Hege Storhaug, HRS
Aftenposten satte nylig søkelyset på et fenomen som har vært i Grønlands gater i Oslo i rundt 30 år, et fenomen som på grunn av den betydelige innvandringen fra muslimske land særlig de siste 20 årene, måtte bre om seg. Årsakene til denne naturlige utviklingen er mange, og handler ikke minst om at jo mer islam er synlig i det offentlige rommet, dess mer trakasseres jenter og kvinner seksuelt. Altså; dess mer tildekning av kvinner, dess mer trakassering både av de tildekte og de som ikke dekker seg til. Dette har vært utviklingen i Pakistan de siste tiårene, noe som jeg har observert med egne øyne, og som mine venner bekrefter, og som Rooshanie Ejaz nylig nevnte i en kommentar fra Lahore: hennes mor var mye friere i det offentlige rommet som ung i Lahore, enn Rooshanie er som ung i samme by i dag: moren kunne gå alene til skolen, mens Rooshanie ikke føler seg trygg for trakassering endog når hun kjører bil. Hun ønsker mannlig anstand i bilen for å beskytte seg. At tildekningen av kvinner i Pakistan har økt betraktelig de siste 10 til 20 årene, parallelt med at landet mer og mer domineres av repressiv religion, betyr altså at da pakistanerne begynte å strømme til Norge på begynnelsen av 1970-tallet, forlot de et langt friere Pakistan for både kvinner og menn enn dagens Pakistan.
Da skal vi se hva Høyres Afshan Rafiq sier, som altså er født i Norge:
Ifølge Rafiq er det førstegenerasjons innvandrermenn som utgjør kjernen i det såkalte ”moralpolitiet”.
-De er veldig opptatt av å verne sin egen tradisjon og har stått på stedet hvil mens utviklingen har gått videre i hjemlandet.
Da lurer jeg på følgende: Har ikke Rafiq, viss foreldre har en betydelig eiendom i familiens opprinnelseslandsby, som i løpet av årene selvsagt har blitt besøkt flere ganger av Rafiq, fått med seg den iøynefallende utviklingen i Pakistan? Kjenner hun ikke til at kvinner i storbyene i Pakistan under Ali Bhutto på 1970-tallet, kunne gå vestlig kledd i gatene, endog i skjørt, uten at de ble trakassert (samme gjaldt for øvrig i Kabul)? Hadde førstegenerasjon pakistanere ”stått på stedet hvil, ja, da hadde Oslos gater sluppet pakistansk førstegenerasjons moralpoliti.
Rafiq fører slik tradisjonen fra Aslam Ahsan og co videre; den manipulerende påstanden om at problemet er at pakistanerne i Norge er gammeldagse etter dagens pakistanske standard. Tull, tøys og fanteri altså. Og; ettersom den store majoriteten norskpakistanere har etablert seg med betydelige eiendommer i Pakistan som besøkes flittig, betyr dette at de likevel ikke har fått med seg utviklingen i Pakistan? Veldig snodig.
Neste påstand fra Rafiq er også ”spesiell”, for å si det slik: bedre norskopplæring og forståelse for norske normer og verdier vil få bukt med problemet, parallelt med at hun krever at Audun Lysbakken må få til dialog med moralpolitibetjentene. Vel, bedre norskopplæring og verdiforståelse vil ikke hjelpe det hele tatt, tvert om, hvis vi skal tro ny forskning fra Danmark som viser at dess bedre integrerte, dess mer radikaliserte. Som vi vet, er ikke radikal islam særlig kvinnevennlig eller homovennlig, for å si det forsiktig, og forholdene på Grønland vil således forverre seg ytterligere. Her fra Kristeligt Dagblad om de radikaliserte:
Det er ikke mangel på viden eller individuelle ressourcer, der gør, at de vælger, som de gør. De mest radikaliserede er veluddannede, taler godt dansk (min utheving), ser dansk tv, har arbejde og tjener penge, oplyser Shahamak Rezaei og tilføjer, at det hamrer en pæl igennem forestillingen om, at integration er vejen til at stoppe radikalisering.
Nå er egentlig ikke dette en nyhet, da gjengangeren når selvmordsbombere fra Europa har vært i aksjon, er at de tilsynelatende var velintegrerte. Det tragiske er altså at dess mer våre politikere jobber for integrering, jo flere radikaliseres.
Rafiqs krav til Lysbakken gjør at jeg får medfølelse for den ferske statsråden. Skal Lysbakken få til dialog ”gjennom de riktige kanalene”, så hadde det vært på sin plass at Rafiq forklarte han hvilke kanaler dette er? Dessuten fordrer en dialog som regel at man gir og tar. Er det noe som helst å gi bort fra ”norsk side”, om jeg kan bruke det begrepet? Nei, selvsagt ikke. Frihetsvediene er ikke til forhandling, og dermed faller dialog som et tiltak på stengrunn.
Det var altså ingen drahjelp å få for Lysbakken hos Rafiq. Tvert om.
Khalid Mahmoud kan heller ikke hjelpe partikollega Lysbakken. Han åpner i kjent stil, som eksempelvis likner mistenkelig på da han i beste sendetid 7.oktober 1999, satt i studioet til TV 2-nyhetene og sa at han ikke kjente til æresdrap (dette var etter at Rikets tilstand hadde sannsynliggjort at Shazia Saleh fra Grimstad ble æresdrept under et opphold i Pakistan. Både norskpakistanske kvinner og menn var på dette tidspunktet æresdrept, som det mye mediomtalte trippeldrapet på Holmlia i 1988, der en ung mann med navnet Khalid massakrerte sin høygravise søster og hennes norskapkistanske ektefelle. Khalid var imot at de to hadde valgt hvernadre). Den omtalte Khalid i enne kommentaren, har jeg da også vært i en rekke debatter med om særlig tvangsekteskap fra midten av 1990-tallet. Spesielt de første årene benektet han hardnakket at tvangsekteskap var et utbredt problem, tvert om, eksisterte det knapt, muligens en håndfull tilfeller årlig i Norge, som han typisk formulerte seg. At Mahmoud nå går ut og sier at han ikke kjenner et eneste tilfelle av trakassering på Grønland – utover den medieomtalte trakasseringen av ett homofilt par i fjor – får meg til å undre: har ikke Mahmoud slått seg opp i Ap nettopp gjennom sine antatte førstehåndskunnskaper om hva som foregår på innsiden av aktuelle miljø? Sagt med andre ord: han skal vite hvor skoen trykker i integreringarbeidet. Men han har altså ikke kontakt med eksempelvis norskakistanske jenter og kvinner som har opplevd trakassering. Denne situasjonen er egentlig like artig hver gang: hvite, kristenkulturelle meg kjenner til mange beretninger om fenomenet gjennom mangfoldige år, fra både jenter med pakistanske, somalisk, kurdisk og iransk bakgrunn. Da kan vi konstatere følgende: Lysbakken får heller ikke drahjelp fra Mahmoud.
Aftenpostens journalister begår også det klassiske sviket, og svekker slik ytterligere å gi Lysbakken noen gode hint: hovedkilden i reportasjen er nemlig Islamsk Råd Norge (IRN) ved dets leder Senaid Kobilica. Han mener at imamene må preke om temaet under fredagsbønnen.
Hvorfor ikke ta det opp i fredagsbønnen? Jeg har selv tatt opp hvordan muslimer skal oppføre seg og kle seg.
Løsningen er således at imamene eksempelvis forteller sine trosfrender at hijab er obligatorisk, for det er jo IRN og Kobilicas faste mening (Aftenposten 18. februar 2007, ikke på nettet). Slik forsvinner altså hetsen av jenter og kvinner på Grønland, skal vi tro IRN: alle som beveger seg i gatene må ikle seg hijab (og aller helst vide og lange kåper, formoder jeg, slik at fremmedkontrollen ikke skal se ”på brystene som duver”, som Bjørn og Lisa så vakkert synger om, hvilket fremmedkontrollen da virkelig vil gjøre, for mer tildekning er som sagt synonymt med mer trakassering).
Altså kan vi konstatere at islam ikke er løsningen.
Ikke overraskende får Lysbakken etter hvert drahjelp fra Rogaland. Hadia Tajik (Ap) forteller at hun personlig har opplevd fremmedkontrollen i aksjon mot henne selv, og hvordan jenter i skolegården trakasseres for vestlig klesstil. Hun mener den økende trakasseringen er ”resultatet av vår egen unnfallenhet”. Ja, det er det ikke vanskelig å være enig i: det ligger i kortene at hvis både menn og kvinner setter foten kraftig ned når kontrollørene slår til, ville det bli i alle fall for noen oppleves som pinlig og ubehagelig å fortsette trakasseringen.
– Mange har sett en annen vei og tenkt at dette går over. Og mange har tenkt at ”jeg har ikke disse holdningene, det angår ikke meg”, sier Tajik.
Hun mener det selvoppnevnte moralpolitiet har fått vokse seg stort på grunn av manglende motstand.
– Taushet blir tolket som samtykke. Vi kan ikke overlate til staten eller ”noen andre” å ordne opp. Vi selv vil ha større gjennomslagskraft enn etniske nordmenn. Disse folkene må få beskjed om at dem de anser som sine egne, ikke er det.
(…)
Tajik, som selv har pakistansk bakgrunn, mener det blir feil å snakke seg bort fra at den sosiale kontrollen er et muslimsk fenomen.
– Mange av dem som står for dette kommer fra muslimske land, sier hun, og viser til hvor viktig det er, for eksempel i det norsk-pakistanske miljøet, hva ”folk” vil mene og si.
– Omdømmet i miljøet blir viktigere enn valg for eget liv. Slik tenkning gir næring til moralpolitiet og gir dem større gjennomslagskraft. Slutt å snakke om hverandres døtre og søstre, oppfordrer Tajik.
Individuell frigjøring og derav personlig frihet, altså. Ja, det er ikke vanskelig å støtte oppunder denne tanken. Enkelt blir det dog ikke for de mange som har underkastet seg frykten for ikke å følge i den religiøse konformitetens fotspor. Konklusjonen må i hvert fall være at dess flere som forkaster kvinneundertrykkende uniformer, som spiser, drikker melk eller vann, og røyker på gata under ramadan (uten at jeg mener at røyking er så smart), og dess flere homofile som er synlige i gatene, dess mer vinner friheten frem. Her kan med andre ord alle bidra, uansett religiøs eller ikke religiøs, til å fordrive kontrollørene inn på bakrommene.