Av Ayaan Hirsi Ali
I år markeres det at det er 100 år siden Den internasjonale kvinnedagen ble etablert. Grunn til å feire?
Ja og nei. I løpet av de neste 100 årene vil det ikke komme til å være så mange fremskritt i kvinnefrigjøringen som i løpet av det siste århundret. I mange tilfeller kan situasjonen til og med forverres.
Politisk frihet (stemmeretten, retten til å stille til valg og ytringsfriheten), økonomisk frihet (tilgang til utdanning og betalt arbeid) og seksuell frihet (en voksen kvinnes rett til å leve sitt privatliv som hun selv ønsker) er relativt nye gevinster for vestlige kvinner. Disse rettighetene ble oppnådd i et fantastisk tempo i løpet av det siste århundret.
Men fremskrittet som nytes av en overveldende majoritet av vestlige kvinner står i sterk kontrast med den annerledes virkeligheten for kvinner i den ikke-vestlige verden.
I den arabiske og muslimske verden blir kvinner flest nektet tilgang til utdanning. Blant kvinnene er analfabetisme utbredt. Deres seksualitet kontrolleres av en patriarkisk orden, og de har begrensede muligheter til økonomisk selvhjulpenhet.
I mange deler av Asia opprettholdes fordommer mot jentebarn, og resultatet blir enten at jentefostre aborteres eller at jentespedbarn etterlates for å dø. Asiatiske jenter og kvinner lider uforholdsmessig på grunn av den onde sexhandelen, som blir en moderne form for slaveri.
Fattigdom og borgerkriger påvirker jenter og kvinner i Afrika på måter som menn ikke påvirkes av, fordi massevoldtekter fører til uønskede graviditeter og HIV-infeksjoner som ofte fører til AIDS.
Dessuten dør et sjokkerende antall jenter fordi deres kropper ikke er rede til å føde barn, eller fordi kjønnslemlestelsen de ble utsatt for førte til en fistula under fødselen, som er en av de mest smertefulle dødsårsakene man kan forestille seg.
Hvorfor er det et så stort skille i 2010 mellom kvinners rettigheter i Vesten og i utviklingsland, særlig i den muslimske verden?
Fattigdom er én forklaring, og utbredt forskning og mange penger har blitt investert i håpet om å redusere denne fattigdommen. Alle slags tiltak hjelper å utdanne kvinner i steder som Afrika, Asia og Midt-Østen. Mikrokredittprogrammer og andre initiativer hjelper kvinner i Afrika, Asia og Midt-Østen ikke bare til å overleve, men også til å komme ut av fattigdom.
Fattigdom er ikke den eneste årsaken. Mye av undertrykkelsen som oppleves av kvinner i den ikke-vestlige verden, særlig i muslimske land, er et resultat av prinsipp: av verdier, overbevisninger, vaner og tradisjoner som blir overlevert fra generasjon til generasjon og håndhevet gjennom overtalelse, gruppepress og, altfor ofte, tvang.
Historien viser at kvinner i Vesten også har hatt lignende problemer. Også her begrenset inngrodde oppfatninger en kvinnes liv til barnefødsler og andre hustruplikter. Lovgivning i Europa og USA forbød at kvinner den gang kunne stemme, inneha offentlige stillinger, arve eller anmelde forhold som vold og voldtekt begått av sine ektemenn. Men i løpet av det siste århundret har alle slike former for diskriminering blitt avskaffet.
I tillegg til de tydelige forskjellene mellom rike og fattige land, hvordan kan vi da forklare den vedvarende underordnede stillingen til kvinnen i den ikke-vestlige verden? Etter avkoloniseringen ble stater uavhengige og fikk heise sine flagg og finne sin egen vei mot nasjonal status. Hvorfor delte ikke kvinner denne friheten?
Det er to grunner til det, og de henger sammen.
Den første er et skifte fra ideen om universelle menneskerettigheter til kulturelle eller relative rettigheter. Tidligere kolonier ønsket å definere seg selv i motsetning til Vesten og gjenopplive sine «autentiske» kulturer, som generelt sett var dårlig nytt for kvinner.
Den andre årsaken er nedgangen i Vestens relative makt i forhold til ikke-vestlige sivilisasjoner, særlig islam. Da imperiene ble oppløst, så opphørte de kolonistiske maktene håndhevingen av menneskerettigheter, spesielt kvinnerettigheter. Vi glemmer ofte at britiske myndigheter i India kjempet mot brenningen av enker og drap av jentebarn.
En nylig hendelse illustrerer poenget mitt.
I januar solgte en saudisk mann, hvis navn ikke ble offentliggjort, sin datter på 12 år til fetteren sin på 80 år for en sum som tilsvarer $22 600. Den eldre mannen, som bor i byen Buraidah, ble fordømt av menneskerettighetsaktivister for å ha voldtatt barnet. Jenta skrek i protest og kjempet mot hans tilnærmelser. Hun endte opp på et sykehus blødende. Hennes nye mann hadde visstnok allerede giftet seg med tre andre ungjenter.
Som en uavhengig nasjon hevder Saudi-Arabia simpelthen at slike tilfeller må settes i perspektiv. Saudi-Arabia signerte og ratifiserte Barnekonvensjonen, som definerer et barn som en person under 18 år. Landet signerte og ratifiserte også Kvinnekonvensjonens artikkel 16.2, som sier at ”Å forlove eller gifte bort barn skal ikke være rettslig bindende. Alle nødvendige skritt, deriblant lovgivning, skal tas for å fastsette en minstealder for ekteskap og det skal være obligatorisk å registrere ekteskap offentlig.
Men Saudi-Arabia gjorde dette med det uttalte forbeholdet om at «hvis det er motstrid mellom konvensjonen og islams normer, er ikke Kongedømmet pålagt å ta hensyn til de motstridende vilkårene i konvensjonen”.
Andre land også har prøvd å vri seg unna menneskerettighetsavtaler, først og fremst i forhold til å beskytte kvinners rettigheter. Stadig flere nasjoner og samfunn fremhever sine ”kulturelle rettigheter” og har gjeninnført gamle religiøse og etniske prinsipper for å regulere samfunnsordenen.
Denne trenden avviser individualisering og universelle menneskerettigheter som vestlige imperialistiske normer. Samtidig fører de stadig flere grupperingene i Vesten som ”feirer” kulturelt mangfold til at gamle kvinnefiendtlige tradisjoner legitimeres.
Mange tenkere på venstresiden fokuserer seg bare på sosioøkonomiske variabler for å forklare de fleste ikke-vestlige kvinners forferdelige lidelser.
Men all disse faktorene – redusert vestlig makt, den økte kulturelle relativismen i vesten, det ensidige fokuset på sosioøkonomisk temaer og gjenopplivingen av gamle etniske og religiøse identiteter – vil til sammen vanskeliggjøre at kvinner utenfor Vesten frigjøres.
Vestlige kvinner opplevde noen av disse utfordringene fra tid til annen. Men de opplevde ikke alle utfordringene samtidig, som de fleste ikke-vestlige kvinner gjør, spesielt de kvinnene som er født inn i islam.
Derfor kommer de neste 100 årene ikke til å bli så spennende for kvinner som de siste 100 årene. Hvis kvinner utenfor vesten skal oppnå det samme fremskrittet som vestlige kvinner har oppnådd, må vi identifisere prinsippene som ligger til grunn for de etniske og religiøse tradisjonene som så mange mennesker i dag ønsker å gjeninnføre og/eller bevare.
Feminister må være forsiktige med å feire ”kulturelt mangfold” hvis de ikke ønsker utilsiktet å feire flerkoneri, barneekteskap, ekteskapsvoldtekt, æresdrap, konemishandling, selektiv abort av jentefostre og andre tradisjoner som nå legitimeres i kulturens navn.
De som er lidenskapelig opptatt av likestilling må utvide agendaen om sosiale og økonomiske temaer og ta motet til seg for å identifisere de kulturelle faktorene som ofte forårsaker alle typer fattigdom – ikke bare materiell fattigdom, men også intellektuell fattigdom, kulturell fattigdom og moralsk fattigdom.
Det er mulig at Vesten ikke lenger har makt til å håndheve universelle menneskerettigheter som britene gjorde i India. Men folk fra Vesten driver mange bistandsprogrammer i ikke-vestlige nasjoner. Mange av disse tiltakene er verdinøytrale og utfordrer således ikke bistandsmottakerne. Dette må endres.
Bistandsorganisasjoner må presist identifisere de kvinnefiendtlige samfunnsnormene og -praksisene og tilby hjelp basert på forutsetningen om at bistandsmottakerne som motytelse adopterer et alternativt sett prinsipper.
Vi må også utdanne ikke-vestlige kvinner slik at de kan identifisere diskriminerende livssyn og den diskriminerende etikk i sine egne kulturer og religioner. Den gamle saudiske mannen som giftet seg med barnet handlet tross alt i samsvar med sin religion.
Med mindre vi i Vesten står sammen og insisterer på at menneskerettigheter og kvinnerettigheter er universelle, ser de neste 100 årene veldig mørke ut for kvinner i resten av verden.
Når kvinner i 2110 tar et tilbakeblikk, bør de kunne le av hvor skjevt bildet var den gang da likestilling var forbeholdet vestlige kvinner.
Utfordringen for det neste århundret blir å sørge for at globaliseringen av feminisme seirer over kulturell relativisme.
Boken Nomad: From Islam to America: A Personal Journey Through the Clash of Civilizations kan bestilles her
Oversatt fra engelsk av Bruce Bawer