Rita Karlsen, HRS
Jeg antar det er flere enn meg som har tatt drosje i Oslo og opplevd at sjåføren ikke tilhører de mest erfarne. Det kan vel neppe være for mye forlangt at en drosjesjåfør vet hvor eksempelvis Majorstua eller Nordstrand er, men langt verre er det at sjåføren ikke snakker norsk. Dermed er det heller ikke enkelt å få forklart den samme sjåføren hvor jeg skal. Flere ganger har jeg opplevd at sjåføren benytter en hjelper (på sitt eget språk) via mobiltelefonen for å få instrukser om hvor turen skal gå. Og selv om jeg alltid har kommet til bestemmelsesstedet, kan turen ha tatt noen merkelige skrumspring underveis. Men å påpeke dette er jo fåfengt, vedkommende skjønner ikke hva jeg sier, og det ender gjerne med at sjåføren griper til mobilen igjen og jeg ønsker bare å få avsluttet turen raskest mulig.
Så må jeg vel ile til, slik at ingen skal tro at overnevnte er regelen mer enn unntaket: Jeg har møtt mange drosjesjåfører i Oslo med innvandrerbakgrunn som snakker fortreffelig norsk og som er en racer på de mest bortgjemte adresser. Ikke bare kjører de raskt og effektivt, mange deler gjerne sjenerøst av sine erfaringer, for eksempel om hvordan det er å være innvandrer i Norge. Noen av disse utviser en oppriktighet som overrasker, mens andre kanskje ikke forstår at det de forteller kan være overraskende. For eksempel var det fra en drosjesjåfør jeg første gang hørte om praksisen med å sende barna tilbake til hjemlandet. Stolt fortalte denne fembarnsfaren om hvor fantastisk det var at kona og barna var i Pakistan. Der lærte barna de ”riktige” verdiene, kona slapp han å passe på og dessuten var det mye billigere. Og skolene var bedre. Norske skoler er helt uten disiplin, var hans erfaring. Han hevdet dessuten at det å la barna vokse opp i Pakistan ikke bare var vanlig, det var status blant pakistanere i Oslo. (HRS forfulgte for øvrig hans påstander ved å snakke med en rekke pakistanere i Norge, og langt de fleste bekreftet det sjåføren fortalte. Dette utløste at HRS iverksatte et prosjekt hvor vi også tok turen til Pakistan, der vi også besøkte en rekke pakistanske skoler. Her var det ingen mangel på elever med norske pass. Se rapporten: Norske barn i utlandet, 2004).
Så all ære til sjåfører som snakker norsk. Men så var det dem som ikke snakker norsk.
Jeg kjenner ikke til om det er et krav til drosjesjåfører at de skal kunne beherske norsk, men erfaringen tilsier uansett at flere ikke kan. For alt jeg vet, kan slike sjåfører være en ”stand-in” som ikke engang besitter drosjelappen. I alle fall er det flere ting som tyder på at de ikke fyller rollen som drosjesjåfør, men hvilke muligheter har jeg som passasjer til å kontrollere dette? Jeg kan jo ikke annet enn forvente at sjåføren innehar drosjelappen, men kan jeg også forvente at sjåføren behersker norsk? Slik sett ville jeg gjerne hatt en markør på drosjene som fortalte at her er en norsktalende sjåfør. Men ville det vært rasistisk?
Ja, hevdes det fra Storbritannia.
Der er drosjesjåfører blitt beskyldt for rasisme fordi de har plassert et skilt på bilen som forteller at sjåføren er ”English speaking”, melder Daily Mail.
Taxi drivers accused of racism for displaying sign saying they are ‘English speaking’
A racism row has broken out after a city’s taxi drivers started displaying stickers in their cars saying they are ‘English speaking’.
Up to a dozen drivers have been showing off the notices bearing the St George’s Cross on the back windows of their cars in Southampton, Hampshire.
The small red and white sticker declares the cab is being driven by an ‘English speaking driver.’
But the flags have been branded ‘racist’ by trade representatives, councillors and racism campaigners who have demanded they are removed.
Taxi drivers have hit back, claiming the stickers are simply a protest to force the council to make sure new drivers can speak good English.
Drosjesjåførene forteller at skiltet ble satt opp etter en rekke klager:
The stickers were placed in the cars after drivers received complaints about the standard of spoken English among them.
There have also been complaints from passengers about drivers using sat navs and over-charging.
Men sjåfører med innvandrerbakgrunn og antirasistgrupper har latt seg opprøre av initiativet:
Perry McMillan, chairman of the Southampton cab section of trade union Unite, said the group’s ethnic minority members had been upset by the stickers.
He said: ‘Surely all drivers speak English. If they don’t, then what’s going on?
‘We hope that licensing officers can investigate this and satisfy the trade that this isn’t the case.’
Campaign group Show Racism the Red Card demanded the stickers be taken down from the cab windows.
Chief Executive Ged Grebby said: ‘I don’t have a problem with displaying the cross of St George because this is a symbol we have managed to reclaim from the far right.
‘But the «English speaking driver» part is where it crosses the line into racism.
‘Cab drivers have to have a command of English and there are strong racist undertones in this message.
‘I think the drivers should take the flags down immediately and if they don’t, they should be told to by the council who licences them.’
Drosjesjåførene slår derimot tilbake om påstandene om rasisme:
But taxi drivers have hit back at the allegations of racism.
Clive Johnson, chairman of taxi firm Radio Taxis and the Southampton Trade Association, said: ‘These signs are not racial.
‘They are a protest to the council saying please make sure all new drivers have command of the English language.
‘There are a few drivers out there who cannot speak English and just bluff their way along.
‘It doesn’t matter if they are Polish, Russian, French or Spanish, if they can’t communicate with passengers then it’s a problem.’
Det synes ikke å være noe ende på hva som, i verste uvilje, oppfattes som rasistisk. For uansett hvordan jeg snur og vender på det, kan jeg ikke se at man søker å løse noe som er faktisk problem, man ender heller opp i en debatt om antall eller at noen kan føle seg støtt. Og for å si det slik: det er ingen ende for hvem som kan oppleve seg støtt.
Det har også Devonwood Rekruttering sin leder Nicole Mamo fått erfare. Med sine 15 år i bransjen har Mamo erfart at det er mange feller en kan gå i, både hva gjelder etnisitet, alder og seksuell legning. Men hun hadde ikke ventet seg noen reaksjon på annonsen der hun søker å rekruttere pålitelige og hardt arbeidende til et sykehus. Det fikk hun imidlertid, for da annonsen skulle publiseres hos arbeidsformidlingen fikk hun beskjed at hun måtte fjerne ”pålitelig” og ”hardt arbeidende”. Det kunne nemlig støte de upålitelige og mindre hardt arbeidende. (Daily Mail)
Det er ikke underlig at diskriminering og rasisme mister sin verdi. Gjett hvem som taper mest på det?