Hege Storhaug, HRS
Under tittelen Toleranse som dreper sabler Jahn Otto Johansen ned Tariq Ramadan for hans doble tunge, og fremhever de frihetselskende stemmene i de muslimske rekkene.
Det forundrer meg at vi i Norge ikke setter oss inn i den religionskritikk som kommer fra enkelte muslimske kvinner og menn.
Drap på homofile. Human Rights Watch rapporterte i fjor at en draps- og voldsbølge hadde rammet de homofile i Irak. Hundrevis av menn ble bortført, torturert og voldtatt, og mange ble drept.
I verdens største muslimske land, Indonesia, praktiseres derimot en såkalt «regnbue-islam» med et mer tolerant syn på homofile, i skarp kontrast til Irak, Iran og Afghanistan.
Tilfellet Indonesia viser at vi ikke skal skjære alle muslimer over én kam. Det er like store variasjoner blant muslimene som det er innen den kristne verden. De aller flest muslimer jeg ble kjent med under mine mange opphold i Midtøsten, var snille, tolerante og gjestfrie mennesker. Og ekstremisme er slett ikke typisk for europeiske muslimer.
I motsetning til hva den norske fastlåste venstresiden vil ta innover seg, peker Johansen på den kampen på liv og død som muslimske feminister fører.
Men det er en kjensgjerning at i mange muslimske land kjemper feminister en kamp på liv og død, og de trues også hos oss. Blant de modige kvinner som har tatt opp kampen, bør nevnes Taslima Nasrin, Nawal El Saadawi, Shirim Ebadi, Ayaan Hirsi Ali, Necla Keskin, Seyran Ates og Serap Cileli. De har skrevet viktige bøker, mange av dem oversatt til norsk.
Serap Ciceli sier: ”I Europa er dere altfor tause om kvinneundertrykkelsen i islam… Jeg pleier å si at dere dreper oss med deres toleranse!”
Så kommer et ikke så lite spark til de ”feminine” M-ene i Dagbladet som jeg aldri har registrert har fremhevet en enste av de muslimske feministene som Johansen peker på, og et spark til ”de tre vise menn” som i februar 2006, midt under den mest voldelige karikaturperioden, dro fra Norge til Midtøsten for å dialogisere med Yusuf al-Qaradawi:
Hvorfor går ikke norske feminister og venstreradikale i tog for disse modige kvinner?
Og hvorfor er det ikke demonstrasjoner mot det homofobiske gufs fra fortiden?
Lederen for det selvbestaltede Europas Fatwaråd, Yusuf al-Qaradawi, har tatt til orde for at homofile kan drepes.
Under striden om Muhammed-karikaturene møtte domprost Olav Dag Hauge og hans UD-støttede delegasjon Yusuf al-Qaradawi. Domprosten sa den gang at han hadde fått et positivt inntrykk av den muslimske lærde, men hadde åpenbart ikke lest hans hjemmesider, som oser av antisemittisme, kvinneundertrykkelse og hat til homofile. Svært sent uttrykker domprosten nå betenkeligheter.
Det forundrer meg at vi i Norge ikke setter oss inn i den religionskritikk og samfunnsanalyse som kommer ikke bare fra de nevnte kvinner, men også fra muslimske menn.
Ta for eksempel den iransknederlandske forfatteren Kader Abdolah som står bak et prosjekt med å gjendikte Koranen for europeiske lesere. Alle snakker om Koranen, men ingen har lest den, ei heller muslimene, sa han da han i fjor besøkte Norge.
Et eksempel på norsk «snillisme» er den mottagelse som Tariq Ramadan får i medier og offentlighet. Han omtales i forbindelse med en forestående boklansering som et forbilde for moderne, velutdannede muslimer i vest.
Men etter mitt skjønn taler Tariq Ramadan med to tunger. Ramadan tar generelt avstand fra kvinneundertrykkelse, men distanserer seg ikke helt fra omskjæring av småjenter. Han godtar i prinsippet ikke vold i hjemmet, men utelukker ikke at muslimske menn har rett til å slå sine koner.
Om hijab og slør har Tariq Ramadan denne argumentasjon: ”Hvis det kreves at kvinnen skal bære slør, er det fordi den svakere part av de to ikke er kvinnen. Den svakeste er i realiteten mannen, og mannens måte å se på kvinnen på er mye skrøpeligere enn det motsatte.”
Nettopp slik var det jeg ble innprentet i min ungdom i et pietistisk småbymiljø der onani var dødssynd. Jeg ble strengt formanet om ikke å se på en kvinne og begjære henne.
Den muslimske intellektuelle Sihem Habchi, som leder bevegelsen «Ni putes no soumises» i Frankrike, sier at Tariq Ramadan er en farlig mann.
Hvorfor lar vi oss så lett forføre av slike?
Ja, da har Ramadan fan nummer 1 i Aftenposten, spaltisten Muhammad Usman Rana, fått en vrien utfordring fra en nestor i norsk presse. Det samme har M-ene i Dagbladet, Morgenbladets ledelse, for å nevne noen.