Hege Storhaug, HRS
Khalid Skah har nå også forklaringen for hvorfor Norge har behandlet han så slett. ”Offeret” Skah er muslim.
De gjorde dette mot meg fordi jeg er en muslim, de ønsket å skille meg fra barna mine og oppdra dem til et norsk levesett, sier han.
Skah-saken minner mer og mer om en tragikomedie, der en mann i ubalanse iscenesetter seg selv som både offer og voldsmann. Æreskulturen gjennomstyrer han således. Han kan ikke gi seg. Aldri. Livsoppgaven nå er å bevise sin styrke, makt og sin rett. Han må ikke levne noen tvil i sine marokkanske omgivelser at han fremdeles er en mann som skal fryktes, altså respekteres. Han er en mann med ære, en mann man ikke plukker på nesen. Derfor kan han ikke innrømme noe som helst. Benektelse er i front. At vel knapt noen i Norge tror han, og således mener at barnas historie om flukt fra en voldelig far og nødhavn ved den norske ambassaden er oppspinn, bekymrer han nok ikke. Han snakker kun til sine egne nå – æresspråket.
Tragedien ligger først og fremst i trusselen han utgjør overfor barna og ekskona. De risikerer å leve i uvisse om hevnaksjoner så lenge Skah lever.
Dette er en situasjon som fordrer harde tiltak fra myndighetenes side. Skah har både norsk og marokkansk statsborgerskap. Han trenger kun det ene. Norge kan ikke utvise toleranse overfor en person som er en vandrende risiko for egne borgere.
Motargumentet kan være at Skah er godt bemidlet. Han kan således kjøpe tjenester av folk både i Norge og i Marokko. Likevel burde ikke Norge utvise noen tålmodighet overfor han. Barns ve og vel må alltid ha forrang. Det må settes klare eksempler hvis man på sikt skal kunne demme opp for denne formen for kriminalitet.