Hege Storhaug, HRS
Svindel uten grenser er den talende boktittelen på historien om den mest systematiske svindelen av den norske velferdsstaten som noensinne er avdekket, ført i pennen av journalistene Kjetil Sæter og Einar Haakaas. Vi snakker om 2 500 drosjeeiere og sjåfører som unndro 625 millioner kroner i beskatning, samtidig som 600 av dem hadde sugerøret dypt ned i felleskassa og hentet ut over 100 millioner kroner i trygd. Tre av fire av de 2 500 eierne og sjåførene har pakistansk bakgrunn. Går vi til Oslo kommunes befolkningsstatistikk fra 1.januar 2006, bodde det 19 751 personer med pakistansk bakgrunn i Oslo. I aldersgruppen 20 – 66 år var antallet 11 855 personer. Nå er det slik at kvinnelige sjåfører med pakistansk opphav finnes det kanskje én av i Oslo, altså betyr dette at rundt 6 000 menn med pakistansk opphav bodde i Oslo i den aktuelle perioden
Regnestykket blir som følger: tre av fire av 2 500 personer, er 1850 personer. Altså betyr dette at av 6 000 personer, jukset 1850, som tilsvarer nesten hver tredje mann i arbeidsfør alder.
Dette betyr at ”hadde vi alle vært en pakistaner i Norge”, hadde staten kollapset i rekordfart.
Her er det kanskje på sin plass å minne om SV-leder Kristin Halvorsens ord fra talerstol i Little Norway i Pakistan under valgkampen i 2005: ”takk for all den blod, svette og tårer dere har brukt for å bygge opp Norge.”
Da er det på sin plass å minne om at størsteparten av de svimlende beløpene er ulovlig ført ut av Norge og saltet ned i einendommer og luksus i Pakistan.
Det Haakaas og Sæter har gravd opp gjennom flere års fokusert arbeid, er et stykke Norgeshistorie som burde få dramatiske politiske konsekvenser. Det er så man får gåsehud og katastrofefølelse: hva vil fremtiden bringe når en så stor del av en folkegruppe har ryggen fullstendig vendt mot Norge og nesen peker hjemover mot landsbygda? Med den ene hånda gjemmer man altså bort penger fra felleskassa, mens med den andre hånda stjeler man fra den samme kassa. Et mer eklatant eksempel på null lojalitet og forakt for vårt velferdssystem i en gruppe finnes ikke.
Denne pakistanske mentaliteten er ren mafiamentalitet. Forfatteren avdekker en systematisk multikriminalitet – der det eneste som gjelder er å sikre seg og sine, som om vi var midt i en jordskjelvskatastrofe som Haiti.
Gi dem amnesti, sa venstrepolitikeren Abid Q Raja, som i 2007 var advokat for noen av snylterne. Hvorfor? Fordi ”konsekvensene av saken allerede har blitt enorme for et stort antall mennesker”.
– Det er flere sider ved denne saken. For det første gjelder dette et stort antall sjåfører og eiere, for det andre har mange av dem store familier de skal forsørge. Dette får direkte konsekvenser for livsgrunnlaget for svært mange mennesker. Her mener jeg at norske myndigheter bør la nåde gå for rett.”
Mange føler at de allerede har fått sin straff i form av straffeskatter og tilleggsavgifter, noen har allerede gått konkurs og mistet sine drosjeløyver, sier advokat Abid Raja til Aften.
– De er fortvilet over den økonomiske situasjonen de har havnet i, mange føler at de har tapt ære og vil aller helst bare gjemme seg, sier han.
Vel, jeg tror heller på denne løsningen; domfellelser, og i de groveste sakene, tap av statsborgerskapet. De har jo fine eiendommer i Pakistan som venter dem.
I tillegg må straffen for å smugle penger ut av Norge endres radikalt. Straffen er satt opp fra to til tre prosent av smuglerbeløpet til 20 prosent. Vi snakker altså om stort sett svarte penger som unndras beskatning og som også kan være ulovlig trygd, og den som pågripes får beholde 80 prosent av beløpet. Dette strider imot folks rettsfølelse. Hvis man tas for smugling av penger, og ikke kan dokumentere at pengene er ”hvite”, ja, så inndras selvsagt hele beløpet, som går til felleskassa der de hører hjemme.
Det kalles konsekvenspolitikk og –etikk. Og det trengs nå, ikke minst i lys av at pakistanerne er blant de eldste innvandrergruppene i Norge (over 40 års botid). SSB og andres påstand om at «integreringen går seg til med tiden» kan vanskelig trives særlig godt lenger.