Rita Karlsen, HRS
Det var rett etter juleferien at tredjeklassingene på Fjell skole hjem med en lapp til foreldrene. Der fikk foreldrene beskjed om at fire klasser skal bli til tre. Årsaken er at en rekke elever har flyttet fra Fjell, så det er ikke elevgrunnlag nok til fire klasser. Men når de nye klasselistene kommer, ser foreldrene et mønster: Elevene som har norsk som morsmål og en eller to norske foreldre, er fordelt utover alle de tre klassene, melder dt.no.
Etter norsk tradisjon har elever i grunnskolen blitt fordelt på klasser etter geografi, det vil si at barn bosatt i samme område også går i samme klasse. Slik har det også vært på Fjell. Elevene som nå skal fordeles utover tre klasser går i samme klasse, da mange av dem kommer fra Austad. Men i forhold til de nye klasselistene vil hver av de tre klassene ha om lag 75 prosent elever med et annet morsmål enn norsk.Flere av foreldrene fortviler, og to av foreldrene nøler ikke med å uttrykke sin reaksjon:
– Hvis klassene blir sånn, bytter vi skole til høsten, sier Anne Sophie Schultheiss.Forelder Jon Bertelsen venter ikke til høsten.– Vi tar vår datter ut av skolen så snart klassen blir delt, sier Bertelsen.
Drammens Tidende sier at de kjenner til at flere av foreldrene vurderer å bytte skole.
Det er ikke fremmedfrykt som ligger til grunn for at foreldrene vil bytte skole, men frykt for at barna ikke skal lære godt nok norsk:
– Det er greit med 30 prosent fremmedspråklige i klassen, og det er greit med 70 prosent. Men når det bare er noen få norske barn igjen, sier det seg selv at det blir snakket lite norsk i klassen, sier Bertelsen.
I tillegg er han redd for at ungene ikke vil lære norsk kultur å kjenne godt nok og da tenkes det ikke ensidig på pensum, men på den sosiale læringsprosessen. Bertelsen understreker at han synes at det flerkulturelle fellesskapet er en stor ressurs for skolen, men at det går en grense.Anne Sophie Schultheiss har en datter i samme klasse som Bertelsen, og hun mener denne grensen nå overskrides. Men vel så interessant er det at utviklingen på Fjell skole bekrefter det som for mange av oss har vært et ankepunkt i flere år, nemlig at henteekteskapene reproduserer førstegenerasjonsproblematikk:
– Flere av disse ungene er født i Norge og er tredjegenerasjons innvandrere. En del av dem kan vel norsk?– Jo da, jeg har selv gått på Fjell skole og jeg gikk på skole med flere av foreldrene. Men mange av dem har hentet kone i hjemlandet, og dermed snakker de ikke norsk hjemme, sier Schultheiss.
Schultheiss tror også at det vil bli vanskeligere å arrangere foreldreaktiviteter.– Når jeg ringer foreldre med innvandrerbakgrunn, skjønner de ofte ikke engang hvem jeg er og hva jeg sier, sier Schultheiss.
At flere av disse omtales som tredjegenerasjon er interessant. Ikke minst er det interessant fordi det stilles spørsmål ved hva som kan defineres som ”tredjegenerasjon innvandrer”. Går vi til Statistisk sentralbyrå (SSB) sine definisjoner er en førstegenerasjon en person som selv har innvandret, en andregenerasjon en som er født i Norge med to utenlandsfødte foreldre, mens en tredjegenerasjon er en person født i Norge med foreldre som begge er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Den observante leser ser vel at en slik fordeling i virkeligheten rakst blir villedende – nettopp på grunn av henteekteskapspraksisen. En andregenerasjon (født i Norge av utenlandsfødte foreldre) henter i mange tilfeller ektefellen i foreldrenes opprinnelsesland (eller en av samme opprinnelse i et annet land). Deres barn blir altså ikke tredjegenerasjon (bare en av foreldrene er norskfødt). Dermed mangler statistikken en vesentlig gruppe, det som kan kalles 2,5-generasjonen, og som antakelig begynner å bli av en betydelig størrelse i Norge.
Jeg kjenner ikke størrelsen på denne gruppen, og det er heller ikke noe SSB ”uten videre” kommuniserer. Da pedagog Unni Jacobsen henvendte seg til SSB tidligere i år (på e-post) med spørsmål om antall innvandrere fordelt etter generasjoner, fikk hun oppgitt fra Lars Østby at det ved forrige årsskifte i Norge var 200 personer i tredjegenerasjon. Men det ble ikke sagt et ord om det som kan defineres som 2,5-generasjonen. Østby har nok ”statistisk rett”, men tall-kommuniseringen kan også oppfattes som forskningsmessig uetisk. Resultatet er at vi forvirres med tall. For den dagen tredjegenerasjon begynner å bli en betydelig gruppe har vi nemlig kommet lengre med integreringen, for det tilsier at andregenerasjon i Norge ikke henter ektefelle i utlandet, men gifter seg med en annen andregenerasjon i Norge.
Men om SSB forvirrer oss med sine tall, så taler virkeligheten sitt språk. På Fjell skole, og på en rekke skoler i Oslo, særlig Oslo øst, fører overrepresentasjonen av innvandrere som er språklig og kulturelt forankret i opprinnelseslandet til reaksjoner. Så langt synes de ikke å ha annet valg enn å flytte, og det gjelder også de med innvandrerbakgrunn som ønsker at sine barn skal ta fullverdig del i det norske samfunnet. Resultatet er det alle politikere i alle fall sier de er mot: segregerte samfunn.