Måned: februar 2010

I gamle dager, i riktig gamle dager, hadde Sus scrofa domesticus, sine storhetsdager i Norden. Denne fantastiske lille, feite skapningen var med sin eksistens en sentral del av livsgrunnlaget. Og om ikke Sus scrofa domesticus selv fikk danse i Valhall, så var hun i aller høyeste grad midtpunktet. Hun var rett og slett hellig.

Hele Norge venter på at våre folkevalgte politikere skal gripe fatt i den såkalte integreringspolitikken. Ikke minst har nylige uttalelser fra en islamist - i selskap med 3.000 (hovedsakelig) unge menn - aktualisert behovet for tiltak fra politisk hold. Så opplever vi politikere som utnytter situasjonen til (billige) partipolitiske poenger. De slåss om førerplassen uten nevneverdig interesse for hvor turen går hen.

Det hevdes at av de om lag 3.000 demonstrantene i Oslo var det kun én ekstrem røst, og den tilhørte Larvik-gutten Mohyeldeen Mohammad. I dag holdt muslimer i Larvik mot-demonstrasjon: De ville vise at de ikke støtter Mohammads terrorisme-trusler. Men bare ni av Larviks om lag 600 muslimer møtte. Skulle det tilsi at…?

Det har vakt oppstyr at en imam som vil ha homoseksuelle dømt til døden og ulydige kvinner banket i forrige uke opptrådte på et offentlig møte for unge muslimer, som dertil ble avholdt med offentlig økonomisk støtte. Politikerne har uttrykt sin forargelse, saken skal undersøkes, det er høyst uheldig for integreringen og så videre, skriver Helle Merete Brix. Og nei, hun snakker ikke Norges Mohyeldeen Mohammad, men om danskenes Khalid Yasin.

En shariakomité i Jemen har avvist forslag om å heve ekteskapsalderen for jenter fra ni til 17 år som ”uislamsk”. Har komiteen det kronikkvinneren i Aftenposten i 2008 påpekte at man må ha for å kunne tolke islam, nemlig ”adekvat akademisk pondus”?

Ap vil styrke dialogen ytterligere i kjølvannet av Muhammed-striden. Islamisme skal bekjempes med ord. Hva dialogen og ordene skal munne ut i, er derimot uklart. Det ligger likevel i kortene at Raymond Johansen og co tror at når ”de” bare forstår hvor fantastiske frihetsverdiene og demokratiet vårt er, så vil de omfavne oss og bli en full deltaker i fellesskapet. Dette er en form for overtro og overlegenhet. ”Vi” er suverene, og ”dere” trenger bare noen balsamerende ord for å underkaste dere vårt paradigme. Nettopp slik tenker også islamistene. Islamistene er derimot langt smartere dialogpartnere enn Johansen og hans like, dessverre. Islamistene har en guddommelig rett til å forføre og rett ut lyge. Derfor er de meningsløse samtalepartnere – hvis man ikke er ekspert i dekoding av språket og holdningene deres.

I 2008 publiserte Tormod Strand i NRK boken ”Suaads reise. En dokumentar om kjønnslemlestelse”. Det er umulig å ikke bli svært berørt av Suaads historie Da må man ha en følelsesmessig amputasjon av ”tredje grad”. Lidelsene hun formilder fra overgrepet som barn og de voldsomme påfølgende komplikasjonene er for oss som står på utsiden av en bokstavelig talt annen verden. Når Dagsavisens Hege Ulstein nå relativiserer mer enn den mest kulturrelativistiske nær sagt kan fantasere om rundt kjønnslemlestelse, er det grunn til å oppfordre henne til å legge seg under barberbladet og sjekk ut om påstandene hennes er holdbare. Kjønnslemlestelse og silikon i puppene er det amme. Og at vi straffer lemlestelse av barn er ikke holdbart. Kjønnslemlestelse er ikke minst et eksempel på kvinnelig makt, og vi har alt for dramatisk tiltak mot skikken, mener Ulstein.

En mann fra Makedonia er dømt for å ha mishandlet importert hustru. Han la ikke to fingre i mellom da politiet var på døren etter en grov voldsepisode: "Da politiet kom hjem til paret, forklarte mannen at han ofte kranglet med kona fordi hun ikke ville innrette seg etter hva han sa. Han forklarte at hun ikke var den kona han var blitt lovet og sa at han ønsket hjelp fra politiet med å få sendt henne hjem til Makedonia."

"Det har blitt en normaltilstand i samfunnet vårt at deler av den muslimske befolkningen, som utgjør om lag tre prosent av befolkningen, fyller mediebildet. En form for permanent unntakstilstand der krav og aggresjon er i front, ispedd betydelige offerdoser. Ingen andre grupper krever i nærheten så stor plass og demonstrerer så tydelig at de er misfornøyde med våre frihetsverdier. Hvordan vil tilstanden i samfunnet vårt være den dagen de utgjør 10 prosent, eller 20 prosent? spør folk seg med bekymring. Hvor mange vil de kunne mønstre på Universitetsplassen i 2020 hvis noe går dem imot? Vil politiet ha kontroll? Hva er de fremtidige konsekvensene av det vi vitner i dag?" Dette skriver Hege Storhaug i en kronikk i Bergens Tidende, lørdag 20.februar.

I Aftenposten lørdag 20.februar kritiserer Hege Storhaug norskpakistanske politikere for å ha hauset opp en voldsstemning knyttet til den pågående karikaturstriden. Hun opplever dette som mer alvorlig enn at en 24-åring, som prøver å fremstå som en tro kopi av en beduin på 600-tallet, tar ord i munnen som tilhører ekstremistiske bevegelser.

”Opptøyene og hatet mot oss er så menn bare buisness as usual. Vi trues med terror; det skytes i gatene våre, og journalister, kunstnere og politikere som har nektet å underkaste seg dhimmi-status, som islamistene har tiltenkt oss alle, trues på livet og mange må ha bodyguards. Vet disse menneskene virkelig ikke at for hvert nye krav, for hver nye trussel, stiger hatet, sinnet og kamplysten i oss alle? Hvordan i all verden kunne det gå så langt? Hvordan kunne det bli slik at mottakslandene (vertsfolkene) ikke er herre i eget hus lenger,” spør Britta Mogensen.

Tidligere denne måneden rapporterte vi om drapet av 12 år gamle Shazia i Lahore, ei kristen jente som jobbet som hushjelp hos en av byens mest fornemme advokater. Vi rapporterte at familien til Shazia og andre kristen fryktet at saken ville bli henlagt, som er regelen i et slikt tilfelle i Pakistan. Derfor satte vi vår medarbeider i Lahore, Rooshanie Ejaz, på saken: finn ut hva som skjedde med Shazia, og hvordan følger domstolen opp saken?

Etter Dagbladets Muhammed-tegning, muslimdemonstrasjoner og Mohyeldeen Mohammads ”radikale” ytringer, er det interessant og registrerer hvem som har kontakt med hvem. Kanskje tankevekkende at Mohyeldeen Mohammad ber i moskeen til Basim Ghozlan - og at Ghozlan er ansatt i Dagbladets IKT-avdeling.

Islamister og kommunister ynder å definere religionskritikk for hat. Med kritikk er ikke synonymt med hat, tvert om. Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet. Derfor kan eksempelvis kritikk av islams kvinneundertrykking langt fra være motivert i hat. Det mener i alle fall psykologen Nicolai Sennels.

Den rystende meldingen fra Danmark om at fem somaliske menn skal ha blitt arrestert for å planlegge å drepe Pia Kjærsgaard, føyer seg inn i en atmosfære som gjør at man får en følelse av at ”noe kommer snart til å skje”.

Islamsk senter i Tromsø vil ikke uttale seg om dødsstraff for homofile. De foreller derimot mer enn gjerne at de er provosert av Muhammed-karikaturer. De vet nok hvordan de bør forholde seg, slik at de ikke ødelegger for de 20 millioner de er forespeilet fra en saudiarabisk forretningsmann til verdens nordligste moské.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) utarbeider hvert år en trusselvurdering for det kommende året, og i dag kom årets åpne rapport. Rapporten forteller at radikaliseringen i norske ekstreme islamistiske miljøer øker, men er fortsatt begrenset. Akkurat det samme sa PST i fjorårets rapport, likevel kan det tyde på at utviklingen går feil vei.

Muslimske demonstranters reaksjon på Dagbladets publikasjon av Muhammad som gris, illustrerer med all ønskelig tydelighet religioners stilltiende, men første bud: Du skal ikke si at religioners mulige profeter eller grunnleggere tar feil. Allerede utgangspunktet er antidemokratisk, fordi religiøse forestillinger forutsetter ufeilbarlighet, en ufeilbarlighet som nettopp bryter med demokratiers bærebjelker: debatt og diskusjon.

Det meldes nå fra Danmark at det er utlovet dusør på 500 000 kroner for å ta livet av Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgaard.

Muslimers demonstrasjoner mot Muhammed-tegninger har ført til flere medieoppslag i utlandet. Dette har også fått Suhaib Hasan i Storbritannia til å kreve at muslimske land trekker ut sine ambassadører fra Norge, melder Aftenposten. Men det Aftenposten ikke synes å forstå er at Hasan ikke er hvem som helst, og han representerer heller ikke hvem som helst. Det har nemlig Storbritannias regjering selv sørget for, idet de har oppgradert flere shariaråd til shariadomstoler. Hasan er ikke bare en av shariadommerne, han regnes også som hjernen bak et voksende sharianettverk. Det er heller ikke så sikkert at shariaråd er så langt unna i Norge.

Journalister fra Dagbladet ønsket å intervjue den nå etter hvert kjente rabiate Mohyeldeen Mohammad - og hva er da mer naturlig enn å dra direkte til hans folkeregisterte adresse? For å kontakte han for intervju, se det er vel ingen vanlig kutyme? Så møter de Mohammad da, og han er ikke særlig imøtekommende. Han forteller journalistene at det er folk på vei for å skyte dem. Men spør de hvem? Nei da. Tullinger.

På Fjell skole i Drammen fordeles barn med norsk som morsmål utover klassene. De norskspråklige blir en liten minoritet i hver klasse. Foreldre protesterer mot ordningen ved å ta barna ut skolen, eventuelt flytte. Segregeringen av det norske samfunnet er med andre ord godt i gang.

Bør en mann som Mohyldeen Mohammad tildeles mer plass i offentligheten, eller burde man – i anstendighetens navn – tie denne mannen i hjel? På den ene siden er det bra at hans synspunkter kommer frem, men på den andre siden skulle vi ønske slike meninger og holdninger ikke eksisterte. Vel, nå vet vi. Så kommer hodepinen: Hva gjør vi med det?

Etter at Aftenpostens lyktes med å sette søkelyset på muslimske moralutøvere på Grønland i Oslo, har langt de fleste tatt avstand fra praksisen med slik selvoppnevnt moralpoliti. Men like åpenbart som at dette er et problem som har eksistert over tid, er det åpenbart at dette ikke er et isolert fenomen for en avgrenset bydel i Oslo. I Spania er det en muslimsk kvinne som har tatt av seg hijaben som vekker vrede. Ikke bare fordi hun har forkastet hijaben, men fordi hun i tillegg besitter en maktposisjon. For moralpolitiet er hun er dårlig rollemodell, og blir forsøkt fjernet. Myndighetene svarer derimot med å ønske moralpolitiet i fengsel.