Rita Karlsen , HRS
Hver 8.mars de siste 10-20 år, dæger’n åra går, har jeg benyttet anledningen til å saumfare små og store aviser for å se hva som rører seg på kvinnedagen. I disse internett-tider er tilgangen overveldende, men budskapet fra feministene har stort sett vært over samme lest i hele perioden. Forskjellen må i så fall være innpakningen. For der det før het at kvinnen måtte løsrive seg fra kanossagangen mellom kjøkkenbenk og soverom, ble budskapet omskrevet til å få mannen til kjøkkenbenken og kvinners rett til å ligge øverst.
Feministene har derimot tapt terreng. Det kan skyldes at en del profilerte feminister har fremsatt et reduksjonistisk syn på menn, som av og til har slått seg ut i de mest bisarre oppfatninger av menn, både hva gjelder menns gjøren og laden, ja faktisk deres eksistens. Dessuten er feministers budskap blitt mer og mer vulgært, noe skrifter som fittstim og råtekst er eksempler på. Det pubertale har fått stor plass på feministenes plakater, samtidig som feministen er den som er kledd i fotformsko og palestina-skjerf. Kvinner i stiletthæler og rødmalt munn er forsøkt redusert til selve symbolet på dum&deilig, de vi kan le av, de som ikke vet verken sitt eller sin medsøsters beste. Selvsagt også fordi feministene vet at menn kan finne på å hvile blikket på disse forkvalkede kvinnene, heller enn på feministenes budskap.
Hver 8.mars de siste tiårene har vi hørt om feminister som brente sine bh-er i frigjørings- og likestillingskampen. Jeg har for øvrig til gode å høre noe bagatellisere bh-brenningen til noen ”tøystykker”, hvilket de da vitterlig er, i forhold til hvilke reaksjoner det etterlot seg å brenne en hijab, som Sara Azmeh Rasmussen demonstrativt tillot seg på fjorårets 8.mars.
Men etter hva jeg har brakt på det rene, har det aldri vært noen kvinnesport å brenne bh-er. Hvilket lyder mer fornuftig i mine ører. Kvinner er som regel både altfor økonomiske, rasjonelle og selvopptatte enn å brenne et plagg som vi trenger, om behovet så er forankret i tyngdeloven eller i det noen kaller skjønnhetstyranni. Jo da, selv jeg er blitt så gammel at jeg svakt erindrer flower-power-gjengen med flagrende hår på gutter og jenter, og like flagrende pupper og peniser, forent i en smørje av frigjort sex og ditto barneoppdragelse. Men vi vet jo også at det som drev dem ikke var feministenes budskap, men heller noe som i dag hadde gitt durabelige bøter og kanskje fengsel.
Samtidig har jeg hørt en annen historie. En historie som kanskje ikke er så kjent, men som derimot kan vokse seg større når vi skriver 2010. Den handler om de kvinnene som slett ikke delte feministenes harde budskap. Disse kvinnene opposisjonerte på sin måte: Mens deres medsøstere gikk med plakater om å brenne bh-er, brukte disse kvinnene kvinnedagen til å vaske sine bh-er og henge dem ute på snora. Der viftet de i vinden, med et farlig budskap.
Flere og flere kvinner gjør nå hevd på kvinnedagen, om det så er i blå drakt med perlekjede, med akademiske titler, med hijab, med stiletthæler og glidelåsen nede, med kors, eller rett og slett som kvinne med eller uten barn. Feministene skummer av irritasjon over mangfoldets inntog, og det er nok bare et tidsspørsmål før det hele kan sammenlignes med russen, det vi si feministene mot feministene togende rundt på en festdag som 8.mars.
I dag har jeg valgt noen få av mangfoldets mange aktører:
Ingunn Yssen og Marie Simonsen har forsøkt å kuppe dagen med å lansere sin nye bok: Bråk! Den store likestillingssvindelen. Ifølge Klassekampen.no advarer Yssen/Simonsen kvinner mot konsekvensene av å få barn:
– Kvinner med barn kommer dårligere ut på absolutt alle indekser: lønn, levekår, lykke. Så hadde vi vært helt rasjonelle, ville å velge mellom karriere og familie være den eneste løsningen.
Vel, det finnes kanskje også en annen innfallsvinkel, den som sier noe om at man ikke kan få alt. Den forteller Anne Sophia Hermansen om. I en kronikk i Berlingske.dk tilkjennegir hun at hun slett ikke legger seg ned og griner over konsekvenser av valg:
På samme vis medgiver jeg, at man formentlig kan finde mænd i samme stilling som jeg, men som tjener fem-syv procent mere. Jamen, tillykke med det. Det kan sagtens tænkes, at de er knippelgode til lønforhandling, men det kan også skyldes, at jeg hellere vil se min søn fem-syv procent mere. I al fald hulker jeg ikke, når jeg ser lønstatistikkerne, for jeg ved, at jeg aktivt har tilvalgt det bedste af to verdener: et godt arbejde og mere tid til mit barn – og det betaler jeg gerne for. Jeg ved heller ikke i hvilken verden, man er en helt, hvis man som mand kun tager 14 dages sølle barsel, men jeg kan forestille mig, hvor bitterfisset hans kæreste/kone bliver af det.
Men det er noe med at det er skrekkelig irriterende at ikke alle kvinner (og menn) er opptatt av de samme tingene. Ikke vet jeg hvorfor Yssen/Simonsen skal få definisjonsmakt over hvordan dagens arbeidsdeling skal være – for ellers må ”norske kvinner også se seg nødt til å velge”, spesielt ikke fordi de samme er da svært så vellykkede eksempler – både med og uten barn. De minner meg faktisk mer om en overrasjonell studievenninne av meg på 1980-tallet. Hun ”raste” gjennom studiene uten å se seg verken til høyre eller venstre. Hvorfor? Jo, hun ville ikke miste pensjonspoeng ved å studere. Jeg håper bare hun får glede av dem.
En annen som i dag skal definere hva som er de ”viktige likestillingsproblemer”, er diskriminerings- og likestillingsombud (LDO) Sunniva Ørstavik. I Dagsavisen.no latterliggjør hun hijab-debatten, og vil flytte fokuset over til at kvinner må inn på arenaer som gir penger, makt og innflytelse. Her snakker vi om lik lønn, lik verdi, kamp mot ufrivillig deltid, manglende verdsetting av kvinnelige yrker og dårligere arbeidsforhold i mange kvinneyrker. – Kvinner må med i styrer og stell, der makten ligger, fastslår Ørstavik. Jo da, man fristes igjen til å si; det krever i det minste at kvinnen slipper ut av huset. Men en LDO i fri dressur har ikke tid til slikt tull, her gjelder det å sikre at kvinner (som henne selv) blir kvotert inn i styrer. Jeg velger å svare med overnevnte Anne Sophia Hermansen:
Angående flere kvinder i bestyrelserne, så mangler jeg stadig at få en forklaring på, hvorfor kvinder, der aldrig har haft en ledende stilling, skal sidde i en bestyrelse. Det er pludselig blevet enormt trendy at kunne skrive bestyrelsesmedlem på sit CV, men jeg oplever egentlig ikke, at bestyrelserne er afvisende over for kvinder. Kan det være så enkelt, at de bare tillader sig at tjekke vores CV og vurdere, om de rette kompetencer er til stede? Egentlig meget betryggende for os, der ejer aktier og foretrækker en ledelse, der kan optimere et afkast. Selv om kvinder ganske vist historisk har været undertrykt og sikkert også er blevet forbigået i mange sammenhænge, kan jeg ikke se, hvorfor det fremadrettet skal lægges bestyrelserne og direktionerne til last. Og hvorfor jeg, fordi jeg er kvinde, skal føle mig som en ynkelig minoritet, der skal særbehandles, fordi der skal afbetales på fortidens synder.
I Dagsavisen.no har man også sluppet til en annen ”feminist”, som jeg tror må kunne defineres etter islams farge; feministen Shazia Sarwar, fra bladet X-plosiv:
Vi vet nå at etterkommere klarer seg over all forventning, men hvor er dugnadsånden? Det eneste som vekker engasjement og samhold er religion. Alle viktige læresteder i Oslo har en studentorganisasjon med utgangspunkt i religiøs tilhørighet. Her finner du mange kvinnelige etterkommere, og det er positivt at de er aktive også ut over studier og arbeid. Det er allikevel påfallende hvor lite engasjement som vises overfor minoritetskvinner som havner utenfor samfunnet. Kvinner som ikke er like ressurssterke som etterkommere, er i det store og hele overlatt til seg selv. For selv om vi kan slå oss på brystet med all verdens statistikker og undersøkelser, vil det alltid finnes kvinner som tvangsgiftes, kjønnslemlestes og undertrykkes. Er det ikke på tide at vi tar opp kampen på vegne av disse?
Jeg aner ikke om Sawar er muslim, ikke er det interessant heller, men jeg synes det er interessant at hun etterlyser dugnadsånd og solidaritet blant kvinner med innvandrerbakgrunn, samtidig som hun synes fullstendig klar over at religion (les: islam) er det ”eneste som vekker engasjement og samhold”. Det hadde vært et viktig bidrag til muslimske kvinners vei til likeverd og likestilling at Sawar hadde grepet fatt i dette fenomenet og filleristet det: Hvorfor er det bare islam som får ressurssterk ungdom opp og frem? Hva er forholdet mellom forsvarere og motstanderne av hijab? Hvem var det som brakte tvangsekteskaps- og kjønnslemlestelseproblematikken frem i lyset? Mangt kan sies om dette, men det kom ikke fra gruppene selv. Slik sett er jeg enig med Sarwars tittel: ”Kvinnekamp på vent”, men jeg lurer på hva vi venter på.
En annen veps som er ute i dag, er Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug, også hun i Dagsavisen.no. Hennes tittel levner ingen misforståelser: ”Ikke i mitt navn!”, hvorpå hun beskylder venstresiden for å ha kidnappet kvinnesaken. Og ikke bare har venstresiden kvinnekampen som gissel, de har til og med ”dyppet den i sin likhetsideologi, rullet den inn i en offertankegang og presenterer nå resultatet som en vitenskapelig sannhet.” Med all respekt Listhaug, er ”resultatet en vitenskapelig sannhet” må det i så fall være en særdeles dårlig sak for feministene. Det hamres jo løs om at kvinnekampen slett ikke er vunnet, vi minnes om at vi ikke har oppnådd likestilling, ja selv etter 100 års markering av kvinnedagen går det tilsynelatende bare én vei: i feil retning. Og det skyldes feministene, slike som Listhaug som betakker seg for kvotering, deler foreldrepermisjonen med sin mann – og som dessuten plasserer et ballespark ved å hevde at ”Hijaben er et symbol på alt det de opprinnelige kvinnesakskvinnene var imot.”
Og som om ikke alt dette var nok: I Dagbladet.no går religionsforsker Hanne Nabintu Herland ut med sin trutmunn og hevder at kvinnedagen bør vies mannen der vi i kveld skal slå av TV-en, tenne stearinlys på soverommet og gi han en seksuell overraskelse.
Ja, her er det nok best å låse seg inne på kvinnedagen – eventuelt en kan slenge innom Kolben Kulturhus i Oslo og lytte til den ensomme ulvetispa Mia Gundersen som med Damer I Blues kan redde oss med «What Good Can Drinking Do».