Under tittelen ”Hva er det med grisen?” har Aftenposten sett litt nærmere på denne lille skapningen som er havnet midt i kulturkollisjonen mellom øst og vest. Dagbladets fremstilling av Muhammed som en gris provoserte frem sterke reaksjoner, og resulterte i at tusenvis demonstrerte i Oslos gater. Det er i sterk kontrast til våre tradisjoner med svinekjøtt som delikatesse:
Vi så det forrige fredag, da studenten Mohyeldeen Mohammad truet Norge med et 11.september hvis vi ikke snart viser muslimene respekt. Vi så det under karikaturkrisen i 2005–2006 da en gruppe danske imamer reiste rundt i Midtøsten. Med seg i bagasjen hadde de, ved siden av de danske karikaturene, et foto fra en fransk grisefest.
Fotografiet fra den franske grisefesten hadde sannsynligvis sterkere virkning på opinionen i Midtøsten enn de danske tegningene, som knapt noen så.
Spesielt stor blir avskyen når grisen forbindes med troens grunnlegger, Muhammed. Så sterk at 3000 mennesker stiller opp på Universitetsplassen i Oslo mellom P.A. Munch og A.M. Schweigaard – grunnleggerne av akademisk dannelse i Norge – og roper på hevn og straff.
At grisen er tabu i den muslimske verden, er solid hjemlet i Koranen, boken som inneholder de utsagn Muhammed sier han fikk fra Allah, formidlet via engelen Gabriel.
I Koranens kapittel 5, 3. vers er det nedskrevet en hel rekke instruksjoner om hva slags mat som kan spises og hvordan den skal slaktes. Men av naturens mange dyr, er det bare grisen som blinkes ut ved navns nevnelse:
«Forbudt for dere er det som dør av seg selv og blod og kjøtt fra svin og alt det som er helliget en annen enn Allah, det som er blitt kvalt eller slått til døde og det som er blitt drept ved fall eller som er stanget ihjel eller som er angrepet av rovdyr med mindre dere har nådd å slakte det rituelt, samt det som er ofret ved en hedensk offerstein..»
Reglene for hva muslimer kan spise, er med andre klare, om man skal ta Koranen bokstavelig. Svin er under alle omstendigheter forbudt.
Juleribben
Slik er det ikke i Norden. De fleste østlendinger husker med velbehag fra siste jul duften av stekt svineribbe fra kjøkkenet. Så lenge vi har historisk minne, har det vært slik i Skandinavia. Da Snorre Sturlason skrev sin Edda på Island omkring år 1220, gjenga han fortellingen om Valhall. Dit kom alle de modigste og største krigere som var falt på slagmarken. Hele dagen kunne de kjempe mot hverandre i Valhall. Når kvelden kom, våknet de som var falt til live. Da slaktet de grisen Særimne. Alle deltok i det etterfølgende festmåltidet mens de lot seg underholde av Odins kvinnelige følgesvenner, valkyrjene. Neste dag var Særimne like hel. Slåssingen kunne begynne på ny, og om kvelden var det enda en gang duket for fest. Yppige valkyrjer serverte mjøden, og krigerne kunne igjen sette sine tenner i Særimnes saftige kjøtt. Lykken var total.
Men Valhall med de vakre valkyrjene, slåssingen, mjøden og den saftige galten Særimne hadde en alvorlig undertone. Hensikten med oppholdet i Valhall var å forberede seg til Ragnarok. Da skulle det gode og det onde, æser og jotner, tørne sammen til den siste, avgjørende kampen. Einherjene, de falne kjempene i Valhall, øvet seg til denne striden hvor de skulle stå på æsenes og det godes side. Kjøttet fra galten Særimne var maten man spiste mens man forberedte seg til denne siste kampen. Grisen Særimne var med andre ord et hellig dyr.
Les den fonøyelige historien i Aftenposten.no