Hege Storhaug, HRS
Faiza-saken kan bli historisk: Den kan i klare ordlag gi våre politikere en oppvisning i integreringens virkelige utfordringer.
For; Faiza kan på utsiden se ut som en velintegrert ung kvinne. Hun er i full jobb som avdelingsleder hos Hennes & Mauritz, hun er vestlig kledd, og hun er ugift tross sine 26 år, noe som i pakistansk forstand er uhørt. Det hører med til historien at Faizas bror er en profilert journalist i NRK, noe som ytterligere skulle indikere etter det offisielle politiske tankesettet at familien er godt integrert i Norge. Men integrering handler først og fremst om å internalisere grunnverdiene i Norge – som friheten til velge utdannelse, friheten til å velge kjærligheten med hvem man vil, friheten til å velge religion og velge bort religion, friheten til å bevege seg hvor man vil og sammen med personer av begge kjønn. Med mer.
En slik frihet hadde ikke Faiza. Hun hadde en kjæreste, norskpakistaner på 28 år, som familien avviste som kommende ektemann – tross parets innstendige bønn om å få lov å ekte hverandre. Han tilhørte ikke riktig kaste. Slik ble Faiza og denne unge mannen, som så mange unge i ”Det Nye Norge”, tvunget til å leve doble liv, til å skjule seg og dermed leve i frykt for å bli avslørt. I Norge i 2010… Det er rett ut skammelig. Hvor er de offentlige reaksjonene fra talspersoner og drosjesjåfører og Islamsk Råd over at unge utsettes for slike overgrep? Hvorfor er det dørgende stille hver gang en slik sak kommer for deres ører, mens når det handler om en grisetegning, da er de krenkede og sårede jamrende og truende på banen? Dette mønsteret er pinlig.
Da Faizas ble kidnappet onsdag 3.februar var faren, moren og broren, altså NRK-journalisten, i utlandet, det vil si i Pakistan. Hva gjorde de der utenfor ”sesongen”? Min erfaring er at Pakistan-reiser utenfor sesongen (sommer og jul) tas når det handler om giftermål eller begravelse. Det er også i Pakistan familien vil at Faizas skal giftes bort, altså en full kollisjon med menneskerettigheter og norsk lov, for giftes hun eller andre søsken der, så er det innlysende under tvang.
Familien har fått sterk kritikk for ikke å tillate politiet å etterlyse kvinnen på et langt tidligere tidspunkt. Hadde de noe å skjule? Ja, æren skal beskyttes, og at familien nå har gått på et stygt ærestap er uomtvistelig: alle vet nå at Faiza er kidnappet og helt utenfor familiens kontroll – brødre og far har ikke seksuell kontroll over henne. Alle vet også nå at Faiza har kjæreste, igjen et ærestap av samme årsak. Hadde ikke politiet etterlyst Faiza, kunne familien kanskje klart å holde forsvinningen skjult for omverdenen. Ærestap kunne vært unngått.
Det skal først og fremst være venner og bekjente av Faiza som har fortalt politiet om det doble livet Faiza så seg nødt til å leve i hele ni år etter at hun ble sammen med 28-åringen i 2001. Man kan knapt forestille seg hva det gjør med et ungt menneske å måtte leve med usikkerhet, redsel, fortvilelse, og løgner for å beskytte seg og sin kjære – i en alder fra 17 år og frem til i dag 26 år gammel. Den psykiske belastningen må være enorm, og mange vil nok ta skade for resten av livet av en slik belastning. At Faiza også må ha opplevd situasjonen sin som truet er åpenbart, hvis en venninne av Faiza snakker sant: Faiza skal ha betrodd seg til venninnen at Faiza ønsket å flytte hjemmefra og å skaffe seg ny identitet, men hun visste ikke om hun våget å gjennomføre planen. Hun fortalte også at foreldrene presset henne til å gifte seg i Pakistan.
Vi ser altså klare konturer av en familie som viser et ytre liv der de tilsynelatende lever i Norge, men der det dominerende verdisettet, og dermed handlinger, tilhører et annet land og en annen verdensdel. Å flytte hjemmefra når man er 26 år, med plan om å skaffe seg ny identitet, da er det meste sagt om hvordan Faiza opplevde situasjonen sin.
Statsråd Audun Lysbakken er høyt på banen i dag etter at Røde Kors melder om ytterligere økning i tvangsekteskapssaker. Lysbakken er ”ekstremt opptatt av dette”. Tvangsekteskap skal ”bekjempes”. Ja, dette har vi hørt siden første gangen praksisen ble omtalt i nyere norsk tid, 8.novemer 1992 av meg som journalist for Dagbladet. Flere 100 millioner kroner har vært brukt for å få bukt med dette som burde vært et forhistorisk uhyre – men uhyret bare vokser og vokser. En ærlig virkelighetsorientering er påkrevd: Lysbakken og co bør innse at kulturkollisjonen mellom vesten og den muslimske verden i særdeleshet, er voldsom, ”de er ikke som oss”, og miljøene har fått lov til å vokse seg store akkompagnert av myke tiltak (typisk informasjon, dialog og kriseberedskap for de antakelig få i den store målestokken som måtte våge å bryte), tiltak som har hatt forsvinnende liten nytteeffekt. Politikerne har veket unna i feighetenes navn – frykten for ubehag i det offentlige samtalerommet har styrt (og den uansvarlige, nærmest infantile frykten for at FrP kunne tjene på det, selvsagt). Slik har en hel generasjon blitt ofret – den såkalte 2.generasjonen, og nå står 3.generasjonen for tur. Hvis ikke vi får en mental, moralsk og politisk omvelting.
Faiza var kanskje en av dem som likevel våget å bryte. Hun kan jo ha arrangert kidnappingen selv; som et desperat alternativ til å be myndighetene om hjelp og stole på at hjelpen er der, så skulle hun ”bare forsvinne”. Teorien er svak, all den tid hun eksempelvis selv ringte politiet svært kort tid etter at hun havnet i et bagasjerom. En annen teori er at en beundrer har organisert kidnappingen av henne, en 28 år gammel norskpakistansk drosjesjåfør med frynsete fortid som er satt i varetekt i fire uker. Ikke umulig, for kidnapping er en ”populær sport” i Pakistan. Mens mange vil mene at det mest nærliggende er at hennes nærmeste står bak, hvilket ikke jeg tror. Uansett; at dette er en familieforbrytelse er det ikke mulig å slå fast på noen måte per i dag.
Uansett hva som har skjedd, kan Faiza-saken bli nok et stygt vitnesbyrd på den ufriheten som har seget inn i Norge gjennom innvandringen, og slik et vitnesbyrd over hvor mislykket integreringen generelt har vært av særlig muslimske innvandrere. Her er det definitivt på sin plass å minne om mantraet fra SSB og andre sentrale hold: integreringen går seg til med tiden. Vel, tiden vi snakker om i forhold til den gamle innvandrergruppa pakistanere, passert fire tiår for tre år siden. Som Røde Kors melder i dag, er majoriteten av ofrene for tvangsekteskap som ber om hjelp, unge norskpakistanske jenter og kvinner. Det er kanskje en for tøff realitet å ta innover seg for Lysbakken og co? For en oppvåkning fordrer helt nye politiske takter, fulgt av åpen erkjennelse; beklager, vi tok grundig feil.