Måned: mars 2010

Gutten på 15 år satt foran meg ved et kjøkkenbord på Oslo indre øst for ett år siden. Han var irritert. Han opplevde seg urettferdig behandlet. Som så mange andre gutter i den alderen var lua alltid på. Det var en del av identiteten hans som norsk ungdom. Men i klasserommet ble han tvunget til å ta den av, mens jenta ved pulten foran han, se hun var tildekt med hijab. Han forstod ikke forskjellsbehandlingen. Det nyttet overhodet ikke med protester. Han kapitulerte, slik Osloskolen (og andre skoler) har kapitulert for lenge siden. Islam i klasserommet er visstnok en menneskerett, eller?

Knapt noen i tidligere historie formulerte seg hardere om islam enn han som reddet Europa fra Hitler og nazisme, nemlig Winston Churchill. I boken The River War (1899) advarer han mot Europas fall, slik Romerrikets sivilisasjon bukket under. ”Det finnes ingen mer bakstreversk kraft i verden,” sa Churchill om islam. Europas mest fremtredende islamkritiker i dag, Geert Wilders, pekte nettopp på Churchill da han holdt tale i det britiske Underhuset nylig. Wilders karakteriserte Churchill som den ”største statsministeren” gjennom tidende i Storbritannia.

Det gikk et iskaldt gufs gjennom mange SV-hjerter da Kristin Halvorsen og Heikki Holmås tillot seg å kritisere hijab på småjenter og dertil ikke avviste et eventuelt hijabforbud i grunnskolen. Det ble kanskje et åpenbart uttrykk for at noe slett ikke er som det skal være i Det Nye Norge, men deres intensjoner kunne jo bli misforstått. Man kunne jo forledes til å tro at venstresiden er i ferd med å gli over mot høyre. Derfor er Halvorsen og Holmås’ uttalelse nærmest stemplet som en offentlig villfarelse, men kan vel så mye vitne om at SV ser seg nødt til å legge om politikken.

En 42 år gammel flyvertinne blir funnet drept på et hotellrom i København. Det tragiske og meningsløse drapet viser seg å være utført av en kriminell rumener, som drepte for småpenger. Dette får politietterforskeren i Danmark til å si at rumenere er skruppelløse, og at de slår i hjel for et par hundrelapper. Utsagnet er betimelig, idet kriminalitet begått av østeuropeere er et stigende problem. Men politietterforskerens utsagn får en vanvittig vending; han anmeldes for rasisme, og den rumenske regjeringen går inn i offerrollen. Leder av integreringsutvalget i Folketinget, Karen Jespersen (V), reagerer med vantro på hvordan rasismeanklager kan befeste seg i samfunnet.

Det begynner å brenne under føttene på Amal Aden. I dag kan vi lese at Aden trekker seg fra Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementets Kvinnepanel i protest med at statsråd Audun Lysbakken (SV) somler med å frata HRS statsstøtten. Jeg er enig med Aden at de somler. De har holdt på med saken siden i fjor sommer. Men somlingen handler kanskje om at de nettopp prøver å gjøre som Aden og hennes medspillere vil, nemlig å finne noe å frata HRS’ statsstøtten for? Men myndighetene finner ingenting som taler Adens saken, tvert om. Så enkel er den saken.

Brynjulf Mugaas heter han, og han er ikke nådig: han tar for seg hijaben på jenter i Norge – særlig de somaliske jentene – og pisker Islamsk Råd og somaliske klanledere i Norge for seksuelt misbruk av barn. Mugaas har en sjelden tyngde bak sine uttalelser. Han er tidligere medlem av FNs Sikkerhetsråds Panel of Experts on Somalia., og han sier det HRS har pekt på flere ganger; for noen år tilbake gikk jenter i Somalia ut i gatene med håret i fri dressur, og kvinnene gikk kledd i fargerike gevanter med turbanliknende hodepynt. Slik er det ikke etter at ekstremismen har vokst frem, og slik er det heller ikke lengre i Norge. Mugaas spør: hvorfor tar ikke Islamsk råd opp denne tilstanden og ”gjør noe med årsaken til utviklingen”?

Flere kvinner i verdens kvinneparadis, Skandinavia, mener kvinnedagen 8.mars kan parkeres for godt. De har fått alle goder de kunne ønske seg. Ja, dette sier de i et nytt Skandinavia med nye begrep som ikke hørte vår mørkeste middelalder til en gang, og som bevitner et neandertalersyn på kvinner som uttrykkes ved disse termene: tvangsekteskap, tvangsskilsmisse, tvangsselvmord, tvangstilsløring, kjønnslemlestese, barneekteskap, polygami, dumping, balkongjentene, og kvinnelikvidering. HRS son medarbeider, Britta Mogensen, er ikke særlig imponert over medsøsteres mangel på empati med samfunnets mest sårbare gruppe i vår tid.

I Norge går diskusjonen om, for eller mot hijab på jentebarn, men vi tar i liten grad fatt i det substansielle i diskusjonen. Hvorfor er det så påtakelig at disse jentene skal dekke seg til? Hvorfor er det så viktig at disse barna er muslimske markører? Det kan i seg selv være ”helt uskyldig”, men vi bærer med oss en aldri så liten tvil. Særlig fordi vi vet at i land der det islamske styresettet, sharia, er rådende, så får barn knapt være barn. Ikke bare møter mange barn en særdeles brå overgang til voksenlivet, for mange, og særlig jenter og kvinner, kan voksenlivet utarte seg som en tilstand uten menneskelighet. Helle Merete Brix har sett mer på barn under sharia.

Jeg blir ikke kvitt de indre bildene av ærverdige Universitetsplassen i Oslo 12.februar, der 3 000 muslimske menn stod oppmarsjert med sin misnøye med det norske demokratiet, et samfunn som har gitt dem goder verdens elendige antakelig ikke kan forestille seg eksistensen av. Begrepet integrering mister i et slikt øyeblikk all mening. For det er ikke integrering det skal handle om – dette begrepet politikerne våre ikke en gang klarer å definere hva menes med. Det dette handler om er: alle i Norge må assimileres inn i norsk kultur og dermed demokratiets bærende verdier, det vil si likestilling, likeverd, trosfrihet og ytringsfrihet.

Vi undrer oss: hvordan reagerer hijabkledde kvinner i Norge når ser at ”Jihad Jane”, amerikansk konvertitt som nå er arrestert for planlagt terror, markerer islam på seg selv slik de gjør? Altså med den politiske hijaben. Kjenner de ubehag over å signalisere samme verdier som en terrorist? Og hva tenker SV-ere når de ser "Jihad Jane” i hijab lik småbarn i norsk skole? Ubehagelig, eller klarer man å snakke det bort? Kom derimot ikke å fortelle oss at et nazisymbol på en jødehater, eller en gul stjerne på en jøde, ville blitt akseptert i norsk skole (ei heller i det offentlige rommet).

Da somaliskfødte Amal Aden i fjor sommer gikk ut med en rekke alvorlige påstander om HRS, stilte Klassekampen og Dagbladet seg til rådighet som mikrofonstativ. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk i oppdrag av Regjeringen å granske sannhetsgehalten i Adens påstander. HRS kan bevise at Aden lyver. Det får IMDi til å bruke ressurser på fjerne bevisene, og således holde sannheten unna. IMDis rapportutkast om HRS - som er unntatt offentligheten - lekkes til Aftenposten, som benytter spalteplass på å så tvil om lydopptakenes lovlighet. Bør ikke Regjeringen finne ut hvordan IMDi-rapporten kom Aftenposten i hende, og hvorfor? Mener virkelig Regjeringen at denne prosessen er verdig en rettsstat? Er det slik innvandrings- og integreringsfeltet skal styres? Daglig leder i HRS spør i dagens Aftenposten.

I dag er det kvinnedagen, og det er attpåtil 100 år siden den ble markert for første gang. Noen mener den nå 100 år gamle dama må få lov å pensjonere seg i ro og fred, mens andre drar henne etter det tynnslitte håret og banker den lille, krokete hånda hennes i bordet med følgende beskjed: Vi har ikke likestilling! Men de møter stadig flere og flere trutmunner som kliner leppestift over deres budskap; Nei vi har ikke likestilling, og ikke vil vi ha det heller. Hva er det som foregår?

The distinguished writer Henryk M. Broder is perhaps Germany’s most eloquent critic of the Islamization of Europe. His most recent books are Hurra,wir kapitulieren (2006) and Kritik der reinen Toleranz (2008); he blogs at achgut.de and contributes regularly to Der Spiegel. In this essay Broder explores the mentality of his fellow Western authors and intellectuals who have chosen to appease Islam.

Hvorfor velger intellektuelle og forfattere i vesten å gjøre knefall for islam? En av Tysklands fremste kritikere av den pågående islamiseringen av Europa, Henryk M. Broder, gjør et dypdykk i temaet i siste utgave av Der Spiegel, og har ytterligere utvidet essayet forn rights, som Bruce Bawer har oversatt fra tysk til engelsk.

Christine Ask Ottesen i Datatilsynet og Henning Jakhelln ved Universitetet i Oslo er utvalgt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) til å vurdere hvorvidt lydopptakene HRS har av Amal Aden er ulovlig. I rapportutkastet fra IMDi går de langt i å slå fast at opptakene er ulovlige og ikke kan benyttes som bevis i retten. Det mener advokat John Christian Elden er feil. Han mener tvert om at lydopptakene sikrer rettssikkerheten både til Aden og HRS.

Burka, niqab og hijab. Svinekjøtt, Muhammed-karikaturer og minareter. Avisen Politiken legger seg flat i frykt, mens i Nederland er Muhammed det mest populære guttenavnet i byene Amsterdam, Rotterdam, Haag og Utrecht. Den europeiske befolkningen har aldri ønsket den utviklingen vi nå ser i form av islams stigende innflytelse i samfunnet. Derfor seiler Geert Wilders opp som en kommende statsminister, ikke nødvendigvis fordi folk er hengivne fan av denne politikeren, men fordi appeasement-politikken overfor islam, mobiliserer til verdikamp. Ifølge Jyllands-Postens Ralf Pittelkow er verdikampen i Europa så vidt i gang.

Aftenposten har i dag et oppslag om HRS der det sås tvil om lovligheten av lydopptakene vi har av Amal Aden. Det kanskje mest interessante med dette; lydopptakene avdekker at Amals udokumenterte og grove påstander om HRS ikke er sanne. IMDi har lyttet til opptakene og vet således hvordan virkeligheten fortonet seg. Men heller enn å søke sannheten, så skal tydeligvis Aden beskyttes for å fjerne HRS ved at det prøves å avvise håndfast dokumentasjon som renvasker HRS. Hvem er det i så fall som er uten rettssikkerhet? Har IMDi igjen en ”egen agenda”?

Akthar Chaudhry er skråsikker: han har vunnet debatten innad i Oslo SV om partiet skal gå for hijabforbud i skolen eller ei. Det ligger i kortene at ”noe hadde skjedd” i SV dersom han, som innvandret pakistaner, hadde gått ut i klare ordelag og formulert følgende: ”hijab er en markør av muslimske jenter som annerledes enn andre barn, hijaben skaper oss og dem-skiller i skolegården. Dessuten er hijab uttrykk for at islam ser på jenter og kvinner som underordnet gutter og menn, noe selvsagt ikke SV som et feministisk parti kan akseptere. Vi ønsker heller ikke at foreldre skal bruke barna sine for å annonsere for religion eller politikk. Det skaper et urolig sosialt klima barn i mellom. Vi har dessuten en stolt tradisjon med å si klart ifra når de klamme prestehendene prøver å utøve makt. Og ikke minst; barnas beste har selvsagt forrang for foreldres eventuelle religiøse eller ideologiske preferanser. Barna kan selv velge trostilhørighet når de er gamle nok til det. Derfor kan SV med glede melde at vi ønsker en skole som er en hijabfri sone, og for øvrig også fri for andre religiøse eller politiske synlige symbol på barn og lærere.”

Man kan kanskje slå fast at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har avslørt seg selv ved å publisere en rapport med ”egen agenda”. Nå hevder ukeavisen Dag&Tid at det på tide at Norge legger ned ”de politiske kommissærene” – og at et godt sted å starte er nettopp IMDi. Grunnlaget for beslutningen er ikke minst å finne i utviklingen i Storbritannia, og lite tyder på at Norge følger noe annet spor.

I dag har utenriksminister Jonas Gahr Støre satt på repeat-knappen med ”Det norske ’vi’”. Det nye er derimot at Støre nettopp har fjernet det ”nye”. For Støre har da virkelig benyttet de siste årene til å hamre inn at det handler om ”det nye norske vi” – og det uten å sette vi i anførselstegn. Nå har imidlertid også Støre oppdaget at det slett ikke er særlig nytt dette vi-et. Samtidig beviser Støre at man ikke skal ha altfor høye forventninger til utvalget han skal lede - som skal tenke nytt om integrering.

Hvordan kan det ha seg at landets statsminister er totalt ansvarsfraskrivende i en så viktig verdidebatt som hijab, burka og niqab? Svaret er snublende nær, statsministeren klarer ikke å finne tallene i verdiene. Han skjønner ikke hvilke sentrale verdier dette landet bygger på. Og ikke vil han vite det heller, for da må han kanskje gjøre noe han ikke liker.

Du har kanskje fått med deg at hun derre religionsforskerheksa Hanne Nabintu Herland (hun som mange tror er en pin-up-girl i forkledning og så er hun bare en akademiker som nekter å la akademia reime henne fast), i går kom med ny bok? Den har den noe skumle tittelen ”Alarm” påhengt noe som ligner mistenkelig på et kors, og ja forresten, det glemte jeg: hun bruker stiletthæler. Stiletthælene har derimot Dagsavisens Halvor Finess Tretvoll fått med seg. Sånn stort sett som det eneste.

En gang i tiden var Aftenposten en borgerlig, kulturkonservativ avis. I dag har Norge ikke en eneste nasjonal borgerlig, kulturkonservativ dagsavis. Derfor kunne leserne sist lørdag tro at den aggressive, latterliggjørende og verditomme lederkommentaren 27.februar, var skrevet av partilederen i kommunistpartiet Rødt. Den vitner om et brutalt svik av muslimske jentebarn og den viktigste verdikampen i vårt århundre.

Kvinnen begynte på franskkurs. Hennes niqab ble i første omgang godkjent, til tross at skolen mente det var problematisk å lære henne språk uten kontakt med hennes ansikt. Men så ballet det på seg. Kvinnen stilte nye krav. Da satte regjeringen foten ned. Merk: Regjeringen. Det hevdes å være på tide at regjeringen i Qubec kjenner sin besøkelsestid, for ”det er nå regjeringen må betale for sin passivitet”. Oh, oh – noen som lytter her på berget?