Muslimer som i disse dager demonstrerer og agiterer bør spørre seg: Hva er det med oss muslimer som fører til så mye støy? Hvorfor er det ingen andre grupper som tar så mye plass i det offentlige rommet, i de offentlige samtalene, som oss? Hvorfor fremstiller vi oss så ofte som ofre, som forulempede, og reagerer med aggresjon?
Søndag 14. februar var det 21 år siden Ayatollah Khomeini utstedte dødsfatwaen over Salman Rushdie for boken hans De sataniske vers, en fatwa som ble det historiske startskuddet til konfrontasjon mellom islam og den kristne verdenen i nyere tid. Daværende internasjonale redaktør i Rushdies forlag Penguin, Peter Mayer, forstod raskt hvor avgjørende forlagets reaksjoner utad ville være. Han sa: ”Vi må se det i et lengre perspektiv. Bøyer vi oss nå, vil det bare oppmuntre til fremtidige terroraksjoner fra individer eller grupper som er fornærmet over et eller annet i andre bøker som vi eller hvilken som helst annen forlegger overveier å utgi” (Rushdie-affæren, av Kenan Malik, 2009).
Det har blitt en normaltilstand i samfunnet vårt at deler av den muslimske befolkningen, som utgjør om lag tre prosent av befolkningen, fyller mediebildet. En form for permanent unntakstilstand der krav og aggresjon er i front, ispedd betydelige offerdoser. Ingen andre grupper krever i nærheten så stor plass og demonstrerer så tydelig at de er misfornøyde med våre frihetsverdier. Hvordan vil tilstanden i samfunnet vårt være den dagen de utgjør 10 prosent, eller 20 prosent? spør folk seg med bekymring. Hvor mange vil de kunne mønstre på Universitetsplassen i 2020 hvis noe går dem imot? Vil politiet ha kontroll? Hva er de fremtidige konsekvensene av det vi vitner i dag?
Folk som bivånet demonstrasjonen på nært hold fredag 12.februar på Universitetsplassen i Oslo fikk klare assosiasjoner til 30-tallet, da NS arrangerte massemøter på samme plass: aggressive mørkekrefter. Ingen ydmykhet, knapt noen som helst tankefrihet. Ledere kledd i uniformer kopiert fra den arabiske beduinkulturen på 600-tallet, en kultur som representerer alt annet enn humanisme, menneskerettigheter, demokrati og frihet.
Det paradoksale er: Muslimer har som andre innvandrere fått alt av goder servert på et sølvfat av den norske staten: fulle politiske og sivile rettigheter, gratis utdannelse og helsetilbud. Endog sponser vi deres trossamfunn på linje med andre trossamfunn, til tross for at organisert islam er vel så mye politikk og juss som religion, tydelig demonstrert i Oslo i helgen. Men mange er altså ikke fornøyde, de vil ha mer, eller riktigere sagt, de vil ha mindre frihet og mer islam i samfunnet vårt.
De burde lytte til FNs rapporter, skrevet av arabiske forskere etter tusenårsskiftet, om årsakene til den begredelige tilstanden i den arabiske ligaens 22 medlemsland, der ufrihet og lav levestandard råder. Den antakelig vanskeligste kritikken å svelge vil være denne: FN-rapportørene mener at modernitet og utvikling skapes ved ikke å blande politikk og religion, og peker på behovet for nye perspektiv, som ”skapelsen av paradis på jord og gleden av jordens belønninger”. Den ene rapporten peker videre på verdier muslimske land må etterstrebe; ”nysgjerrighet, fornuft, vitenskap, forstand, visjoner og følelser”. Rapportens religionskonklusjon er: Religionen må ”frigjøres fra å bli styrt av politikk” (serien ”Arab Regional Human Development Report). Konklusjonen min blir dermed slik: dess mer islam inn i samfunnet, jo mer vil vi nærme oss de tragiske arabiske tilstandene som tusentalls flykter fra årlig. Islam har nemlig ikke klart å skape frie samfunn basert på menneskerettigheter. Tvert om. Alvoret i dette faktumet burde enhver ta inn over seg.
Den mest nedslående ved demonstrasjonen i Oslo var ikke at den renskårne wahabbisten i full saudisk stil og ånd, Mohyeldeen Mohammad, truet med et nytt 9/11 eller 7/7. Det svært foruroligende er holdningene politiske ledere utviser, enten de representerer SV, H eller V. Abid Raja (V) var raskest på banen og advarte mot ”muslimsk voldsraid”. (Verre stigmatisering av muslimer skal man for øvrig lete lenge etter.) Aamir Sheikh hauset også opp voldstemning: ”Jeg tror det vil bli bråk. Det bor tross alt 150.000 muslimer i Norge. Hver enkelt av dem er såret.” Mer alvorlig er det at Stortingets visepresident opptrer i samme spor. Akhtar Chaudhry slo fast at muslimer ”hetses og mobbes hver eneste dag”, fordi ”de er muslimer”. Deretter pekte han på enkelthendelser der muslimer har blitt utsatt for overgrep som bevis for hvor ille de behandles (Nyhetskanalen, TV2 11/2). Chaudhry snakker mot bedre vitende: de mest undertrykte i dagens Norge og Europa er muslimske jenter og kvinner som undertrykkes og lemlestes av sine egne, og som Norge bruker tresifrede millionbeløp årlig på å beskytte. Ikke nok med det, de som aktivt forfølger en annen gruppe i Europa, er først og fremst muslimer som forgriper seg på jøder. At en folkevalgt i topposisjon bidrar til å skape aggresjon, samtidig som han grovt forfalsker virkeligheten, burde få politiske konsekvenser. Kan Kristin Halvorsen leve med dette?
Chaudhry og hans like burde forklare oss hvorfor de så ytterst sjeldent kanaliserer følelser ut i det offentlige rommet når det virkelig gjelder, det vil si når individ og ikke antatte profeter og hellige tekster krenkes? Når en Faiza nektes kjærligheten. Når en Anooshe henrettes. Når norsk barn lemlestes. Når kristne drepes i den muslimske verden. Når selvmordbombere sprenger sivile til himmels, oftest muslimer.
Chaudhry og hans like burde også spørre seg: Hva har vi muslimene bidratt med til det norske samfunnet? Er det noe vi burde gjøre annerledes ettersom vi er den gruppen som er overrepresentert på så mange tragiske statistikker, enten det handler om økonomisk kriminalitet (eksempelvis drosjesvindelsaken), trygdebudsjettene, voldsstatistikker (eksempelvis tvangsekteskap og overfallsvoldtekter), vold mot kvinner og barn (som eksempelvis vitnes ved krisesentrene). Hva kan vi gjøre for å bedre vårt image, og dermed bidra til å styrke fellesskapet og velferdsstarten?
Dessuten; hva med litt humor og selvironi? Det er vel ikke slik at norske muslimer støtter Ayatollah Khomeinis famøse utsagn i en av sine første taler etter revolusjonen? Altså at ”det er ingen vitser i islam”, og ”det er ingen moro i islam”.
Det er ikke Norge som skal endre sin grunnkultur. Grunnkulturen vår er hvorfor dere kom til oss. Kostnaden ved en mentalitetsendring må dere således ta selv.