Vil ha burkaforbud i Danmark
Statsminister Lars Løkke Rasmussen vil ha burka- og niqabforbud i det danske skolesystemet. Om forbudet også skal gjelde høyere utdannelse, er uklart. Løkke Rasmussen vil imidlertid ikke har forbud mot ansiktstildekning i det offentlige rommet. Han tror nemlig at et åpent samfunn i demokratiets navn må tolerere intoleransen. Og han tror at han kan bekjempe kvinnesynet bak maskeringen uten å fjerne masken.
Hege Storhaug, HRS
Før regjeringsutvalget som skal vurdere hvordan man kan begrense bruk av ansiktstildekning har avgitt sin innstilling, er Løkke Rasmussen på banen med disse ordene:
– Jeg ønsker ikke, at mine børn bliver undervist af en lærer med niqab, eller en lærer skal eksaminere elever, der formummer sig. De steder, hvor vi er forpligtet af hinanden, skal man tage det af, siger Løkke og afviser et generelt forbud i det offentlige rum.
”De steder der man er forpliktet av hverandre”, sier statsministeren. Da betyr vel dette i alle offentlige institusjoner der ansatte er i kontakt med publikum?
I de danske parkene og gatene vil Løkke Rasmussen derimot ikke nekte folk å maskere seg. Argumentet hans er syltynt:
– Det danske samfund skal være et åbent samfund, der baserer sig på demokratiske værdier. Til det hører, at man ikke formummer sig. Vi skal bekæmpe det kvindesyn, som det her repræsenterer, siger Løkke
Vel, maskering av kvinner ene og alene fordi de er kvinner og anses som udetonerte sexbomber som kan friste hjelpeløse menn, er vel så fjernt fra et ”åpent samfunn” som man kan tenke seg. Dessuten; nå har Danmark (og Norge) i årevis brukt betydelige ressurser på nettopp å ”bekjempe det kvinnesyn som det her representerer” – uten å lykkes. Tvert om; jeg har selv sett utviklingen på svært nært hold fra jeg flyttet til Rodeløkka i Oslo Øst (like ved Grünerløkka) i 1991. Da var det kun døtrene til grossisten Khan som dekket håret – med det pakistanske nasjonalsjalet, dupatta. I Oslo øst ellers, var nettopp dupattaen og de kurdiske skautene knyttet under haken, det man observerte. Så skjedde det endringer uttover 90-tallet, endringer som ekpsloderte i Oslo øst og sentrum i det nye årtusenet: Første gang jeg så en kvinne i burka var i 1998. Jeg husker det som om det var i går, for jeg var med ett henstilt til de mørkeste områdene i Nord- og Vest-Pakistan – altså burkaland. Det var kona til en pakistansk imam som ruslet etter imamen oppover Markveien en formiddag. Han med en panne som levnet lite til om at hodet hadde gått i bakken tusener av ganger. Dette var ett unntak. Den mest åpenbare endringen i de 18 årene jeg har bodd i indre Oslo øst har imidlertid vært alle hijabene – til og med på barn ned i fireårsalderen. Og i løpet av de siste årene som jeg daglig trasket fra Kampen og over Grønland på vei til jobb, er ikke ansiktsdekning noe som får meg til å reagere lenger. De ansiktsløse er blitt for mange til det.
Så, kjære statsminister, lykke til videre i å slåss mot vindmøllene. Slør avler slør, de blir altså flere og flere, og i mer og mer ekstreme varianter. Det er nær sagt en naturlov.
Kanskje vi må vente til en mann ikler seg burka, og i parken knivstikker sin fraseparerte hustru til døde – uten at politiet finner ut at det faktisk var eksmannen? Eller til noen danske menn finner ut at kona skal pakkes inn i en omvendt søppelsekk og påkaller seg ”svært sterke religiøse følelser”? Eller til noen kvinnfolk benytter burkaen til en serie bankran i København sentrum der de skyter vilt rundt eg med Kalashnikov? Eller til et fly styrter i København sentrum fordi en ”sterkt religiøs kvinne” hadde noe under den afghanske ansiktsnettingen – av en norsk venninne av meg for øvrig kalt ”sånn hardangersøm”?
