Rita Karlsen , HRS
HRS har siden egen oppstart for ti år siden vært svært kritisk til finansieringsordningen innenfor dette feltet. Undertegnede, som selv har erfaring fra Riksrevisjonen, kan med hånden på hjertet si at jeg ble mildt sagt overrasket over både kriteriene for tildeling og kontrollen med pengebruken. Ikke minst fordi kriteriene forfordeler ”innvandrere” på en usaklig måte og fordi kontrollen med penger, og da spesielt relatert til resultatkontroll og måloppnåelse, må kunne kalles nærmest fraværende.
I går skrev Aftenposten om at det benyttes millioner til integrering, men man er usikker på effekten. Anita Rathore, som integreringsminister Audun Lysbakken (SV) nå har satt til å lede Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), er ansatt i Organisasjonen mot offentlig diskriminering, OMOD (som også er en av organisasjonene som mottar økonomisk støtte over ordningen). Rathore forsvarer ordningen overfor Aftenposten ved å polarisere til de ”store, hvite, frivillige organisasjonene”, hvilket på mange måter er selvforklarende at Rathore gjør: Mange av frivillighetsorganisasjonene er med på opprettholde et svart-hvitt bilde, et ”vi og dem”, som dertil i all hovedsak har ett overskyggende tema: diskriminering i en eller annen form. Arbeidet bidrar således til å holde grupper nede, frata dem ansvar og ikke stille samme forventinger. Dette på bekostning av å jobbe for delaktighet i samfunnet på tvers av hudfarge, opprinnelse og religion – som vel må defineres som integrering.
HRS nyter godt av samme økonomiske ordning som blant annet OMOD. HRS’ vei inn på budsjettposten har vært en oppvisning fra det offentlige i forskjellsbehandling – og politikk. Først ble HRS’ søknader ikke realitetsbehandlet, da det het at HRS ”ikke var landsdekkende” – hvilket betydde at vi ikke hadde disktrikskontorer på hvert nes. Så kan en jo spørre seg; hvilke andre organisasjoner hadde operative distriktskontorer? Og da snakker jeg ikke om et navn og et telefonnummer ett eller annet sted i landet. Når så HRS, til forvaltningsmyndighetenes (inkludert departementenes) store forvirring, lobbet til oss økonomisk støtte via Stortinget (ja, det ligger faktisk også makt i Stortinget), ble de samme som ikke ønsket oss underlagt ordningen for frivillige organisasjoner, straks mer ivrige på nettopp å få oss inn. (Med en eventuell egen post på statsbudsjettet ville vi nemlig bli tildelt betydelig makt). Dette handler i hovedsak om noe så råttent som politiske preferanser. Ulike såkalte ”innvandrerorganisasjoner” har nemlig fått operere nokså fritt i dette landet, det har vært en måte å kjøpe seg politisk fri på fra dette feltet. Ulike regjeringer har kunne vist til alle pengene de bruker på integrering, og det har tydeligvis vært like vanskelig å sette grense som å sette krav – og umulig å føre en anerkjent kontroll. Så kommer altså HRS med et betydelig annet budskap enn det som har fått operere fritt i dette samfunnet i flere tiår: vi hevdet nemlig at problemet ikke først og fremst er diskriminering men en rekke andre faktorer, som for eksempel forskjellsbehandling og særordninger som er med på å holde ulike innvandrere utenfor samfunnet (jf. bakgrunnen for opprettelsen av HRS). For å si det slik; det var ikke måte på hvor mange departementsansatte som ”plutselig” ble politiske aktører, og nei: det ble ikke bedre av at FrP støttet en rekke av HRS’ politiske forslagstiltak. For til tross for at alle organisasjoner påberoper seg å være partipolitisk uavhengig, tar samtlige likevel avstand til FrP. Når HRS både i teori og praksis har oppført oss partipolitisk uavhengig, er vi derimot blitt forsøkt definert som en undergruppe av FrP.
Vel så interessant er kravene til styre for organisasjonene på dette feltet: For det er nemlig slik at det kreves minst en ”innvandrerrepresentant” (uten at «innvandrer» er definert nærmere) i styret, mens det ikke kreves minst en etnisk norsk. HRS tok opp denne saken med ansvarlig departement for flere år siden, men fikk det noe arrogante svaret at ”vi selv er tjent med å ha innvandrere i styret”. Det er ikke vårt poeng. Vårt poeng er at de samme krav skal stilles til samtlige organisasjoner og at ”etnisk renhet” er akkurat like uheldig og lite formålstjenelig om det går den ene eller andre veien. Vi har ikke møtt noe forståelse for dette.
Shahzad Rana har derfor helt rett når han sier til Aftenposten at Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi) ikke har kontroll, det kan undertegnede bekrefte, og jeg er også enig med Rana i at ordningen ikke bidrar til integrering.
– Jeg tror ikke Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har kontroll med hva disse organisasjonene gjør. Hva bruker de pengene på? Her må det ryddes opp. IMDi opptrer som en Lade-jarl og strør om seg med penger, sier Rana.
( … )
– Det er et sykdomstegn at det er så mange innvandrerorganisasjoner organisert utelukkende etter etnisitet. Det fører til segregering, det motsatte av integrering. Skal man lykkes med integrering i Norge, må det skapes en felles fremtid på en felles arena. Integrering må skje på tvers av ulikheter, ikke på grunn av ulikheter, mener Rana.
Rana selv er et levende bevis på at integrering ikke handler om integreringsarbeidet fra innvandrerorganisasjoner:
Han sier at det ikke fantes innvandrerorganisasjoner da han som åtteåring kom til Norge og Sandnes i 1976, og vokste opp i en norskpakistansk familie.
– Gudskjelov for det. Vi hadde en felles sandkasse, ikke oppdelt for tamiler, pakistanere og somaliere eller etnisk norske, sier han.
Rana er knusende i sin kritikk av IMDis utdeling av penger.
– Dette er en honningkrukke for mange innvandrerorganisasjoner. IMDi er med på å sette farge på folk, de skaper segregering. Det er mye penger i omløp, og jeg er skeptisk til finansiering fra det offentlige. Folk må gjerne danne sine egne foreninger, for mange kan det være en trygghet i en ukjent og ny hverdag. Men man må ikke gjøre integrering til business og som skalkeskjul for å få penger fra staten, sier Rana.
Skal staten finansiere aktiviteter mener Rana at dette må være aktiviteter som går på tvers av etniske linjer.
Vi registrerer at Rana er helt på linje med HRS. For dette er samme kritikk som ble fremsatt i 2006 da TV2’s Dokument 2 avslørte i at frivillige somaliske organisasjoner som hevdet å jobbe med integrering av somaliere generelt, og somaliske jenter spesielt, ikke benyttet de statlige midlene etter intensjonene. Den gang handlet det om Riyo & Rajo-huset på Grønland i Oslo, ledet av Mohamed Sheik, som på to år hadde mottatt 3,6 millioner kroner til integreringsarbeid. I TV2 fremkom det at Sheik, som i 2004 fikk Brosteinsprisen av Kirkens Bymisjon for sitt arbeid for integrering, egentlig var mot integrering, og at han heller ikke ønsket at hans egne barn skulle vokse opp i Norge.
I samme bygning på Grønland var også en annen somalisk organisasjon, SUAKO (Somalisk ungdoms kultur og aktivitetsorganisasjon), lokalisert. Arbeid for somaliske jenter var blant de aktivitetene de hadde fått penger til. Men da TV2 fikk en somalisk far til å ringe ungdomssenteret, fikk faren oppgitt at det enda ikke var igangsatt aktiviteter for jenter. «Vi har ennå ingen aktiviteter for jenter. Men det finnes andre steder å gå til, som drives av de vantro. De jobber også med somalisk ungdom, men vi er motstandere», sa Abdulle Alasow i telefonsamtalen, med henvisning til ”vantro” Norges Røde Kors.
Daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) lovet å stoppe all økonomisk støtte til Riyo & Rajo-huset. «Organisasjoner vi samarbeider med, som egentlig ikke tror på integrering, fører oss bak lyset», sa Hanssen den gang til VG Nett. Hanssen trodde heller ikke at dette var et enestående eksempel, meldte Nettavisen.no: «Her har det vært mangelfull rapportering og derfor har IMDi satt i gang undersøkelser. Vi har også engasjert et revisjonsfirma for å se på om det er sammenheng mellom det man har søkt penger til og det man har brukt pengene til», sa Hanssen til TV 2 Nyhetene. Jeg legger til: Mangelfull rapportering burde IMDi reagert på umiddelbart, og det var kanskje noe sent å kontrollere regnskaper.
I 2006 krevde jeg at TV2s avsløringer burde få Regjeringen til å kreve full gjennomgang av feltet:
«Det eksisterer hundrevis av organisasjoner som mottar offentlig støtte, men det synes ikke å være noen som har oversikt over hvem som mottar hvilke midler og hva midlene brukes til. I tillegg synes det å være alt for lett å få offentlige penger med utgangspunkt i etnisitet. Hadde noen opprettet en organisasjon for etnisk norske, ville det neppe blitt noen offentlig støtte, men heller et rop om rasisme,» sier Karlsen, som mener at etnisk baserte organisasjoner neppe tjener integreringen: «Tvert om, etniske organisasjoner hemmer antakelig integrasjonen. Det burde derfor være et krav at ulike etnisiteter jobbet sammen.»
Karlsen er også kritisk til dagens finansieringsordning: «Dagens finansieringsordning for frivillige organisasjoner skaper etter min oppfatning lite rom for samarbeid og erfaringsutveksling. Det blir heller en kamp mellom mange aktører om å få tak i midler, i tillegg til at ordningen generelt ikke samsvarer godt nok med siktemålet i statens økonomireglement», påpeker hun.
Ifølge Karlsen medfører dette til at det opprettes en rekke organisasjoner som ser sitt snitt til å få statlige penger, uten at arbeidet de påstår å gjøre, følges opp. «Det blir for lettvint for Regjeringen å stoppe prosjekter etter at media har avdekket svindel. Det burde etablereres kontrollrutiner som avdekker svindel. Det kan virke som om dette er et felt uten nødvendig styring. Regjeringen betaler seg rett og slett ut av integreringsproblematikken, og tar dermed ikke reelt ansvar. Det synes som om frykten for å bli kalt rasist overstyrer fornuften.» Karlsen legger retorisk til: «Og nå når denne svindelen er avslørt – hvilken betydning vil det få får de involverte?»
I 2010 har jeg fortsatt mine ord i behold, og lite synes å være gjort innenfor feltet. Men jeg er ikke i tvil om at myndighetene også denne gangen vil love bot og bedring, det er alltid ”noe på trappene”. Derimot er jeg slett ikke sikker på at myndighetens ”kontrollrutiner” vil klare å rydde ut politiske preferanser – det er viktigere å bli kvitt de man er politisk uenig med enn faktisk å ha kontroll med mål- og resultatoppnåelse og regnskap.
Til Aftenposten (op.cit) sier Rana synes det er betenkelig at myndighetene fortsetter å strø om seg.
– Av mangel på bedre strategier og visjoner, deler staten ut penger i håp om at noen av tiltakene skal blomstre.
Han er medlem av Kringkastingsrådet og har sittet i Skiforeningens styre.
– Skal jeg starte en skiforening for pakistanere, eller skal jeg delta i Skiforeningen som har eksistert i en årrekke? Skal muslimske barn ha egen speidergruppe, spør han retorisk, og svarer at det bør være et mål i seg selv å nå barn og unge på tvers av kultur og religion.
– Er det noen som fordomsfritt kan bevege seg på tvers av alle ulikheter så er det nettopp barn. Men det hjelper jo ikke når IMDi finansierer prosjekter som skaper segregering.
Følger opp
IMDIs leder for Analyse og tilskudd, Bjørn Holden, svarer på kritikken.
– Vi følger aktivt opp at fylkeskommunenes forvaltning av de vel 14 mill. kroner årlig til frivillig virksomhet lokalt, følger retningslinjene. Dersom Rana er uenig i retningslinjene, er det et politisk spørsmål. Når det gjelder den halvparten av støtten til aktiviteter som går til innvandrerorganisasjoner, ble reglene innskjerpet i 2009. Det skal normalt ikke lenger gis støtte til aktiviteter som kun er rettet mot en bestemt gruppe. IMDi følger opp rapporteringene fra fylkeskommunen for at praksisen blir i tråd med de nye retningslinjene. IMDi vil gjennomgå både fakta om konkret innhold i aktivitetene og kravene i tilskuddsbrevene, sier Holden.
IMDis respons er interessant. Det heter for eksempel at retningslinjene er et politisk spørsmål. Det er helt riktig, men det er særdeles vanskelig for politisk ledelse og politikerne på Stortinget å ta stilling til om retningslinjene fungerer eller ikke, hvis ikke også IMDi følger dem opp. For eksempel finner jeg det interessant at når IMDi tildelte HRS midler for 2009 skulle dette, ifølge retningslinjene, ta utgangspunkt i blant annet HRS’ revisorattesterte regnskap og resultatrapport for 2008. Men i juni 2009, altså flere måneder etter at vi hadde mottatt tildelingen, hevdet IMDi overfor HRS at de ikke hadde mottatt verken det ene eller andre. Om det skyldes rot i IMDis postrutiner eller annet vites ikke, men uansett forteller det meg at tildeling til HRS ikke tok utgangspunkt i det de selv hevder – og er pålagt.
IMDi har uten tvil et betydelig forbedringspotensial. Videre bør det kanskje vurderes om IMDi, som selv har en aktiv rolle i innvandrings- og integreringsfeltet, er riktig aktør for å forvalte disse pengene. Det er kanskje på tide at Stortinget ser nærmere på IMDis rolle – og imens kan vi jo vente spent på Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av nettopp IMDi.