Rita Karlsen, HRS
Dagbladet er etter min mening en av de dårligste avisene i Norge. Det er flere grunner til det, hvilket jeg i denne kommentaren skal la passere så godt som råd er. Dagbladets førstesideoppslag 3.februar 2010, med en såkalt ”nyhet” om at Politiets sikkerhetstjeneste (PST), i Dagbladet med den høytidelige karakteristikken: ”hysj-hysj-politiet”, på sin Facebook-profil er blitt lenket til en side som viser Muhammed som en gris, var om ikke ventet, så heller ikke overraskende.
Dagbladet har fått mye kritikk for sine førstesider som så altfor mange ofte handler om sex eller kjendisstoff. Når deres tidligere etikkredaktør slapp til i sjefsstolen som konstituert redaktør (der blir han neppe lenge) eksemplifiserer han raskt Dagbladets profil under hans ledelse: Nå skal svineriet nå nye høyder.
Hva var vel da bedre enn å bevise at de Dagbladet ”passer på”, i denne sammenheng de stakkars muslimske ofrene, til og med blir herjet med hos PST?
Min erfaring er at Dagbladet altfor sjelden viser noen evne til objektiv journalistikk. De fremstår i sak etter sak som en propagandaavis. Når de nå nok en gang skulle ”løfte frem” muslimene, kom de til å feilberegne en smule, og denne feilberegningen er det som beviser at de ikke har skjønt essensen av bråket etter at danske Jyllands-Posten (JP) publiserte karikaturer av Muhammed.
Selvsagt er det ikke PST som lenker til Muhammed fremstilt som en gris. Selvsagt forsto også Dagbladet det. Likevel klarer de altså å konstruere en sak, dertil som en nyhetssak (og et førstesideoppslag), der de fastslår at:
Flere av hysj-hysj-politiets tilhengere bruker PSTs egen Facebook-side til seriøse diskusjoner. Andre går til frontalangrep mot muslimer og jøder. Samtidig blir etniske religioner grovt hetset. En av dem som forsøker å bruke Facebook-siden til PST er den tidligere terroranklagede Arfan Qadeer Bhatti.
Men Bhatti blir ifølge ham selv sensurert. Andre får derimot lov til ytre seg svært nedsettende om folkegrupper og religioner.
Dagbladet løfter altså frem den tidligere terroranklagede Bhatti som sannhetsvitne for å vise at det på en Facebook-side er mulig at brukere slenger skitt, og at noe av skitten ikke blir fjernet (raskt nok). Ja, til og med ”etniske religioner” blir grovt hetset hos PST, hevder Dagbladet. (Ja, den er faktisk morsom).
Dagbladet gjengir også en del av de usaklige meldingene som er å finne på siden, som til forveksling ligner på en førstesidemelding som for ikke altfor lenge siden ble presentert i nettopp Dagbladet: ”Steinar Lem ser på muslimske barn som fremmed ugress.” Vi minner om at Dagbladet ble felt i PFU for denne kommentaren.
Dagbladets angrepsvinkel på hva som kan finnes på PSTs Facebook-side kan ikke engang betegnes som å ha vært til sengs med journalistikk. Enhver oppegående person skjønner at PST vanskelig kan klandres, og vi skjønner at det ikke er noe PST står for. Vi kan si at PST må bli enda flinkere til å følge opp Facebook-siden, eller kanskje bedre, om vi følger Dagbladets logikk: forbli mer hysj-hysj.
Men det er altså ikke først og fremst her Dagbladet, ja, la meg si det rett ut: driter seg ut. Det er på det som på fagspråket kalles nyhetsbegrunnelse og illustrasjon. Dagbladet manglet nyhetsbegrunnelse, men de hadde derimot (via PSTs lenke på Facebook?) fått tak i grisetegningen av Muhammed. Den prydet Dagbladets forside. Men Dagbladet utelater å fortelle leserne om bakgrunnen og historien rundt den samme grisetegningen, for etter deres vurdering handlet storyen om PST. Så skulle den altså vise seg å snu seg mot Dagbladet.
I Dagsrevyen i kveld medgår Lars Helle at han og Dagbladet ikke kjente til opphavet til karikaturen av Muhammed som gris. Nok en bevitnelse på hvorfor Dagbladet definitivt ikke er i toppklassen hva gjelder ansvarlighet.
Hadde Dagbladet fulgt med i balladen rundt Muhammed-karikaturene i Danmark ville avisen neppe gjort denne feilberegningen. For i Dagbladets verden synes holdningen å være at JP selv hetset muslimer, mens Dagbladet altså mener å forsvare muslimer. Men det Dagbladet ikke forstår er at JP forsvarte ytringsfriheten. JPs sak hadde nyhetsbegrunnelse, tegningene var saken.
Jeg har ikke registrert at Dagbladet har forsøkt å argumentere med ytringsfrihet for å publisere tegningen av Muhammed som gris, de tviholder på at det var en illustrasjon til den aktuelle saken. Til Aftenposten sier konstituert redaktør Helle:
– Vi visste at publiseringen av disse karikaturene ville skape reaksjoner, men vi valgte å publisere dem likevel. Folk har vært sinte på Dagbladet siden 1869, så det er vi vant med. Det ligger ikke for oss å ha noen forsoningslinje.
La det ligge at redaktøren ikke har fått med seg at Muhammed som gris var en karikatur fra 1997, og at den var en karikatur med formål å provosere og som førte til to års fengsel i Israel. Det som derimot ligger nærmest sannheten i Helle’s utsagn er antakelig at Dagbladet ikke har noen forsoningslinje. Det kunne jo bli oppfattet som om Dagbladet innrømmer feil. Like interessant: Hva er det så avisa gjør – erklærer krig?
Neppe, men noen velger nok å oppfatte Dagbladets holdning som tilnærmet en krigserklæring. Disse noen er først og fremst muslimer som vil bruke, eventuelt utnytte, situasjonen til å kreve ”respekt”. I denne ”respekten” ligger den innebygde holdningen om at islam ikke skal kunne krenkes i noen form, altså respekt i form av trussel og frykt, som går hånd i hånd med æreskulturen. I sin form og innhold er kravet at ytringsfriheten skal innskrenkes. Det kan vi ikke godta. Vi er alle enige om at ytringsfriheten skal brukes med respekt overfor enkeltindivider, for individer har krav på vern. Islam har derimot like lite krav på vern som kristendommen, eller for den saks skyld; Fremskrittspartiet eller Dagbladet.
Dernest kommer de muslimene som utnytter situasjonen:
Drosjesjåfører som aksjonerer med å parkere bilene. Hvor mange av de samme drosjesjåførene parkerte bilene i protest da det enorme drosjejukset ble avdekket? Som protesterte da Fadime ble drept. Eller da Anooshe ble drept. Eller når drapstrusler som fører til at mennesker i Europa må leve resten av livet under jorda, som Robert Redecker, som Kurt Westergaard. Nå krever de respekt som muslimer, men ingen av dem parkerte bilene for å vise respekt for norsk lov eller for et fritt demokrati når det gjaldt. De er forbannet for at Dagbladet gjengir en smakløs tegning i en meningsløs kontekst. Det har de all rett til. Men de har ingen rett til å aksjonere på hvilken som helst måte (og selvsagt ikke med vold). Selv aksjonsformer i dette landet skjer innenfor visse rammer. Ikke alle disse rammene er nedfelt i norsk lov. Det er som med ytringsfriheten, vi bærer alle et ansvar.
Så kommer profilerte muslimer som media ynder å ha i sine spalter, og da er en selvskrevet gjest Abid Raja. Han er nyttig til det meste, da han mener, og dertil gjerne har erfart, noe om alt som handler om innvandrere og muslimer, og han taler gjerne for og imot det samme på samme tid. Men det Raja stort sett konsekvent gjør er å berede grunnen for muslimers eventuelle fremtoning. I Dagbladet var han raskt ute (inne), nå også som svært liberal muslim (liberale muslimer har jo vært tema i det siste, så da er han i tillegg svært liberal), og han er ”oppriktig redd”. For som den selvoppnevnte talsmann han er, har han fått mange telefoner fra muslimer som er ”dypt og inderlig forbannet og lei seg”. Dagbladet får det de ønsker fra Raja – som mener det er ”en skandale hvis ikke PST forstår sprengkraften som ligger i tegningen”. Og i kjent Raja-stil skal justisministeren legger seg flat. Helst hadde han nok sett at statsministeren la seg enda flatere, og at de begge vendt mot Mekka stavet sin unnskyldning på urdu. For det handler om makt – og hvis maktpersoner kommer på banen, da beviser det egen makt. Mønsteret begynner å bli overtydelig. Jeg antar for øvrig at Raja angriper Dagbladet i neste sving, når det er gått opp for han at det er mot Dagbladet sinnet har snudd seg. Men uansett er Raja’s ”redsel” for at tegningen kan utløse ”voldsraid” (kjenn gjerne ekstra godt på begrepet) både i Norge og Pakistan, mer å betrakte som en invitasjon – akkurat slik som vi så det fungerte i Danmark. Der ble jo også noen imamer svært så aktive i denne invitasjonsrunden.
Som også nå kan skje i Norge. Men først må de posisjonere seg. Da har de god hjelp i Høyres Amir J. Sheikh.
Sheihk tar initiativ til et møte mellom Dagbladets konstituerte redaktør Helle og imam Mehboob ur-Rehman, altså trossamfunnet som ledes av tankene til en av forrige århundrets fremst islamistiske inspiratorer, Mauwdudi. Dermed er imamstanden på banen, som kan bekrefte at muslimer er såret, og Dagbladet skal unnskylde. Da er det bare å slå fast at om ikke Dagbladet lærte noe av det danskfødte Muhammedbråket, så har muslimene gjort nettopp det. Et forsoningsmøte uten forsoning skaper nemlig nye muligheter. Etter min mening går ”initiativtaker” Sheikh svært langt i å oppfordre til aksjoner:
Sheikh, som tok initiativ til møtet mellom partene, sier han selv personlig har «null forståelse for publiseringen» av Muhammed-karikaturene.
– Jeg synes Dagbladet-redaktøren burde vært mer ydmyk i møtet med imamen, og jeg synes han kunne både beklaget og gitt større uttrykk for forståelse for muslimenes synspunkter, sier Sheikh til Aftenposten.no.
Sheikh mener Dagbladet nå er nødt til å ta konsekvensene av publiseringen.
– Hva tror du vil skje nå?
– Jeg tror det vil bli bråk. Det bor tross alt 150.000 muslimer i Norge. Hver enkelt av dem er såret. Mitt råd til dem, dersom de velger å demonstrere, er at de gjør det på en fredelig måte, og at de ikke begår kriminelle handlinger. Det ville skade både dem selv, islam, saken og det norske samfunnet. Men jeg er ikke talsmann for hele det muslimske samfunnet i Norge, og man kan ikke ha full kontroll over alle enkeltindivider.
Og så er det Arfan Bhatti. Han er tydeligvis et enkeltindivid som man ikke kan ha ”full kontroll” på. Bhatti er ”den tidligere terrorsiktede”. Bhatti, nettopp som tidligere terrorsiktet, er en fri mann. Kanskje han til og med ble uskyldig siktet. Kanskje han er forbannet på det norske samfunnet. Kanskje han har en god grunn, kanskje er den dårlig. Uansett har Bhatti mobilisert på – ja, nettopp på Facebook. Der står han oppført som administrator av gruppe med visstnok ca. 2.000 medlemmer som mobiliserer til ny aksjon kommende fredag. Men Bhatti er nå en ”muslimsk identitet”:
– Jeg spiller ingen rolle. Hva jeg er, og ikke er, har ingen betydning, det er min muslimske identitet som er opprørt, sier Arfan Bhatti til Aftenposten.no.
På Facebook-gruppen skal Bhatti ha skrevet:
Som en muslim er jeg forpliktet til å forsvare æren til vår kjære profet Muhammed (SAW) (Allah vil hjelpe, for Han er den største forsvareren…) og Umma.
At profetens ære må forsvares, klinger ikke bra i mine ører. Det gjør ikke umma heller.
Islamsk Råd Norge har ikke sluttet seg til markeringen på fredag. Ifølge generalsekretær Shoaib Sultan mener de demonstrasjon ”på nåværende tidspunkt ikke er tilrådelig”, samtidig som de oppfordrer de som likevel velger å gå i demonstrasjonen om å oppføre seg på ”best mulig måte”.
Jeg gremmes Chaudhry; Hvis en person utfører en terrorhandling? Er det et mulig utfall? Og hvis et slikt mulig utfall; du frykter mest stigmatisering? Deretter: muslimer tar til ordet for å forsvare æren til profeten Muhammed ved å forhindre at han blir krenket, og du taler som om muslimer – i motsetning til Senterpartiet – er frontkjempere for ytringsfriheten? Er det ikke et par ting som skurrer her?
Jeg tror ikke de fleste muslimer i Norge er krenket og såret. Jeg tror langt de fleste betakker seg for denne offerrollen. Verre er det at saken kan utvikle seg til at man får spørsmålet: hvor var du da muslimene demonstrerte? Man tvinges til å velge side. Jeg velger ingen av dem. I ytringsfrihetens navn. Jeg håper mange, også muslimer, velger det samme.