Slutt å slåss om førerplassen og ta ansvar

Rita Karlsen, HRS

Tror virkelig folkevalgte politikere at Norges befolkning først og fremst interesser seg for Norges utvikling ut fra partireferanser? Er våre politikere så blendet av (politisk) makt at de ikke engasjerer seg i sentrale samfunnstema – hvis de ikke samtidig kan skåre partipolitiske poenger? Den siste ukes oppvisning fra politisk hold knyttet til ”integreringsdebatter” gir ny næring til politikerforakt.

Det begynte ikke med Dagbladets tegning av Muhammed som en gris. Det begynte sånn omkring 1970-tallet, da innvandringen til Norge skjøt fart. I ettertid prøver flere, ikke minst representanter fra Statisk sentralbyrå (SSB), å omskrive virkeligheten. For de første innvandrerne, hovedsakelig fra Pakistan, kom ikke til Norge som arbeidsinnvandrere, de kom som turister. Kanskje uinteressant i seg selv, men likevel en forskjell som får ulike konsekvenser (for eksempel statistisk, som igjen legges til grunn for utforming av politikk). I 1975 var det kommet så mange turister til Norge som ikke dro igjen, at det ble innført innvandringsstopp fra det som den gang het tredje verden. Siden har innvandringen til Norge aldri vært større. De som allerede hadde fått opphold i Norge hentet familien hit eller giftet seg med noen i opprinnelseslandet. Så allerede for 30 år siden skjønte våre folkevalgte at innvandringen til Norge hadde flere inngangsdører, og at den da byttet fra turisme til familiegjenforening. At folk i Norge ønsket å leve sammen med familien sin var nok lett å forstå, verre var det at de samme politikerne ikke evnet å forstå at visum til Norge med mulighet for opphold var, og er, særdeles attraktivt – hvilket igjen utløste innvandringsjuks og handel med mennesker. Menn i Norge søkte om å få kone og barn fra Pakistan, gjerne seks, syv egne barn og to, tre fosterbarn, typisk sønner av bror. Det gikk strålende, det var jo fullt forståelig at familier (fra et land som Pakistan) tok seg av andres barn. Så kom barna i gifteklar alder, hvilket senere er forstått var noe tidligere enn vårt lovverk tilsier, men det var jo forståelig at de ville hente ektefelle i opprinnelseslandet. Men så ble deres barn i gifteklar alder, og da begynte forståelsen å butte noe mot; hvorfor vil barn født og oppvokst i Norge hente en ektefelle fra foreldrenes landsbygd i Pakistan?

Mange trodde nok at våre ”nye landsmenn” ville være evig takknemlig for å komme til et frihetsland som Norge, og at de raskt ville ta til seg sentrale verdier som likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet når de hadde fått den fantastiske sjansen. Mange var nok også det, om enn ikke i den utstrekning som vi håpet, men det var faktisk den indre taktikk som ble deres bane. For jo flere som kom til Norge, jo mer moralkontroll ble det. Kvinner som på 1970- og 80-tallet kledde seg i vestlige klær og drakk te med mennene, ble tvunget tilbake til sitt hjemlands mønster. Med antallet begynte også miljøene å bli mer selvstendig, og behovet for interaksjon med ”det norske samfunnet” avtok. Som kjent fordrer ingen trygder og stønader heller noen form for interaksjon, tvert om beviste Norge sin forståelse for våre ”nye landsmenn”: barnetrygden kom i fars navn, slik at ikke staten Norge skulle støte patriarken. Dog har Norge hatt en bastion som har vært vanskelig for innvandrermiljøene å komme utenom; grunnskolen. Norges sterke vektlegging på den såkalte ”enhetsskolen” og ditto motstand mot privatskoler, gjorde skolen til en arena som ble vanskelig å unngå. Noen har selvsagt unngått den likevel, da ved å sende barna på skole i opprinnelseslandet – uten at Norge har reagert nevneverdig på det (det er ”ikke så mange” heter det, uten at eksakte tall finnes). I Norge startet derimot kampen om ”særrettigheter”, som i utgangspunktet kanskje ble antatt å være nødvendig i en overgangsperiode. Dette handlet for eksempel om lengre permisjoner fra skolen, gjerne i forbindelse med ferier da familien dro til opprinnelseslandet, fritak fra undervisning som kristendom (senere omorganisert som fag), svømming, gym og skoleturer, fritak for bønn og egne religiøse høytider, særegne bekledningsregler, særegne hilseritualer (menn som ikke tar kvinner i hånda) og morsmålsundervisning (selv om mor er født og oppvokst i Norge).

Mange av kravene var, og er, innrettet i forhold til islam. Argumentasjonen var, og er, religionsfrihet og menneskerettigheter, dertil mer og mer profesjonalisert gjennom stadig flere muslimer og hundrevis av ulike muslimske organiseringer. Muslimske barn måtte jo også få sin koranundervisning, som så vidt meg bekjent enda ikke er et tilbud i grunnskolen, og dermed måtte disse barna gå på koranskole i ulike moskeer på fritiden og i helger. Sistnevnte selvsagt på bekostning av interaksjon med andre barn.

Når vi nå skriver 2010 er en rekke ”utfordringer” med innvandringen kjent. Ufrivillige ekteskap, kjønnslemlestelse, flerkoneri, identitetsjuks, fleridentiteter, barn (og eventuelt mødre) som er ufrivillig i (foreldrenes) opprinnelsesland, tildekking av jentebarn og kvinner, kvinner som nektes å ta del i det norske samfunnet, sharia-argumentasjoner i norsk rett, press på ytringsfriheten under henvisning til religiøs krenkelse, norske borgere i flere tiår år som krever tolk for eksempel hos NAV, statistikker som er nedslående for eksempel knyttet til kriminalitet, ikke minst overfallsvoldtekter, og økonomisk juks. Listen er lang. Og nei, det gjelder selvsagt ikke alle, hvilket er helt uinteressant.

Jeg hadde derfor stor sans for Fremskrittspartiets leder Siv Jensen som på landsstyremøtet i helgen tok til ordet for forbud mot ansiktstildekking i det offentlige rom, for ideen om verditesting for statsborgerskap og for å fjerne morsmålsundervisningen. Helt til hun gikk til angrep på regjeringens ansvarløshet generelt, og i særdeleshet Arbeiderpartiet som politisk maktbastion i hele etterkrigstiden. Hvorfor stoppe en så viktig diskusjon før den starter?

Siv Jensen fikk det hun ba om. Bare timer etter at hun hadde lansert ideene på lørdag, var hun i diskusjon (NRK P1) med Arbeiderpartiets Martin Kolberg. Jensens angrep på Ap ble parert av Kolberg med angrep på FrP. Substansielt var diskusjonen null verdt – bortsett fra at Kolberg, kanskje noe overraskende, (personlig) støttet FrP i et forbud mot ansiktstildekking i det offentlige rom. Om det var derfor Ap byttet ut Kolberg med Raymond Johansen vites ikke, men Johansens grep på debatten er like ufruktbar som Jensens og Kolbergs. Johansen vil bekjempe islamisme med ”ord”, ikke med (strengere) integreringspolitikk. ”Ord” i en viss rekkefølge gir som kjent hovedsaklig monolog eller dialog. Førstnevnte er arrogant, og sistnevnte begynner å bli politisk belastende?

FrPs utspill om islamisering og integreringsutfordringer kunne blitt en reell debatt hvis FrP hadde unngått å være mest opptatt av å plassere seg selv i førersetet. Når de likevel gjør det (er det ren dumskap eller en strategi som de ikke skjønner er dømt til å mislykkes?), koker det hele ned til en kamp om nettopp førersetet. Om denne kampen er med Ap, SV, Høyre eller Venstre gir uansett samme resultat; det er svært vanskelig å holde kursen og slåss om å styre samtidig. Og det er oss, velgerne, som må hoppe unna dere kommer vinglende i deres selvopptatte sjåførkamp. Vi vil ha politikere som utviser ekte engasjement og ansvarlighet. Da må dere fortelle oss hva dere har tenkt å gjøre, så får dere stole på at vi er i stand til å ta valget selv. (Det gjelder også deg, Arne Strand!). Vi er lut lei stemmefisket mens problemene tårner seg opp.

Legg bort partipreferansene og ta et felles nasjonalt ansvar for landet vårt, noe alle store utfordringer fordrer.

Velkommen til debatten. Når du kommenterer aksepterer du våre debattregler. Vi forventer en seriøs debatt uten personangrep. HRS forbeholder seg retten til moderering og til å fjerne upassende kommentarer. Alle innlegg forhåndsmodereres, så det kan ta noe tid før de vises på siden. Dersom du lurer på hvorfor en kommentar uteblir helt kan du henvende deg til [email protected].