Av Robert Redeker
Det er med god grunn at mange av våre medborgere lurer på om vi burde forby burkaen eller andre drakter som fullstendig gjemmer kroppen slik at den er formløs og ugjenkjennelig. Men så langt har debatten ikke taklet de to følgende spørsmålene med tilstrekkelig alvor. Først: hva er det, nøyaktig, som burkaen og lignende antrekk skjuler? Og det andre: hva er betydningen av disse former for kamuflering?
La oss begynne å se på disse to spørsmålene ved å stille et annet: Hva betyr det å være et menneske? Svar: et ansikt. Dersom det er mulig å definere mennesket ved å peke på en rekke karakteristikker, blant annet logikk (Aristotle), arbeid (Marx), begjær (Spinoza), politikk (Aristotle igjen), teknisk dyktighet (Bergson) eller simpelthen det å eksistere (Heidegger), virker likevel ingenting å uttrykke den fundamentale sannheten av menneskeheten bedre enn det som Lévinas har sagt: nemlig, at menneskelig identitet i bunn og grunn har med ansiktet å gjøre. Mer enn logikk, arbeid og begjær – mer enn å være et politisk vesen, et arbeidende vesen eller et kreativt vesen – gjelder det å være et menneske, på den bredeste måten, å ha et fjes. Man legger merke til at Gud, i Bibelen, er Den som ikke viser Sitt ansikt, Den hvis ansikt ingen kan se: Han er Deus absconditus – den skjulte Guden, Guden som er ukjennelig av det menneskelig sinnet.
En persons ansikt har med utseende å gjøre; det er hva et menneske ser når han eller hun ser på et annet menneske. Det dreier seg ikke om å se på noe som kun kan betraktes som et vanlig objekt, eller et dyr, men heller å se på noe som man gjenkjenner med én gang, selv om det samtidig representerer en unik subjektiv realitet – kort sagt, et menneske. En ånd, hvis man ønsker å si det sånn. Det enestående ansiktet signaliserer et enkeltindivids makeløshet i verden – det markerer en unik kropp, en unik subjektivitet eller ånd. Alle disse tingene – kroppen, subjektiviteten, ånden – er til stede, og deres tilstedeværelse bevitnes av ansiktet. Ingenting kan være mer sant enn at mann, kvinne og barn er alle vesener hvis identitet knyttes uadskillelig til synlighet.
Vi ser ikke på andre mennesker på samme måte som vi ser på dyr, planter, stjernene. Vi betrakter slike som vesener eller objekter som finnes, eller som hendelser som skjer. Når vi ser på våre medmennesker, derimot, kan de se tilbake på oss på samme måte. Det å se på ansiktet og kroppen – og, utover dem, sjelen – er dermed et fenomen som innebærer gjensidighet. Jeg ser på andre; andre ser på meg. Det er gjennom denne gjensidige beskuelsen at hvert enkeltindivid blir en del av menneskeheten. Den gjensidige beskuelsen av mennesker gjør mer enn å føre til sosiale forholde; den skaper nettopp det båndet som knytter alle mennesker sammen, som unner hvert individ et medlemskap i den menneskelige familie, i menneskeheten selv. Ansiktet er pidestallen, så å si, hvorpå hver manns og hver kvinners identitet som et levende menneskelig enkeltindivid stilles ut.
Generelt sett designes klær med tanken på å kontrollere synlighet. Tøy som avslører for mye av den nakne kroppen, og som dermed fremprovoserer biologiske – dyriske – impulser, utgjør en hindring til prosessen jeg beskriver, fordi slike plagg underordner ansiktet til andre kroppsdeler. Et klesplagg, med andre ord, modererer den biologisk forårsakede volden som kan fremkalles av synet på den ukledde kroppen, og plagget gjør det ved å skaffe en nyttig måte hvorved subjektiviteten – som noen ville benevne ånden – synliggjøres. Dermed har klær en virkning som kan sammenlignes med det Allan Kardecs etterfølgere, dvs. spiritualistene, kaller “materialisering”: klær tillater den autonome ånden, personens særegne individualitet, å synliggjøres. Paradokset her er at burkaen og det heldekkende sløret, ved å forhindre denne “materialiseringen,” fungerer som anti-klær.
Burkaen er egentlig en samling av benektelse. Den benekter subjektiviteten eller ånden, den benekter kroppen, den benekter fjeset. Den forbyr synliggjøring. Hva er det man virkelig ser når man ser en person i en burka? Alt annet enn ansiktet, enn subjektiviteten, enn ånden og kroppen: det man ser er heller en formløs, vag og dyster silhuett som virker mer som et spøkelse fra selve underjorden. Men burkaen gjør mer enn å gjemme personen som bruker den fra andres syn; den gjør det umulig med gjensidig menneskelig synliggjøring, som ligger i det fundmentale i menneskelig eksistens, og den avviser ideen om at alle mennesker deler et felles medlemskap i menneskeheten.
Det å anerkjenne denne fundamentale tilknytningen mellom menneskelig identitet og ansikt, og den gjensidige gjenkjennelsen av ansikter, er dermed å anerkjenne burkaen som en benektelse av menneskeligheten. Dette fengslet i bevegelse, dette flyttbare fangehullet, bevitner først og fremst at enkeltindividet som fanges inni den ikke er et menneske på samme måten som andre mennesker er. Denne paralysen av visuelle gjensidighet som ligger i sentrum av det menneskelige systemet er, kort sagt, avgjørende umenneskeliggjørende: det å bruke en burka er å se uten å bli sett. Ved å eliminere gjensidig synlighet, ved å umuliggjøre den kommunikasjonen som forekommer mellom ansikter, eliminerer burkaen kvinnene som tvinges til å bruke den fra selve menneskeligheten.
Oversatt fra fransk av Bruce Bawer