Måned: mars 2010

I Norge raser hijab-debatten med argumenter i alle retninger. I Sverige diskuteres niqaben. Der venter Alia Khalifa på svar fra Diskrimineringsombudsmannen, som skal gi sin dom over at Khalifa ble oppfordret av rektoren på Åsö voksenopplæring om å ta av seg niqaben. Selv sier Khalifa at niqaben skal ta henne til paradiset, men først vil hun bli barnepleier. Khalifa-saken er kanskje en oppvisning av hva vi har i vente i Norge, siden det er så vanskelig å ta klar stilling til niqab, burka og dets like.

The Islam that leading Muslim spokespeople represent is increasingly taking on the lineaments of a religion of fear and threats. Now that Norway has taken a quantum leap in the debate on hijab – the prime minister has proposed that the government rule on whether individual scholls may prohibit hijab – the spokespeople are growing more and more aggressive, and are indirectly threatening violence. In addition, the same people who have called us at HRS “extremists” are now slapping the same label on major Labor Party politicians. What this suggests is that the Islamist groups are starting to crack.

Den nesten ufattelige tragedien som rammet Faiza Ashraf og hennes kjære, kan, hvis den håndteres med kløkt og ektefølt empati, føre til en oppvåkning: for hva menes egentlig med integrering?

I 2003 sa en praktiserende norskfødt muslim og venn følgende til meg i forbindelse med at Erna Solberg, med oppbakking av muslimske talspersoner, vurderte å innføre shariaråd/domstol, der muslimske kvinner kunne trygle om skilsmisse: ”gir du dem lillefingeren, så tar de til slutt hele hånda og kapper en av ved håndleddet.” I Danmark er denne salamitaktikken under full oppseilig nå etter Politikens forræderi av ytringsfriheten: den saudiske advokaten som fikk Politiken – i dialogens navn – til å beklage trykkingen av Muhammed-karikatur i 2008, jakter nå videre på alle andre danske aviser som har publisert Muhammed-karikatur. Dette må med rette kunne benevnes som ”dialog med pistol på pannen”. Og det med en representant for et land som er i verdensklasse i brudd på menneskerettigheter. Verden synes å gå av skaftene.

Det er langt fra bare i Norge politikere og andre i maktposisjon løfter frem bakstreverske imamer og dets like, slik Aamir Sheikh gjorde da Dagbladet kom i hardt vær nylig: Sheikh ordnet et ”dialogmøte” mellom vennen til Yusuf al-Qaradawi, imam Mehboob ur-Rehman i den islamistiske grupperingen Islamic Cultural Centre (ICC), og redaktør Lars Helle. Slik gir Sheikh både imamen og ICC status som gir dem ytterligere makt blant sine egne. Det samme foregår i Danmark, mener Ralf Pittelkow, kommentator i Jyllands-Posten.

”Hva er galt med islam?”, spør Irshad Manji i boken med samme tittel. På søndag stilte Aftenposten nesten det samme spørsmålet: Islam – hvorfor så mye konflikt? Og; er frykten for islam blant mange europeere og ikke-muslimske innvandrere reell, eller er den et produkt skapt av mediene? Frank Aarebrot peker på islamstifteren Muhammed som en sentral grunn til mørket i den muslimske verdenen og de svake statene der. Det er gjenskapelsen av ummaen som er gjelder, basert på guddommelig lovverk. Det samme gjør jeg, mens de som ligger langt til venstre politisk, skylder på Vesten og benekter problemstillingenes berettigelse.

Prinsessen la tittelen på hylla og gjorde business av prinsesserollen, mens kronprinsen er utvalgt til å sitte i næringsminister Trond Giske næringslivsråd. Begge valgene har falt mange tungt for brystet. Men mens Slottets sentrale representanter i større grad beveger seg ut i samfunnet, har utfordringer ved det flerkulturelle Norge innvandret på Slottet. For der skal en av Slottets mest betrodde hoffmedarbeidere ha opptrådt under falsk identitet i åtte år. Kvinnen skal ha fått opphold i Norge på falskt grunnlag, noe UDI skal være kjent med. Men altså ikke Kongen.

En fundamentalistisk gruppe som ønsker å gjøre England til en islamsk republikk har lyktes å infiltrere Labour Party. Ifølge en av statsrådene har gruppen fungert som et parti i partiet, der de blant annet har prøvd å vinne makt ved å ta kontroll over lokale Labour organisasjoner. Samme gruppe har mottatt betydelig økonomiske midler – nettopp for å bekjempe voldelig ekstremisme.