Rita Karlsen, HRS
Demonstrasjonene i Oslo denne helgen er nedslående for det norske samfunnet. Noen muslimer synes å tro at et samlet Norge stort sett er islamofobe, ikke minst fordi de samme tar sarkasme eller kritikk av islam til inntekt for samme fobi. Det er en bakstreversk reaksjon. Godtar vi slike reaksjoner skaper vi et segregert samfunn der vi verken forlanger eller forventer det samme av alle borgerne.
Selvsagt er muslimer i sin fulle rett til å gjennomføre lovlige demonstrasjoner. Det betyr ikke at budskapet blir applaudert. Når demonstrende muslimer krever at Dagbladet ber om unnskyldning for å ha publisert en tegning av Muhammed som en gris, fordi de ”vil ha respekt”, er det en oppvisning i grunnleggende forskjeller.
Ungdommene Sohail Amad og Jastib Pawar var blant de 3000 som demonstrerte mot Dagbladets publisering av Muhammed fremstilt som en gris fredag. De var fornøyde med det fredelige arrangementet, men mener sterkt at media, og da spesielt Dagbladet, må komme med en unnskyldning.
– I dag viser vi at vi har selvkontroll og er fredelige mennesker. Vi vil ha respekt, og det er noe som media ikke har vist oss. Vi ønsker en offentlig beklagelse fra dere, og spesielt Dagbladet, sier Amad til ABC Nyheter.
– Jeg mener vi skal ta vare på ytringsfriheten i Norge, men det er noe som heter religionsfrihet også. Vi må få utøve religionen vår uten at vi blir krenket for det. Hvorfor skal vi alltid bruke ytringsfriheten til å krenke andre mennesker, spør Pawar.
”Vi må få utøve religionen vår uten at vi blir krenket” hevdes det, uten at ytringsfriheten tildeles de samme rammer. Må vi få utøve ytringsfriheten (vår) uten å bli krenket? Hvorfor er det ingen forståelse for at krav om ny blasfemilov kan betraktes som en krenkelse av ytringsfriheten? Særlig ille er at de samme som gjør krav på innskrenkning av ytringsfriheten – i religionsfrihetens navn – nettopp bruker argumentet om ytringsfriheten: vi må godta ytringen, selv om ”vi ikke liker” det vi hører. Men motsatt er det er misbruk av ytringsfriheten hvis ytringen krenker muslimer?
Gruppen som kaller seg «De frivillige» sto bak arrangementet på fredag, som i første del samlet i underkant av 200 demonstranter som raskt vokste til rundt 3.000. Demonstrasjonen startet med en bønn på Universitetsplassen etterfulgt av appeller. Det var den lovlige delen. Den ulovlige delen var et demonstrasjonstog ned til Oslo Sentralstasjon, som ikke ble stoppet av politiet da det foregikk i rolige former. Demonstrasjonen hadde for øvrig en rekke private vakter, en av dem den tidligere terrortiltalte Arfan Bhatti, som tidlig gjorde seg bemerket i forhold til demonstrasjonen. Da både fordi det var Bhatti som tipset Dagbladet om at det på PST facebook-side var lenket til en Muhammed-tegning, og fordi han selv bidro sterkt til Dagbladets reportasje, for deretter å være en av initiativtagerne og administratorene på en egen facebook-side som altså hevdet at Dagbladets publisering var mobbing av muslimer og således oppfordret til demonstrasjon. Ja, en suppe, men vi har sett det før. ”Aktive” muslimer som er bærere av flere hatter. Ikke minst kjenner vi igjen mønsteret fra Muhammed-bråket i Danmark.
Men om noen hadde forventet bråk under fredagens demonstrasjon, så ble de snytt for det. I etterkant av demonstrasjonen berømmet også politiet berømmet arrangørene. «De frivilliges» vakter var svært så aktive for å få folk til å bryte opp etter at det var satt sluttstrek. Det var godt for alle muslimer i Norge.
Det som ikke var så godt var spesielt en av appellene. En hittil relativt ukjent mann bosatt i Larvik med navn Mohyeldeen Mohammad, utnevnt som talsmann for gruppen «De frivillige», må kunne sies å ha et korrekt islamsk uttrykk: tildekket hår, utrimmet skjegg og ingen bart, løst kledd med riktig tekstilvalg og med buksene i ankelhøyde. Dette er uten tvil en mann som etterlever de krav som er satt til han som muslim; en tro kopi av en beduin på den arabiske halvøya på 600-tallet. Jeg tror nok mange lar seg skremme av Mohammads konsekvente uttrykk, derimot er det ikke mye spill i verken hans ytre eller indre budskap:
– Når vil norske myndigheter og deres medier forstå alvoret i dette her? Kanskje ikke før det er for sent. Kanskje ikke før vi får et 11.september eller 7.juli på norsk jord. Dette er ingen trussel, det er en advarsel, sa Mohammad i sin appell.
Nei, Mohammad, dette er en utildekket trussel. Og det vet du godt. Dette viser Mohammeds ærlige ståsted, ikke minst hvordan han mener medier står i ledtog med myndighetene. Det klinger antakelig i de krenkedes ører som ser på mediene som en forlenget arm av den islamavvisende staten. (BT har gått den 24-årige appellanten Mohyeldeen Mohammad nærmere etter i sømmene. Tittelen ”Jihadist frå Larvik” sier jo en del). Det bekymringsfulle er at demonstrantene ikke reagerte spontant og pep han ut, eventuelt snudde ryggen til han.
Det store spørsmålet vi således står igjen med er dette: hvor mange muslimer støtter Mohammeds budskap? Er dette én radikal røst, eller må vi, særlig siden han omtales som talsmann for «De frivillige» og siden han er utpekt til å holde appell, kunne anta at han taler på vegne av flere?
Demonstrasjonen som gikk av stabelen på lørdag, med kvinner og barn i front, samlet omkring 300 personer med slagord som nei til etnisk diskriminering, nei til mobbing, våkn opp justisminister: nok er nok. Demonstranter som Aftenposten snakket med, støttet ikke Mohammads appell. Vi vil gjerne tro dem, men det er ingen tvil om at radikale røster får oss til å tvile. Ja, selve demonstrasjonene får oss til å tvile.
Norske politikere reagerte sterkt på at Mohammed i sin appell advarer mot terrorangrep på norsk jord. Medlemmer av Stortingets justiskomité, henholdsvis leder Jan Bøhler (Ap) og nestleder André Oktay Dahl (H) mente Mohammads budskap både er skadelig, uklokt og en dårlig skjult trussel. Høyreleder Erna Solberg tolket Mohammads appell som et alvorlig tilbakeslag for integreringen. Fremskrittspartiet (FrP) hevdet muslimer skyter seg selv i foten, og FrP-lederen benyttet sjansen til å minne om at dette bekrefter hennes tidligere advarsel om islamisering og at dette ikke er tiden for unnfallenhet. Fra regjeringens side er det utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) som har vært på banen. Det utenrikspolitiske aspektet i disse Oslo-baserte muslimdemonstrasjonene får vi bare gjette oss til, men Støre har i alle fall lært noe siden de forrige rundene: Han understreker at regjeringen står kompromissløst på ytringsfriheten. Men så likestiller Støre ytringsfrihet og trusler om massedrap (et nytt 11.september), samtidig som han kritiserer Jensen for ikke å komme med konstruktive og konkrete forslag til tiltak. Har han selv noen tiltak i jakkeermet? Nei.
– Hun er selektiv om ytringsfriheten. Hun er for ytringsfrihet rent prinsipielt. Men når det kommer noe fra en lovlig demonstrasjon, som hun ikke liker, så er hun mot den. Selve ideen med ytringsfriheten er at du må tåle ting du er dypt, dypt uenig i, sier Støre.
– Når Siv Jensen snakker slik, så bidrar hun til å spre frykt. Hun bidrar til å stemple mennesker i grupper. Det er det farligste vi kan gjøre, å generalisere.
Vel, generalisering er det først og fremst muslimene selv som står for. Som Abid Raja som sier han frykter ”muslimsk voldsraid”, som Aamir Sheikh som leverte følgende påstand: ”Det bor tross alt 150.000 muslimer i Norge. Hver enkelt av dem er såret.” Og frykt er det folk som Mohammad som sprer ved å true med massedrap av sivile.
På Politisk Kvarter i NRK i dag stilte FrPs Jensen og Aps Støre til debatt. Her ble Jensen utfordret til å fortelle hvordan islamiseringen skjer i Norge, og Støre hevdet han ikke ble klokere av svarene han fikk. For i Jensens verden er Mohammads radikale røst én av flere, som dertil holder moderate muslimer som gisler. I Støres verden er dette én radikal røst, som ødelegger for det store flertallet av moderate muslimer. I Jensens verden er radikale røster symptom på islamisering, i Støres verden er radikale røster noen som sier noe vi ikke liker – som også Jensen må tåle.
Begge snakker mot bedre vitende. Vi aner ikke hvor mange radikale røster, eller kanskje med deres riktige navn: islamister, det finnes i Norge. Men det vi kanskje frykter mest er at nettopp debatt om religionsfrihet versus ytringsfrihet kan føre til at flere muslimer kan oppleve seg krenket. Når Støre sier han gjør det Jensen krever, står kompromissløst på ytringsfriheten, betyr det i så fall at ytringsfriheten ikke er noe å diskutere. Det er nok noen muslimer som tar dette som en avvisning av dialogen, som igjen kan berede grunnen for flere islamister.
Det viser at vi har begynt i feil ende. Hvis vi benytter de demonstrerende muslimers logikk må vi kreve at de viser samfunnets grunnleggende frihetsverdier respekt.