Rita Karlsen, HRS
Det var først etter en rekke dommer i EF-domstolen hva gjelder ulike spørsmål til innvandring og integrering at jeg ble oppmerksom på hvilken enorm makt EU-systemet besitter i forhold til medlemslandenes indre anliggende. Da for eksempel Irland opplevde at ekteskapsinstituttet ble grovt utnyttet som innvandringsverktøy (den såkalte Metock-saken), fastslo EF-domstolen at borgere i EUs medlemsland og borgere av de land som har tilsuttet seg direktivet gjennom EØS, kan familiegjenforenes med sin nærmeste familie som er utenfor Europa – uavhengig av hva landets egne regler måtte forfekte. Dommen innebærer at borgere i et EU-land (såkalte unionsborgere, eller EØS medlemmer, hvilket da innebærer at man må være statsborger i det aktuelle landet som er EØS-medlem) fritt kan ta seg jobb i et annet EU/EØS-land. Da er også vedkommende i sin fulle rett til å søke familiegjenforening etter EU-reglene, som vedkommende igjen har rett til å bringe med seg til landet en er borger av. Flere av medlemslandene reagerte med stor skepsis til dommen, ikke minst Irland idet EF-dommen slo fast at landets nasjonale regelverk var ugyldig, og i Norge medførte det at saksordfører i Stortinget på EU-direktiv nr. 38 av 2004, Per-Willy Amundsen (FrP), gikk av.
2004/38/EF, som er direktivets korrekte betegnelse, omhandler det som ofte henvises til i innvandringsrealterte debatter, særlig hyppig fra Civitas (og Høyres) Kristin Clemet, idet den omhandler de ”fire friheter” – fritt varebytte, fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital samt konkurransereglene. I innvandringsspørsmål omtales den frie flyten av personer som en ressurs på linje med fritt varebytte, og som et uunngåelig resultat av den ”globaliserte verden”. Metock-dommen var en konsekvens av denne frie flyten, men utfordringen var nettopp at den samtidig fratar EU/EØS-landene nasjonale styringsverktøy hva gjelder både innvandring og integrering. For de av oss som mener at innvandring og integrering henger nøye sammen, er det essensielt at vi har frihet til å etablere en nasjonal tilpasset politikk – uten at EU skal fortelle at nasjonale regler er ugyldige.
Når EU samtidig har slått fast at EU trenger over 50 millioner nye innvandrere fra Afrika innen 2050 grunnet synkende befolkning, er det vel ikke til å undres over at man kan begynne å lure på hvor ansvarligheten egentlig er plassert?
Det er derfor en svært interessant rapport som EUs parlamentskomité for det indre markedet har fått på høring. Rapporten handler om hvordan EØS-avtalen fungerer sett med EU-briller, kontra de tosidige avtalene EU har med Sveits. Ifølge abcnyheter.no avdekker rapporten følgende konklusjoner:
· EU er strålende fornøyd med EØS-avtalen med Norge, Island og Liechtenstein fordi disse landene har påtatt seg automatisk å innføre alle lovene Brussel utsteder for det indre markedet.
· EU er misfornøyd med at Sveits ikke er med i EØS fordi de ikke ønsker å la sitt lovverk bli utformet i Brussel. Men EU vil likefullt handle og utvikle handelen med Sveits.
· Sveitserne er tilfreds med sine tosidige handelsavtaler fordi de sikrer handelen uten å svekke sin suverenitet, slik EØS gjør med Norge.
At EU er misfornøyd med Sveits, og ditto fornøyd med avtalen med Norge, Island og Liechtenstein, samtidig med at Sveits er tilfreds med sin situasjon, får meg rett og slett til å føle meg en smule lurt… Hvorfor i all verden skal vi ha en avtale som synes å koste mer enn den smaker, samtidig med at Sveits har fått aksept for en spesialdesignet avtale?
EU-parlamentsmedlemmet, polakken Rafal Trzaskowski, som er saksordfører for høringen, skal ha fremstått som relativt positiv til EØS-avtalen. I februar skal han også uttrykt seg strålende fornøyd med EØS-avtalen, samtidig som han påpekte at man ikke ville straffe Norge om landet ikke ønsker å fortsette med den. Men derimot er Trzaskowski mer uklar hva gjelder Sveits:
– Forholdet mellom EU og Sveits er mye mer komplekst enn EØS-avtalen. Men vi respekterer det sveitsiske folks suverene rett til å avgjøre forholdet til EU, sa Trzaskowski.
Sveits var opprinnelig var med på EØS-avtalen, men (i motsetning til i Norge) fikk folket si sin mening gjennom en folkeavstemning, der flertallet stemte ned EØS. Sveitsiske myndigheter måtte så sette seg ned og regulere sin handel med EU gjennom en rekke særavtaler, som nå skal omfatte 20 sektoravtaler og 120 mer detaljerte avtaler på de konkrete sektorene begge parter har ønsket frihandel. Når disse avtalene inngås godtar begge parter de reglene som gjelder på EUs indre marked, men Sveits forplikter seg derimot ikke til å endre sitt eget lovverk ifølge alle de nye lovene EU utformer etter at avtalene er inngått.
Sveitserne har heller ikke underlagt seg noe overvåkingsorgan som Norge har i forhold til EFTAs overvåkingsorgan ESA, eller en overnasjonal domstol som EFTA-domstolen.
EU ser derimot utfordringer med begge avtaleformene, men mest i forhold til Sveits. Der kan det oppstå ulikheter i lovverket, og det er en omstendelig prosess å forhandle fram og forvalte avtalene. Likevel forhindrer det ikke at 60-70 prosent av Sveits sin utenrikshandel er med EU, og at rapporten anbefaler å bygge videre på disse avtalene.
Når det fungerer slik for Sveits, så kan en jo spørre seg hvorfor det i Norge hevdes at handelen med EU vil bli kraftig bremset uten EØS eller EU-medlemskap?
I rapporten fremkommer det at sveitserne først og fremst argumenterer med at de vil holde på suvereniteten, og er noenlunde fornøyd med avtalene.
«Å fortsette den bilaterale måten og å utvide til nye områder, er trolig måten EUs forhold til Sveits vil utvikle seg på», heter det i rapporten.
Hvordan politiske partier i Norge forholder seg til EØS-avtalen, er ikke så godt å si, da dette er en tilnærmet ikke-debatt. Da for eksempel Per-Willy Amundsen trakk seg som saksordfører på direktiv 38, slo VG opp at FrP fryktet masseinnvandring til Norge – men media så i liten grad grunn til å ta opp det essensielle, nemlig at Norge med EØS-avtalen gir fra seg mer og mer av suvereniteten. Men ifølge ABC Nyheter skal samtlige partier på Stortinget utenom SV og Sp, uttrykt motvilje til å vurdere alternativer til EØS-avtalen for Norges del. Det tror jeg ikke kan stemme, men sier jo også noe om hvor fraværende denne debatten er.
Samtidig har Norge satt ned et utvalg som skal vurdere hvordan EØS-avtalen har fungert. Utvalget, som ledes av professor Fredrik Sejersted, ble lansert 7.januar i år, og i presentasjonen sa utenriksminister Jonas Gahr Støre:
– EØS-avtalen er Norges mest omfattende internasjonale avtale. Vi kan ikke utrede oss til enighet om norsk EU-politikk, men arbeidet som nå er satt i gang vil gi en meget solid basis for en kunnskapsbasert diskusjon om Norges samarbeid med EU. Utvalget representerer faglig tyngde og kunnskap om utviklingen i EU og EØS-avtalens omfang og virkemåte i de 16 årene avtalen har fungert.
EUs høring om rapporten EØS-avtalen og Sveits sine bilaterale avtaler med EU, ble således fulgt av sekretæren for det norske utvalget, dr. Ulf Sverdrup. Det interessante, og kanskje oppsiktsvekkende, er derimot at utrederne i mandatet er blitt avskåret fra å utrede alternativer til EØS-avtalen. Men andre ord: Det finnes ikke alternativer til dagens EØS-avtale?
Eller kanskje sannheten er at Norges fremste politiske elite ikke ønsker å ødelegge sitt forhold til EU, og på den måten kan de samme sikre seg en videre karriere internasjonalt?