Rita Karlsen, HRS
I en kronikk i Kristelig Dagblad forteller Leif Munksgaard om ”Aishas” historie, om hennes ekteskap og skilsmisse, hennes religiøse ståsted, hennes utvisning fra Danmark og utfordrer således vår samvittighet.
”Aisha” kom til Danmark gjennom ekteskap. Hennes mann, som både er dansk og iransk statsborger, viste seg å ikke være den hun og familien trodde. Ikke bare misbrukte han henne på det groveste, han hadde også løyet om sentrale betingelser som antakelig lå til grunn for at ekteskapet ble gjennomført.
For ”Mohammed’s” økonomiske situasjon var ikke slik han hadde fortalt til ”Aisha og dem, der havde arrangeret ægteskabet i Iran. Der havde manden nemlig fortalt, at han havde ’villa, Volvo og vovse’. Men virkeligheden var en anden, for Mohammed var et menneskeligt vrag – på stoffer og på bistandshjælp.”
Munksgaard forteller at Aisha skilte seg fra Mohammad, og da startet ”hendes glidetur tilbage mod Iran, hvor hun i dag lever en kummerlig, umenneskelig tilværelse. I Iran er hun nemlig endnu officielt gift med Mohammed, fordi den danske skilsmisse ikke er godkendt af myndighederne i Iran. Mohammeds påstand om, at han stadig er gift med Aisha, er nemlig det vilkår, der nu ’fængsler’ Aisha i en umenneskelig situation.”
Videre fremkommer det at Aisha gjorde det livsfarlige – hun forlot islam og ble kristen. Det kan hun selvsagt aldri si i Iran, det kunne hun kanskje knapt sagt i Danmark. For det er liten tvil om at Aisha, som ”enslig” kvinne, har nok problemer:
Som gift kvinde, der er stukket af fra sin mand, er Aisha fredløs. Hun er nu underlagt sin fraskilte mands forgodtbefindende, og Mohammeds familie er på en og samme tid hendes værge og hendes forfølgere. Aisha kan for eksempel ikke komme til læge uden «tilladelse» fra Mohammeds familie. En sådan tilladelse får hun aldrig. Men da hun engang – uden tilladelse fra Mohammeds familie – gik til læge, så blev hun voldtaget! Til stor «glæde» for Mohammed og hans familie!
Aisha kan heller ikke få arbejde, for det forbyder Mohammeds familie, og Aishas familie kan til enhver tid trække hende i familieretten og anklage hende for utroskab. En dom for utroskab vil sikkert være den visse død.
Vi får også vite at Aisha’s familie i Iran kun består av to søsken, som begge har protestert mot prestestyret. Vi får også vite at Aisha er malende kunstner, og at hennes bilder uttrykker noe av hennes frykt for både nåtid og fremtid. Andre bilder var derimot preget av ro og balanse – som gjenspeilet Aisha’s drøm om en god fremtid i Danmark.
Og det er nå Munksgaard kommer til kjernen av sin ”videresendte” julehilsen:
Da Aisha forlod Danmark, havde hun været gennem hele svikmøllen med ansøgning om asyl. Men efter alle legale appeller blev hun dømt til udvisning. Den sidste aften inden udvisningen sad jeg og talte med Aisha. Hun var i chok, og med et udslukt blik i øjnene, sagde hun: «Nu står jeg på klippefremspringet, og alle vil skubbe mig ud over kanten ned i afgrundens helvede. Du, Leif, og nogle få andre forstår mig, og I vil gerne hjælpe. Men jeg vil ikke lade mig skjule. Så nu sendes jeg ind i et helvede, som kun alt for få i Danmark kan fatte!»Næste dag kom politiet. Stilfærdigt og roligt tog Aisha med dem. Hun havde nogle af sine malerier med sig. Det var dem, der var præget af ro og balance og med farver, der smukt genspejlede hendes drøm om en god fremtid i Danmark.Jeg får af og til en hilsen fra Aisha. For nylig kom hendes julehilsen: «Må din og din families jul bliver god og glædelig, for Kristus lod sig føde!» Denne lidt forsinkede julehilsen fra en fredløs kvinde fra Iran – udvist fra Danmark – lader jeg hermed gå videre til dem i Danmark, der har samvittighed til at modtage den.
Det er ikke vanskelig å forstå Munksgaard’s budskap – Aisha burde få opphold i Danmark. Men det er, med respekt å melde, mange millioner Aishaer i verden. Dessuten frustreres jeg over Munksgaard sine manglende refleksjoner over Aisha sin situasjon. Ikke vet jeg om Munksgaard jobber aktivt for å støtte opp den danske utlendingspolitikken, men innrømmer jeg leser hans budskap til det motsatte; politikken er for streng. Men å lette innvandringsreglene ville antakelig skape enda flere Aishaer.
Aisha ble importert som brud til Danmark av en løgnhals. Nå hadde neppe Mohammad fortalt om noen ”villa, Volvo og vovse” – det er nok en betegnelse som ligger dansker og dets like mer på hjertet enn mange av våre nye borgere, men han hadde utvilsomt presentert seg selv i en langt bedre situasjon enn realitetene tilsa. Det som skurrer med fortellingen, er at nettopp Danmark er det landet som i sterkest grad har realisert en politikk som også skal stoppe slik misbruk. En mann (eller kvinne) i Danmark må oppfylle en rekke betingelser for å kunne ”importere” en ektefelle til landet. Slike betingelser er utover aldersgrense og tilknytningskrav også av økonomisk karakter, der den som bor i Danmark både må kunne vise til egnet personlig økonomi, herunder ikke være trygdemottaker, og eie egnet bolig, dertil stille en økonomisk garanti (50.000 dkr, om jeg husker riktig), for å kunne få innvilget et henteekteskap. Allerede her synes Mohammad å ha falt igjennom, men har altså likevel fått Aihsa til landet?
Videre er det er ikke Mohammads ”påstand” om fortsatt ekteskap med Aisha som i seg selv”fengsler” Aisha i en umenneskelig situasjon, det er det islam som gjør. En skilsmisse etter danske regler godtas ikke av islam uten mannens samtykke, og dermed er Aisha fengslet av det islamske systemet. Til dette kan stilles et interessant spørsmål, og som forøvrig er noe som HRS har foreslått gjennomført i Norge, nemlig hvorfor ikke ekteskapskontrakter som legges til grunn for innvandring, underlegges innvandringslandet regler? Med andre ord er det ikke den muslimske ekteskapskontrakten til Aisha og Mohammad som blir det interessante, men at denne, når den benyttes til et annet formål (her innvandring med formål om permanent opphold) ilegges tilleggskontrakter som harmonerer med landets regler. Hadde en slik klausul eksistert i Aishas tilfelle ville det kreve at en dansk skilmisse også utløste en muslimsk skilsmisse, ellers ville Mohammad blitt sanksjonert på en eller annen måte. Slike sanksjoner kan være alt fra utvisning, økonomiske sanksjoner eller forbud mot å hente ny ektefelle til landet. Slik reglene fungerer i dag, er det kvinnene som er den store taperen.
For Aisha’s vanskeligste situasjon er hun er en enslig, gift kvinne i Iran, underlagt ektemannens familie sitt regime. Det kunne ikke Munksgaard i utgangspunktet gjort så mye med, men man kan jobbe for at vi har en innvandrings- og integreringspolitikk som ivaretar enkeltindividers rettigheter i møte med undertrykkende systemer. I dette tilfellet er det eksmannens importerte verdier og verdisettet innen islam. Vi skjønner at alle Aishaer i verden ikke kan få opphold i land som likstiller menns og kvinners rettigheter og som praktiserer religionsfrihet, men jeg skal innrømme én ting: Hvor mye bedre ville det ikke vært å ha hatt Aisha i Danmark – og ikke Mohammad? Men hvordan skal vi så få det til? Jeg utfordrer herved Munksgaard og hans like – med sin samvittighet – til å bidra til politiske løsninger.