Det skjedde i de dager at danske og norske ambassader ble satt i brann. Våre flagg flammet i hendene på krenkede sjeler og mennesker ble slått i hjel – på grunn av tegninger av en mann som levde for om lag 1 400 år siden. Det var da angsten rammet vårt aller fremste politiske lederskap, disse ytringspinglene som løp fra studio til studio og prøvde å manipulere oss ved disse ordene: ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytrings- eller trykkeplikt. Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er like kloke.
Disse ukloke mennene – uten skjegg – lot frykten for Norges lommebok lede an. De var villige til å selge sjelen til demokratiet vårt. Disse ukloke mennene – uten skjegg, ei heller med buskene i ankelhøyde, – så for seg våre oljeplattformer sprenges til himmels sammen med krenkede ideologiske sjeler. De var villige til å ofre ånden fra opplysningstiden, ofre Ibsen, Spinoza, John Stuart Mill, Arnulf Øverland, Ayaan Hirsi Ali.
Disse mennene – altså vårt fremste politiske lederskap.
På den andre siden av Skagerak stod den fremste politisk ansvarlige frem og minnet folket på essensen av dets eksistens, dets frihet og velferd. Han minnet om at våre europeiske samfunns enorme fremskritt de siste århundrene, handler om – sitat – ”at det har vært mennesker som har hatt motet til å provosere. Noen ble endatil kalt kjettere, og det kostet livet for andre. Men det er da befriende at det var noen som turte å ta på seg den kjetterske oppgaven å fastholde at jorden ikke var flat, men rund. Det handler helt grunnleggende om at opplyste og frie samfunn kommer lengre enn uopplyste og ufrie samfunn, nettopp fordi noen tør provosere og kritisere autoriteter, enten det er politiske eller religiøse autoriteter.” Sitat slutt. Denne mannen advarte i krystallklare vendinger mot å la frykt for ekstremes reaksjoner kneble nødvendig kritikk. Han sa: ”Hvis den frykten får lov til å lamme ytringsfriheten vår, så lammer den folkestyret vårt, og så har de radikale kretsene oppnådd akkurat det de ville. At vi begrenser vår ytringsfrihet og lever på en annen måte. At truslene gjør oss så fryktsomme, at vi plutselig legger en demper på oss selv og ikke lengre tør leve et liv og leve opp til de prinsipper som vi gjerne vil ha samfunnet vårt bygget på.”
Og han sa: ”vi skal i høyere grad være bevisste om de prinsipper og holdninger som har gjort Danmark til et samfunn med en sterk sammenhengskraft. Det skal vi gjøre ved å insistere på at religion først og fremst er en privatsak.”
Slik taler en statsminister med ryggrad og ektefølt kjærlighet til det umistelige demokratiet. En statsminister som ikke var villig til å ofre en sann demokrat og humanist som Vebjørn Selbekk, når noen truet med å trekke sabelen og skjære over strupen på han.
Starten på dette nye tiåret har gitt de av oss som setter friheten så høyt, flere kalddusjer. Jeg tenker først på bestefaren, pensjonisten og den uredde frihetsforkjemperen Kurt Westergaard – som for resten av livet er frarøvet nettopp friheten. Westergaards tegning av en mann med turban og bombe ser truende på meg fra veggen hver dag på kontoret. Mannen på veggen er en konstant påminnelse om hva som står på spill – ufrihet og umenneskelighet kontra frihet og humanisme. Westergaard er uomtvistelig en av vår tids største inspiratorer – hvis man bryr seg om frihet.
Jeg tenker også på en annen tegner, Lars Vilks i nabolandet Sverige, også han på de krenkedes top-ti-liste – hvis en slik drapsliste finnes. Vilks fortjener all den støtte han kan få, akkurat som Westergaard, Geert Wilders, Ayaan Hirsi Ali, Robert Redecker – og andre som våger å sette fornuft over tro.
Jeg tenker også ikke minst på ummaen som samlet seg på Universitetsplassen, denne merkedagen 12.februar 2010, en umma som setter beduinsk ørkenideologi over demokrati og frihet.
Det er denne ideologien som er vår tids utfordring, som nazismen var det på 1930-tallet, og kommunismen var det på 1970-tallet, og da så mange villedede sjeler bet på ondskapen og ufrihetens krok. Da individets tankefrihet og individets menneskerettigheter skulle legges under det kollektivistiske og inhuman despotiet.
La det være krystallklart: Ja, selvsagt finnes det mange tolerante, menneskekjærlige og frihetselskende muslimer. Det vet jeg da godt, da mange av mine nærmeste venner tilhører den kategorien. Men islam som et ideologisk system er verken tolerant, menneskekjærlig eller frihetselskende, ikke minst fordi stifteren av denne ideologien forfektet helt andre verdier.
Og ja, man kan praktisere deler av denne troen privat, som å be, som å faste, som å spise lam og ikke svin, uten å komme i konflikt med verken frihet eller menneskerettigheter. Men, idet islam organiseres starter problemene, og det er her vi må være uhyre vaktsomme. For når islam organiseres dukker disse første spørsmålene opp: hvilken sharialovskole skal følges, hvilken bevegelse internasjonal skal følges – og dermed er man på full fart inn i totalitet politisk og juridisk umenneskelighet. Derfor må vårt lederskap politisk, i trykksverten og ved universitetene, slutte å behandle islam og kristendommen som to like størrelser. Denne praksisen med tvangsekteskap av islam og kristendommen tilslører som en burka hvem som faktisk står der foran oss. Det er eksempelvis ikke til diskusjon hvilken ideologiske ledestjerne Islamic Cultural Centre i Oslo har utpekt. Det er Mauwdudi, som satte dype og blodige spor etter seg i Pakistan gjennom despoten Zia ul-Haq da han innførte sharia i straffeloven. Islamic Cultural Centre behandles av eliten som dette såkalte senteret var et bedehus. Det er det å melde altså ikke. Det samme gjelder for Tawfiiq Islamsk Senter, som har uttrykkt varm støtte til terroristene og umenneskene i al-Sahbab i Somalia, som blant annet steiner jentebarn som er voldtatt.
Minner dette om bedehus på sørvestlandet?
Poenget mitt er: organisert islam blir stort sett alltid en totalitær ideologi i ulike avskygninger. Netopp dette faktumet mener jeg legger forholdene til rette for å forskjellbehandle organiserte islamske trossamfunn og andre religiøse trossamfunn, ikke minst gjennom statlig støtte. Så, dersom vi har en frihetselskende regjering, mener HRS at følgende bør gjøres straks; kartlegg alle islamske trossamfunns ideologiske base. Hvilke sharialovskole de følger, hvilke blodsbånd det er til bevegelser internasjonalt som ikke verdsetter friheten vi skatter så høyt, og politikerne må handle deretter.
For fortsetter det politiske lederskapet endog å sponse ekstremisme, så er det bare et tidsspørsmål før de frie ytringenes tid er passé og samfunnet vårt vil gradvis mørkelegges på alle livets områder – som i den islamske verdenen.
Kjære alle sammen: tross alle feil og mangler, er vi utrolig heldige som får lov til å bo i et så fantastisk godt land som Norge. Våre etterkommere fortjener samme friheten som min generasjon har fått nyte så godt av. De fortjener samme frihet som politiske flyktninger i Norge nyter så godt av. Derfor må de unge oppdras i demokratibygging – og i grunnkjernen av den oppdragelsen må og skal de frie ytringer stå aller fremst.
Derfor må vi minne hverandre hver dag om at det er mennesket som er ukrenkelig, ikke påståtte guder, profeter og hellige tekster. Hvis demokrati og menneskerettigheter betyr noe.
Mange takk til arrangøren for at jeg fikk ytre meg her i dag på ærverdige Eidsvolls plass.