Forfatteren er (i ettertid av publiseringen blitt) «anonym filosof»
Det nylige avgåtte Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) Beate Gangås mener vi ikke kan fire på religionsfriheten enten dette dreier seg om ”spørsmål fra mat og bønnerom til fri på egne høytidsdager – spørsmål i kjernen av religionsfriheten” (Aftenposten 07.12.09) uten å se at vi her ikke snakker om religion generelt, men om islam spesielt. Det kan synes som om hennes etterkommer, Sunniva Ørstavik, følger i sin forgjengers fotspor.
LDO’s utspill fortjener et prinsipielt svar, fordi LDO ikke er alene om å blande religionsfrihet med trosfrihet. Mange later for eksempel til å tro at Sveits i minaretsaken la ned forbud mot at mennesker tillates å tro hva de møtte ønske, men Sveits betakket seg for utøvelsen av religion (islam) i det offentlige sekulære rom. En ting er nå hensynet til muslimer, men hva med hensynet til det sekulære rom? Kan for eksempel ikke-religiøse kreve tilsvarende plass som islam under argumentasjonen om at ”livssynsfølelser” krenkes om kravene avslås?
Sjelden debatteres grensene for hva som prinsipielt tillates av religionsutøvelse i offentlige rom. Tilsvarende lite debattert er grensene for religioners innhold, det vil si hva man tillater av dogmer, læresetninger, forbud, påbud og praksiser. For hvor og når krenker disse eventuelt andre, og kanskje mer, fundamentale rettigheter? Men hvis religioner settes under debatt, åpnes det også for at de er mer menneskeskapte enn gudegitte – og det er en debatt mange religiøse helst unngår.
Retten til fritt å utøve sin religion har i seg et uavklart spenningsforhold mellom ”religiøse følelser” og kommunikasjon av religion gjennom symboler, handlinger og bygninger – hvor enkelte religioner krever mer enn andre hva angår visuell og fysisk tilstedeværelse.
Begrepet ”religiøse følelser” krever derimot en avklaring. ”Følelser” er et samlebegrep for en mengde sinnstilstander på ulike nivåer. De gir seg utslag i holdninger og preferanser på den ene siden og karaktertrekk på den andre siden. Følelsers kompleksitet og variasjon umuliggjør derfor konseptuell stereotypi. Følelser er rett og slett for sammensatte til å kunne navngis ut fra hvilke aktiviteter man bedriver. Slik religion forenkler en sammensatt virkelighet, forenkler forestillingen om religiøse følelser et menneskesinn. Fordi ingen er født religiøse, fremstår begrepet ”religiøse følelser” således som et uekte barn og ikke som en genuin følelse på linje med andre mer ordinære følelser som varme, kulde, smerte, sinne, glede, bisterhet, tristhet, frustrasjon, kjærlighet osv. ”Religiøse følelser” kan kanskje derfor beskrives som et konglomerat av reaksjoner i sinnet når ens livssyn utfordres eller bifalles. ”Religiøse følelser” kan således oppfattes som en kompleks kombinasjon av ideologi og kjemi som mer enn å oppklare og forklare, tåkelegger hva som skal beskyttes – ideer eller mennesker.
Forestillingen om ”religiøse følelser” og deres plass i offentligheten er blitt aktualisert gjennom fremveksten av islam i Europa. Det er endog hevdet at muslimer har ”sterk tro”, som må kunne tolkes enten som at muslimer har sterkere religiøse følelser enn andre religiøse grupper, eller at muslimer gjør mer krav på (eller har mer behov for?) å få tilfredsstilt sine religiøse følelser i offentligheten. Dette gjør uansett krav på at ”religiøse følelser” i forhold til offentlighet debatteres.
For å tale med den tyske filosofen Hegel (1770-1831), forsvinner de ”religiøse følelser” når ideologien/religionen oppgis: ingen religion – ingen religiøs følelse – ingen følelse av krenkelse ved kritikk. På samme måte kan religiøse følelser aldri oppleves godt nok tilfredstilt og man risikerer alltid å føle seg krenket. ”Religiøse følelser” kan oppfattes som et trassig barn som aldri kan roses nok; hvor trekkes grensen? Når er man fornøyd? Når hele det offentlige roms sekularitet er fortrengt av religion? (Og dertil; hvilken religion?)
På stadig flere områder og arenaer, men kanskje spesielt i verdispørsmål, vektlegges og aksepteres følelser som argument. Følelser kan være enklere å forholde seg til enn kompliserte argumentrekker og begrunnelseskjeder. Å føle seg krenket lukker en debatt, å hevde seg krenket åpner en debatt. Når vektleggingen av følelser saboterer muligheten for debatt, er det både fordi følelser er utilgjengelige på grunn av sin private karakter og fordi alle følelser har lik logisk status. Fordi alle følelser logisk veier likt, og slik sett har likelydende krav på å bli tatt hensyn til, burde ingen bestemte typer følelser veie tyngre enn andre.
Er det slik?
Spørsmålet avløser nye spørsmål: Hvorfor skulle begrensninger i muligheten til å uttrykke sin religiøsitet i offentlige rom innebære en innskrenkning i religionsfriheten? Avtar krenkelsesfølelsen jo sterkere religionen uttrykkes i det offentlige rom – og motsatt? Hvis å tro det man ønsket var tilstrekkelig, ville man ikke da la andre troende og ikke-troende få ta del i de samme rettigheter og på det samme grunnlag?
Hvis ikke, med hvilken begrunnelse?
Vi vet at islam ikke bare handler om tro. Det handler også om regulering av muslimers gjøren og laden, det som i demokratiske, pluralistiske land er skilt ut fra politikken. Derfor vil også symboler, handlinger og bygninger motivert av islam ikke lenger være utelukkende religiøse, men en politisk inngripen i det offentlige rom. Dermed kan islams politiske ideologi oppfattes som et forsøk på å fortrenge og erstatte vårt sekulære offentlige rom.
Skillet mellom religionsfrihet og trosfrihet kan sammenlignes med partipolitiske sympatier: man kan ha politiske sympatier med hva som helst, men ikke alle aksepteres eller tillates offentlig, og slett ikke i organisert form. Da nytter det lite å ty til krenkede følelser. Hvorfor gjøres unntak for religion?
Følelser generelt har en tendens til å forstyrre dømmekraften og en slik forstyrrelse kan ha ligget til grunn for diskrimineringslovens krav om omvendt bevisbyrde. For, hva om en kristen eller ikke-religiøs anmeldte en muslim for å krenke ens (ikke) religiøse følelser, ved for eksempel å bruke hijab i arbeidstiden. Ville muslimen da måtte bevise at førstnevnte ikke ble krenket eller, av ukjente grunner, gis juridisk forrang?
Debatten om religionsfrihet burde prinsipielt ikke begrenses til vår akutte samtid, for hva gjør man om nye religioner oppstår og tilsvarende krever sin plass i offentligheten? Debatten om ”religiøse følelser” preges av å foregå i et vakuum hvor man forholder seg kun til allerede etablerte, dags- og medieaktuelle religioner, men bør snarere adresseres prinsipielt. Ved nettopp å se religion som historisk betinget fenomen, får vi lettere øye på hvilken anakronisme religion jo vitterlig er. Det er ingen grunn til å anta nye religioner ikke vil oppstå og nettopp fordi vi ikke kan vite hvilket innhold nye religioner eventuelt vil ha, er desto viktigere å skjelne mellom religionsfrihet og trosfrihet.
Rimelig å konkludere synes å være at dersom ”religiøse følelser” fortsatt unndras offentlig debatt og at forskjellen imellom religionsfrihet og trosfrihet ikke står klart for oss, risikerer vi å miste vårt sekulære rom.