Hege Storhaug, HRS
I fjor hadde Røde Kors 79 tilfeller av tvangsekteskap, som har en strafferamme på seks år. I tillegg kommer saker hos Kompetanseteamet, SEIF og andre mindre instanser. I domsapparatet må man imidlertid lete lenge – uten å finne annet enn de to mye omtalte dommene fra Drammen. Den første i 2005, der en far og bror av ei 17 år gammel kurdisk jente fra Irak ble dømt til fengsel i henholdsvis 10 og åtte måneders fengsel. Høyesterett skjerpet imidlertid dommen kraftig i 2006, til to år og seks måneder for faren og to år for broren. Den neste og siste saken i 2008, der et jentebarn på 14 år var blitt tvangsgiftet i kurdiske områder av Irak, førte til fire års fengsel for faren – som rømte Norge tilbake til Irak.
Det er offentlig påtale i saker om tvangsekteskap. Dette ble innført fordi tvangsekteskap var fraværende i domsapparatet. Men dette har åpenbart hatt minimal effekt. Årsaken kan være denne: at det ble innført en særlov mot tvangsekteskap, førte til at overgrepet ble knyttet til etniske og religiøse minoriteter, og dermed kommer berøringsangsten inn i hjelpeapparatet. Man relativiserer, man unnskylder, man glatter over. De unge må altså tåle så inderlig vel, den urett som aldri hadde blitt akseptert begått av norske foreldre.
Se eksempelvis for deg at politiet får inn en sak der en Bodøværing har tatt dattera på 16 år med til Mogadishu, tvangsgiftet henne ved bruk av vold, og dattera klarer å rømme tilbake ved hjelp av nærmeste norske ambassade i Etiopia. Vel hjemme i Bodø, sier datteren til politiet og andre i hjelpeapoparatet at hun ikke vil anmelde faren, for da kan han og eventuell annen familie drepe henne. Politiet tar hensyn til jentas ønske, og saken er henlagt når faren lander i Bodø lufthavn.
Den hadde nok ikke godt, nei.
For de som ikke fikk med seg NRK Dagsnytt 12.februar i år: da gikk forskeren Anja Bredal ut og påstod at ettersom antallet registrerte tvangsekteskap har økt, betyr dette at arbeidet mot tvangsekteskap er en suksess, fordi mørketallene da er blitt mindre. Hvordan hun vet at mørketallene er blitt mindre, vel, det er en uløst gåte for oss. Vår hypotese er at tvangsekteskap er svært, svært utbredt. Man kan jo bare t en titt på historikken til noen av de mest profilerte pakistanerne i Norge, Abid Raja (forsøkt tvangsgiftet til kusine i Pakistan), Afshan Rafiq (forsøkt tvangsgiftet i Pakistan, kjempet i årevis for å gifte seg i Norge), og Aamir Sheikh (tvangsgiftet til kusine i Pakistan, årelang kamp for å komme seg ut av det og få giftet seg med Afshan Rafiq, hvilket han fikk inkludert massivt med trusler mot dem begge). I tillegg viser statistikk om lag 75 prosent henteekteskap i 2.generasjon norskpakistanere, og ca 1 prosent som gifter seg med en norsk person. Da er vel det meste sagt om utbredelse i denne gruppen. Blant somaliere står det nok ikke bedre til, antakelig er tilstandene verre, det samme gjelder blant kurdere. I begge sistnevnte grupper er det en kvalifisert grunn til å frykte at også barnekteskap (jenter) praktiseres, da dette er en del av shafi-skolen som somaliere og kurdere følger.
Her er for øvrig en reportasje jeg skrev i 1993 om norskpakistanske barn som ble giftet bort i Pakistan. Det skjer nok i dag også.
Tvangsekteskap er altså et symptom på en verdimessig forarmet æreskultur særlig forankret i islam, og den har slått dype røtter i Norge, røtter dagens politikk ikke har en eneste sjanse til å røske opp. For da måtte det tas i bruk svært dramatiske virkemidler som dagens regjering ikke vil kunne akseptere. De måtte si nei til henteekteskap i opprinnelseslandet, og håpe at etter et par generasjoner hadde man lykkes med en reell verdimessig integrering.
At tvangsekteskap er så utbredt som det er, kan defineres som feilslått integreringspolitikk. Jeg vil dog heller kalle det «avvist integrering». Foreldre vet jo godt hva de gjør, og hva norsk lov sier om forbrytelsen.