En gris, litt salami, og alle narsissistene
Forfatteren er (i ettertid av publiseringen blitt) «anonym filosof»
Muslimske demonstranters reaksjon på Dagbladets publikasjon av Muhammad som gris, illustrerer med all ønskelig tydelighet religioners stilltiende, men første bud: Du skal ikke si at religioners mulige profeter eller grunnleggere tar feil. Allerede utgangspunktet er antidemokratisk, fordi religiøse forestillinger forutsetter ufeilbarlighet, en ufeilbarlighet som nettopp bryter med demokratiers bærebjelker: debatt og diskusjon.
Straks man åpner for kritikk, debatt og diskusjon, forvitrer religionen og av denne grunn er kristendommen på vikende front, mens islam er verdens raskest voksende. Åpnes det for kritikk av islam, erkjenner muslimer at forestillingen om Allah, tekstene og profeten er ufullkomne på lik linje med andre mennesker, forestillinger og tekster, og at islam kun er én ideologi blant mange. Vi hører aldri hvorfor muslimer blir såkalt krenket av slike tegninger, kun et mer eller mindre uartikulert mantra om at enten er de eller profeten deres ”dypt og inderlig krenket og mobbet.” Hvorfor skulle en slik tegning krenke muslimer? Er krenkelsen reell, eller kun en pavlovsk reaksjon? Hva får muslimer til å tro at en død profet skulle rotere i graven over en slik tegning? Hva frykter de skal skje?
Shakil Rehman treffer i Morgenbladet 03-07-09 antakelig spikeren på hodet ved å hevde at spesielt muslimske menn risikerer en narsissistisk og derfor usunn utviklingsprofil gjennom et kunstig oppblåst og urealistisk selvbilde. Nettopp misforholdet mellom ego og realitet kan være årsaken til muslimers etter hvert nesten legendariske hårsårhet. Her kommer de til en demokratisk stat de regner med ligger for deres føtter og så opplever de å bli motsagt! Har’u hørt på makan! Usunn narsissisme gir seg utslag i overdrevne forestillinger om at ens tanker, følelser og behov er langt mer verdifulle og høyverdige enn andres og derfor har rett til både privilegier og spesialbehandling andre ikke innvilges samme rett til.
Muslimers religiøse følelser kan mistenkes for å være narsissistiske og av den grunn antidemokratiske. Fordi muslimer oppfatter sin religion som den eneste sanne og riktige, presumptivt diktert deres profet på alt annet enn demokratisk vis, følger rimelig nok forestillingen om at deres religiøse følelser, tanker og behov skulle være mer verdifulle og høyverdige enn andre livssynsgruppers hvor i forlengelsen forlanges respekt, privilegier, særbehandling, spesialhensyn, halal ditt og hijab datt. At muslimer føler at de har rett til mer plass i det offentlige rom enn andre livssynsgrupper, samt deres tendensiøse offermentalitet, svekker ikke Rehmans observasjon.
Sammenblanding av hets og mobbing med sunn kritikk, hvor de tilsynelatende konsekvent tar kritikk av islam som personangrep, mer enn underbygger Rehmans hypotese og styrker mistanken om at de også streber med logisk stringens og disiplinert begrepsforståelse, noe flere TV-debatter og avisinnlegg vitner om. Reformering begynner med satire og karikering, fordi det åpner for mer systematisk kritikk. Om muslimer mener at islam og dens tekster er hevet over enhver kritikk, er deres utfordring å klargjøre grensen mellom hets og sunn kritikk, og mellom moderat og radikal islam. Muslimers største redsel er at dersom kritikk av profet og Koran tillates, risikerer de at islam bokstavelig talt går i oppløsning, fordi alle mennesker uavhengig av legning, kjønn eller livssyn må behandles som likeverdige, hvor islam kun blir en livsanskuelse på linje med andre. Fraværet av evne til å erkjenne at ens religion og profet skal kunne kritiseres, karikeres osv. har en årsak, og Rehman treffer tilsynelatende klokkerent. Veien ut av denne mulige muslimske narsissisme er assimilering, ikke integrering, fordi sistnevnte opprettholder narsissismen, mens førstnevnte stiller alle på lik linje. Er analysen er korrekt, reises spørsmålet om hva troende muslimer overhodet har å gjøre i demokratiske stater.
Å bruke følelser for å stoppe fullt legitim publisering og uønsket kritikk er ikke bare infantilt, men kan anvendes i enhver situasjon; følelser bør ikke såres eller krenkes (i dagens diskurs) derfor bør man avstå fra kritikk. Om demokratiske, sekulære samfunn fortsatt ønsker å være frie, må religiøse følelser som saboterer muligheten for reell meningsbrytning, tvert avvises. Aksepteres religiøse følelser, åpnes for religiøs okkupasjon, fordi hver gang man kritiseres, kan kritikken avvises og krav trumfes igjennom under henvisning til følelser. Tillates religiøse følelser som argument, vil konflikten mellom det sekulære og det religiøse eskalere hvor demonstrasjonen 12-02-10 antakelig bare var en forsmak på utviklingen, om vi ikke snart kjenner vår besøkelsestid og inntar en prinsippfast holdning.
Gahr Støres forsikring i ulike aviser (13-02-10) om det norske demokratiets styrke, vitner om at han ikke synes å forstå de krefter som arbeider for å undergrave og underminere demokratiet. Verken kritikere av Dagbladet, den politiske eller intellektuelle elite synes å forstå verken den muslimske mentalitet/psyke eller at salamiprinsippet allerede er i full sving: nesten umerkelig, fordi kravene er tilsynelatende og tilforlatelig er ubetydelige og kommer med velberegnet mellomrom, skritt for skritt. Plutselig oppdager vi at vi ikke lenger bor i et demokrati, men et totalitært diktatur som nettopp benyttet politikere og intellektuelles naive unnfallenhet til å erstatte demokratiet med religiøst motivert okkupasjon. Sist ut i så måte er Fiqh Council of North America som med støtte fra Council on American-Islamic Relations, CAIR, sist uke utstedte en fatwa som sier at det å passere kroppsscannere på flyplasser bryter med islamske regler for ærbarhet. Danskene ser ut til å ta hintet og det er nå bred politisk enighet om å undersøke omfanget av innvilgede religiøse særkrav, dvs. danske politikere ønsker m.a.o. å se hvor langt salamitaktikken har kommet.
Slik en kjede ikke er sterkere enn dets svakeste ledd, er ikke demokratiet mer bærekraftig enn dem som holder det oppe, og velkjent er krefter som nettopp bruker demokratiet for å underminere det hvor islam er intet unntak.