioner. Den danske meierigiganten Arla Foods, som hadde tapt store penger på konflikten, tok saken i egne hender. I helsiders annonser i aviser over hele Midtøsten fordømte de JP’s publisering, og hadde blant annet følgende budskap: «Rettferdighet og tilgivelse er blant de viktigste doktrinene i islam, og vi håper dere vil revurdere deres holdning til oss».

I kjølevannet av bråket i Danmark omkring publiseringen av Muhammed-tegningene, tok blant annet politikeren Naser Khader initiativ til å danne et nettverk av muslimer som ikke opplevde seg representert av muslimske talsmenn i Danmark. Nettverket ble umiddelbart en suksess og fikk raskt opp mot 1.000 medlemmer og 5.000 støttemedlemmer. Det falt den omstridte imam Ahmed Akkari tungt for brystet. Dette var den samme imamen som ledet den første rundreisen i Midtøsten. Akkari ble tatt på fersk gjerning: I et intervju med fransk TV2 ble Akkari filmet med skjult kamera der han foreslo å sprenge Khader i lufta. Den franske journalisten Mohamed Sifaoui hevdet at Europa består av mange naive mennesker, og i et intervju med Politiken (28.03.06) sa han: «Alle dere gode og velmenende mennesker på Politiken, i resten av Danmark og Europa, dere gjør stor skade på dere selv og på moderate muslimer, når dere lar dere føre bak lyset av ekstremister.» Han var ikke i tvil om at danske imamer som Ahmed Akkari og Abu Laban (Laban døde i 2007) nettopp var ekstremister, forkledd som moderate. «Faktisk lot jeg meg selv den første dagen forføre litt av Abu Laban, som virket både vennlig og tolerant. Men det var bra at jeg ble sammen med dem noen dager, for da kom den ekstremistiske ideologi frem. Jeg har aldri påstått at Abu Laban eller Ahmed Akkari selv er terrorister – i den forstand at de selv er bombemenn. De er noe mye verre: De er ideologene, som gir ulike galninger den nødvendige unnskyldning for å utføre en terrorhandling i Danmark.»

Tilbake til i dag

Siden har det som kjent gått slag i slag. Det har vært en rekke demonstasjoner i ulike land, som for eksempel i Storbritannia og Pakistan, der tusenvis av mennesker har deltatt for å vise sin avsky mot publiseringen. Anmeldelser, både i inn- og utland, og klager til PFU er blitt behandlet, uten at det har ført til noen fellende kjennelse eller dom for dem som har publisert tegningene eller uttalt seg fordelaktig om publisering.

I Norge har saken langt på vei vært død, men den ga ulike aktører en status som de etter min mening aldri burde fått. Ikke minst gjelder det Islamsk Råd Norge.

Men med økseangrepet på den mest kjente av Muhammed-tegnerne, Kurt Westergaard, 1.nyttårdag har tegningene igjen vekket nyhetsinteresse. Denne gangen er det flere som innser at motivet for drapsforsøket er viktig å formidle – og flere innser at dette motivet må diskuteres på en mer grunnleggende måte enn at noen definerer seg inn i en offerrolle og gjør hevd på en spesialbehandling.

Slik sett har Westergaard-angrepet resultert i en rekke positive hendelser: Flere publiserer tegningene i ytringsfrihetens navn og liberale norske muslimer er gått sammen i et nettverk. Dessuten er flere norske politikere blitt modigere. For eksempel sier Senterpartiets Ola Borten Moe ja til publisering og kaller det en av ”vår tids viktigste debatter”, men Islamsk Råd mener slike utsagn fra politikerne er ”utidig innblanding”. Publisere vil også Høyres Torbjørn Røe Isaksen, samt SV’s Heikki Holmås og Vegar Solhjell. Men til Aftenposten vil ikke utenriksminister Jonas Gahr Støre ta stilling til om norske medier bør trykke tegningene, men har utvilsomt lært noe siden 2006:

–Regjeringen skal ligge langt unna å mene noe om disse karikaturene bør trykkes, sier Støre.

–Du mente i 2006 at det ville være uklokt å publisere tegningene. Mener du det fremdeles?

–Nei, jeg ønsker ikke si det i dag, sier Støre.

Heller ikke Høyres leder Erna Solberg vil ta stilling:

–Jeg synes ikke politikere skal instruere pressen om hvordan den skal bruke pressefriheten. Jeg vil ikke ta til orde for hverken den ene eller den andre retningen. At politikerne skal øve press på utøvelsen av ytringsfrihet, er å snu alt på hodet, sier Solberg.

Man kan jo spørre seg hvor Solberg var når Muhammed-bråket raste som verst – for det var vel virkelig da politikerne utøvde press på utøvelsen av ytringsfriheten.

Dette lover bra.

Da gjenstår det vel bare én viktig ting: En unnskyldning til Vebjørn Selbekk – «for forsoning og for å vise hverandre gjensidig respekt».