Hege Storhaug, HRS
I artikkelen, ”Angsten for islam” klarer endog ikke Sandnes å sette individets rettigheter over religionsfriheten, altså kvinners menneskerettigheter får i hennes tankeunivers ikke forrang for islam. Dette er dessverre ingen sensasjon, for gruppetenkning og offertenkning (islam og presumptivt undertrykte muslimer) går hånd i hånd med sosialisme og kommunisme. Så la oss la dette ligge i denne runden, for på lillejulaften fikk jeg en e-post fra Trettvoll. Som våre lesere antakelig vet, ligger det mye tapt prestisje i å bli felt i Pressens Faglige Utvalg. Derfor fikk jeg forespørsel om jeg ville bruke tilsvarsretten, da Sandnes hadde sagt dette om meg og hvor utgangspunktet var religionsfrihet versus kvinnefrigjøring:
En dialoglinje står mot en konfrontasjonslinje. I dag opplever jeg Hege Storhaug som min hovedmotstander. Hennes kamp har blitt veldig stygg. Og jeg blir bekymret hvis vi får et samfunn der hennes synspunkter og retorikk blir ukontroversiell, sier Sandnes.
Vel, presisjonsnivået i uttalelsen til Sandnes er ikke det beste jeg har observert. Jeg ba om utdypning, hvilket jeg ikke fikk, jeg fikk noen flere setninger fra intervjuet som ikke gjorde meg klokere på hva hun konkret sikter til. Derfor ble svaret mitt slik:
Jeg vil anta at Sandnes er enig med meg i at eksempelvis jenter i Norge med somalisk opphav er tjent med en verdimessig assimilering, slik at de slipper kjønnslemlestelse, slipper kollektivistiske henteekteskap, slipper klestvang og annen ufrihet. Det som pågår i Norge og Europa er en sivilisasjonskamp, mellom de fantastiske frihetsverdiene våre samfunn er bygd på, og ufrihet som følger i kjølvannet av den repressive religionen islams oppseiling på kontinentet. Det handler altså om å ha kjærlighet til enkeltindividet i front, ikke antatte guder og andre helligdommer.
Dette sitatet ble trykket i papirutgaven, men ikke i nettutgaven. Mønsteret er påtakelig, så jeg ble ikke overrasket.
Nå nærmer jeg meg utgangspunktet for denne kommentaren. Blant visse element er det tillatt å fremstille meg som vill, gal, skruppelløs, grusom, (fyll inn videre etter behov), og medias røde horde ber ikke om konkretisering eller dokumentasjon. Det er jo en politisk kamp som pågår, må vite, og i den politisk ”krigen” tøyes de etiske grensene lengre og lengre gjennom arsenalet av midler som tas i bruk. Slik Klassekampen og Dagbladet herjet med oss i HRS (og spesielt meg) i sommer. Disse to avisene (og Dagsavisen) har de siste årene tapt den ene politiske saken etter den andre med HRS og meg. Vi fremmer dokumentasjon og fornuftsbasert argumentasjon, politikerne lytter og handler, og disse avisene svarer med person: Særlig er visstnok jeg et fullstendig ubehøvlet menneske. Media tillater altså at personer brennmerkes, og jeg har mang en gang undret meg over om redaktører og journalister forstår hvilke konsekvenser dette kan få i form av indirekte oppfordring til og legitimering av voldsovergrep. For; høsten og vinteren 2006 hadde jeg betydelig suksess med utgivelsen av Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser. Selv mener jeg boken, som samler opp 14 års erfaringen innen feltet, var et definitivt faglig gjennombrudd. Det ligger i kortene at mine meningsmotstandere blant islamister, kommunister, sosialister og organiserte antirasister, opplevde at de kom bakpå. Jeg bodde den gang i en leilighet på Kampen i Oslo, og noen uker før jul ble det hengt opp plakater i boligområdet, en av dem var plassert på en lyktestolpe og vendt mot inngangsdøren til boligblokken der jeg bodde. Altså skulle jeg ikke unngå å få med meg budskapet, som var ”pyntet” med et stort portrettfoto av meg fra Dagbladet og der ansiktet mitt var krysset over. Tittelen på budskapet var ”Nei til rasister på Kampen”, etterfulgt av en tekst der det blant annet heter at avsenderen ikke vil ha rasister på Kampen som arbeider under dekke av kvinners menneskerettigheter. Teksten avsluttes med en ”signatur”; «SOS-rasisme Kampen”.
Saken ble rapportert til politiet. Men så; noen uker etter dette ble jeg brutalt slått ned i min egen leilighet. Der ble jeg funnet i en blodpøl og med tydelige tegn etter kamp over store deler av kroppen min og blodsøl i leiligheten. Jeg kunne ikke gjøre rede for meg, jeg hadde hatt black out. I tillegg til alt blodet, var deler av listeverket på ytterdøren til leiligheten knust. Ingenting var stjålet.
Det som i etterkant var vondt og vanskelig med denne opplevelsen, var at jeg prøvde og prøvde å huske, men alt var tomt fra selve hendelsen og inntil jeg ble vekket ut av en form for koma. Jeg visste ikke hva som hadde skjedd annet enn at jeg så fingermerker på over- og underarmene, pluss alle sår og skader som levnet liten tvil om et overfall. Jeg viste altså heller ikke hvem som stod bak udåden. Det var dette som var det tunge i kjølvannet av overgrepet, en form for tomhet og avmakt, akkurat den samme avmakten som jeg har kjent på i månedsvis nå etter Dagbladets sommerkampanje mot meg spesielt og HRS generelt: å bli brennmerket ved bruk av løgner er en så ekstrem psykisk traumatiserende opplevelse at man i utgangspunktet ikke er frisk hvis man ikke blir syk av det. Jeg takler således overfall som i leiligheten langt, langt bedre enn Dagbladets forsøk på karaktermord.
Overfallet ble anmeldt da jeg fikk forsikring om at politiet ville skjerme saken. Jeg ønsket nemlig ikke eventuell medieoppmerksomhet rundt dette. Jeg fryktet at offentlig omtale kunne føre til at andre ble redde for å delta i denne viktige debatten, at det ville gi næring til liknende krefter, og at det kunne bidra til å legitimere slike metoder. Dessuten ville jeg heller ikke gi overgriperen(e) den oppmerksomhet som de antakelig ønsket seg. Med den eskalerende volden i Europa, opplever jeg at mine argumenter har blitt svekket. Bildet som forteller hva som foregår er så tydelig at ingen velmenende kan benekte utviklingen lenger.
Hendelsen på Kampen førte til at politiet ga meg voldsalarm, som jeg raskt la bort, da den bare gjorde meg nervøs ved å påminne meg om at ”noe kan skje” og at jeg derfor måtte sørge for å ha den innen rekkevidde. Hendelsen førte meg også rett ut på boligmarkedet; med behov om best mulig skjermet bolig av sikkerhetsmessige årsaker, og et liv på såkalt sikkerhetskode, altså å leve på sperret adresse.
Jeg er ganske sikker på at den/de som forgrep seg på meg tilhører voldselement på ytre venstre flanke. Gjennom stemplingskampanjer i medias spalter har slike elementer hatt god tid og anledning til å bygge opp hat og aggresjon: Grunnen er beredt. Media synes altså ikke å forstå sitt ansvar, og de synes heller ikke å skjønne at det som er hellig å verne om er mennesker og ikke religion.
Liknende kan sies om Kurt Westergaards utålelige livssituasjon. Jeg tror at hadde alle toneangivende aviser i Danmark og Europa fulgt det umistelige prinsippet om ytringsfrihet og trykket karikaturtegningene da ambassadene våre brant og mennesker ble slått i hjel, og aldri hadde gått på noen kompromiss i denne saken med verken kommunister eller islamister, samt at alle karikaturtegnerne i Jyllands-Posten hadde stått åpent frem med den størst ro og selvfølge, så hadde det vært mye vanskeligere å bygge opp det mer og mer brutale klimaet vi ser Europa over nå: at mennesker ikke bare overfalles og prøves drept, de er frarøvet nær sagt all personlig frihet i sine daglige liv, som at Westergaard ikke kan bevege seg utenfor boligen hvis ikke politi fotfølger han, som at Robert Redeker lever under jorden i Voltaires hjemland.
Den største utfordringen for Norge og Europa i dette nye tiåret mener jeg således er denne: Vil Europa klare å sette foten så kraftig ned overfor formørkende krefter at det ikke kan levnes noen tvil om at kontinentet aldri vil gi opp sine verdimessige grunnprinsipp? Eller vil den meningsbærende og den politiske eliten fortsette å vike unna, tomme for tomme, i frykt, i likegyldighet, i egoisme, eller som et resultat av et ideologisk misfoster av et verdensbilde?
Min eneste frykt i livet (med unntak av å miste dem jeg er glad i), er således at den pågående prosessen fortsetter ufortrødent, for da mister Europa seg selv i løpet av et til to tiår. Alle borgere som i en slik situasjon likevel våger å trosse mørkekreftene, kan da bli en Kurt Westergaard.