Rita Karlsen, HRS
Det er en rekke ting vi kan slå fast hva gjelder flere problemområder knyttet til det flerkulturelle Norge. For eksempel har vi ingen eksakte tall på hvor mange som blir giftet bort mot sin vilje, hvor mange jenter som blir kjønnslemlestet, hvor mange barn og unge som er i utlandet (ei heller andelen som er der mot sin vilje), hvor mange jenter og kvinner som tvinges til å dekke seg til og vi vet heller ikke hvor mange islamister det er i Norge.
Likevel nedlesses vi av meningsløse tallhenvisninger. Jo flere avdekkede saker om ufrivillige ekteskap og annen æresrelatert vold, jo mer vellykket hevdes det politikken er for det viser at flere søker hjelp. Når vi ikke har noen saker om kjønnslemlestelse av jentebarn, er det fordi kjønnslemlestelse nesten ikke eksisterer, så politikken fungerer der også. Det heter at ikke mange barn og unge er i utlandet i lengre perioder da bare noen hundre er registrert ute av landet, til tross for at registreringsprosedyrene forteller om store mørketall, men de snakker vi ikke høyt om. Vi aner ikke hvor mange som tvinges til muslimsk bekledning, da vi kun hører fra dem som hevder de ikke tvinges, og de er jo sannhetsvitner som ”vet hvor skoen trykker”. Og vi aner ikke hvor mange islamister det er i Norge, fordi islamister vet at de er tjent med ikke å snakke for høyt om det. Derfor skremmer en fritt-talende mann som Mohyeldeen Mohammad oss – men kanskje enda mer skremte alle demonstrantene oss.
Men selv om vi ikke vet er det påtakelig i hvor mange sammenhenger tallindikasjoner brukes, men da til å dempe ned ethvert problem, som om det skulle løse noe som helst. Skulle noen, for eksempel HRS, som vi også gjør, hevde at andelen er mer omfattende enn vi har inntrykk av i offentligheten, er bevisbyrden på oss. Det er greit, men det hadde vært en fordel om samme kravet ble stilt andre veien. For det er påtakelig at de ganger HRS kommer tall, så investeres det mye tid og energi på å bagatellisere dem. Da vi for eksempel avdekket at ekteskapsmønsteret blant andregenerasjonsgrupper i Norge ble tallene forsøket bortforklart og innfallsvinkelen hevdet fremmedfiendtlig. I dag er tallene ”allemannseie” og det er ikke kontroversielt å mene at henteekteskapene medfører reproduksjon av førstegenerasjon.
Når 3.000 demonstranter lytter til Mohyeldeen Mohammads budskap uten en eneste samtidig reaksjon er det betimelig å spørre om mange av dem faktisk støtter hans radikale budskap. Samtlige sier nei, og det er nok for noen. Det er beviset for at vi har én islamist i Norge, dertil en som har stukket tilbake til Saudi-Arabia for å fortsette sine shariastudier. Vi har allerede glemt at for eksempel Asghar Ali (nåværende fungerende generalsekretær i Islamsk Råd, IRN) i 2007 ble kastet ut av Arbeiderpartiet fordi han som muslim ikke kunne ta avstand fra dødsstraff på homofile? Han klarte det derimot som norsk muslim. At IRN fortsatt venter på fatwarådet på hvordan de skal forholde seg til dødsstraff på homofile, er det forhåpentligvis bare Erna Solberg (H) som har glemt. Kanskje vi også har glemt moralpolitiet på Grønland, et moralpoliti som har eksistert i minst 20 år i Norge, og de whabistiske og andre misjonær som turnerer rundt i Norges land, selv om sistnevnte saker tilhører dette året, som altså er knappe to måneder gammel.
Når en så vel forhåndsomtalt demonstrasjonen mot Mohyeldeen Mohammads uttaleser kun samler ni av Larviks om lag 600 muslimer, er det vel bare å vente på ny tallmagi. Og nei, jeg tror ikke at det beviser at de øvrige støtter Mohammads budskap. Men det sier noe om at det antakelig ikke er slik at islamister går i kalott, løse klær, bukser til ankelen og taler fritt om støtte til steining av homofile, hyller Bin Laden eller advarer mot fremtidige terrorangrep på norsk jord for at ”vi skal skjønne alvoret”. Det er nok mer sammensatt enn som så.
Innvandrings- og integreringsfeltet skriker etter dokumentasjon, og i særdeleshet på så objektive fakta som mulig. Da nytter det ikke å hvile seg ensidig på de fagmiljøer som har operert i dette feltet de siste 20 år. De har bevist hvem de er. Deres analyser og konklusjoner har i forsvinnende grad slått til. Det var som integreringsminister Audun Lysbakken (SV) nylig kommenterte til meg på et møte: ”Vi vet vi har flere kunnskapshull å fylle, spørsmålet er hvordan dette skal fylles.” Så langt synes taktikken og ha vært å bore i den friske tanna for på den måten å slippe smerten. Det er på tide å forlange mer presis kunnskap og mindre føleri – samt å tilsidelegge politisk taktikk. Ja, det står mye på spill, både for forskere og politiske partier, men det står kanskje mer på spill for Norge som nasjon.