Av Bruce Bawer
SAN FRANCISCO. – I løpet av de 12 årene som har gått siden jeg flyttet til Europa, har jeg reist tilbake til USA en rekke ganger, men disse turene har enten vært meget kortvarige (fordi jeg har hatt én ting å gjøre – en tale å holde, eller en pris å tape) eller stappfulle med familieplikter som har gjort det vanskelig å se meg rundt omkring og danne et klart bilde av de måtene mitt fødeland har forandret seg på mens jeg har vært på den andre siden av Atlanteren. Jeg har selvfølgelig lest en rekke amerikanske aviser og blogger på daglig basis helt siden begynnelsen av min selveksil, og har holdt nær kontakt med et titalls venner og kollegaer i statene (takket være internett), og har på denne måten holdt meg á jour med – og har skrevet om – forskjellige betydelige utviklinger i USA. Men dette er ikke nøyaktig det samme som å være til stede og oppleve å se ting med egne øyne.
Nå har jeg fått den sjansen. Jeg er i California – i skrivende stund, i San Francisco – hvor jeg driver med forskning som er urelatert til mitt arbeid hos HRS og som fører til at jeg kommer til å reise til mange deler av denne svære nasjonen i løpet av de neste ukene. Dette er altså bare begynnelsen av ferden min. Riktignok er San Francisco (eller for den saks skyld Berkeley, universitetsbyen tvers over bukta, hvor jeg har tilbrakt en del tid) knapt en typisk amerikansk by og dermed ikke så lett å generalisere ut ifra. Men jeg har likevel allerede fått muligheten innimellom til å treffe folk, se rundt meg og begynne å danne meg et inntrykk av de forvandlingene som har funnet sted siden jeg dro fra statene. Opplevelsen har også gjort meg bevisst på sider av USA som jeg hadde glemt – eller, for å si det mer presist, som jeg ikke har grublet over på lang tid. Alt i alt har jeg i det minste startet å bli kjent på nytt med hjemlandet mitt. Og jeg tror at noen av mine observasjoner vil være av interesse for rights.no sine lesere, som er opptatt av temaene som regelmessig dekkes på denne websiden.
Til å begynne med har det vært slående å bli påminnet om hvor mangfoldig dette landet er. På bussene i San Francisco annonseres holdeplassene både på engelsk, kinesisk og spansk. Det er mange i den amerikanske sørvesten som mener at den massive overfloden av meksikanske innvandrere, lovlige og ulovlige, er katastrofal, og at denne utviklingen vil innebære en fremtid med økende kulturell spenning og kanskje ende i borgerkrig. Det er riktignok urovekkende å legge merke til et par plakater i Berkeley som gjør det tydelig at bevegelsen som kalles ”Aztlán” – som argumenterer for at delstatene som California, Arizona og New Mexico ble stjålet fra sine riktige eiere og at disse må tas tilbake – ikke mangler tilhengere på universitetets campus. Men Berkeley er Berkeley – en oase (eller, noen ville si, en ørken) av radikalisme som var Ground Zero for studentopprørene på 60-tallet og som, i likhet med San Francisco, fremdeles lever opp til sitt image som et sted hvor de gylne portene alltid er åpne. Kanskje ikke for alle, men helt klart for enhver som har en kassegitar, som har på seg en t-skjorte med det klassiske bildet av Che på og som har vage, men store drømmer, om å omvelte den samme staten som sender dem en sjekk hver måned. I hvert fall, selv om jeg hører mye mer spansk nå i San Francisco-området enn jeg husker å ha hørt da jeg var her flere ganger på 1980- og 90-tallet (dette er tross alt nordlige, ikke sørlige, California), må jeg si at mens jeg tar ”Eurabia-tesen” alvorlig så mister jeg absolutt ikke nattesøvnen over muligheten at meksikanerne med tiden kommer til å ta over California. De er rett og slett ikke ”utlendinger” her, ikke ”fremmede”, på den samme måten som så mange muslimer er i for eksempel Norge. Meksikanere er katolske; mennene har ikke flere koner; de har aldri hørt om æresdrap eller tvangsekteskap; målet deres når de kommer til USA er ikke å gå på sosialkontoret, men å jobbe og gi deres barn en god fremtid. Og når disse barna vokser opp, foretrekker de å snakke engelsk fremfor spansk, og lytter til den samme musikken og ser på de samme TV-programmene og drikker de samme ølene som sine ”anglo” venner; kort sagt – de assimilerer seg inn i den amerikanske kulturen. Dessuten, hvis et visst antall meksikanere faktisk ønsker å beseire California og en håndfull andre delstater hvor storbyene har navn som Santa Fe og Las Vegas, så vil de måtte kjempe mot hvite, svarte, indianere og asiatisk-amerikanere for å oppnå sine mål. For ikke å nevne blant annet det store russiske miljøet som har dukket opp nesten over natta her i byen ved bukta.
Poenget er at en av årsakene til USA sin suksess som innvandringsland – i tillegg til at Amerikas innvandringsmønstre ble etablert lenge før den farlige multikulturalistiske mentaliteten slo rot i Vesten – er at det nesten alltid har vært en konstellasjon av ”minoritetsgrupper” som finnes i hopetall i dette landet; det har aldri eksistert en eneste gruppe som har dominert bildet og hvis navn i praksis ble synonymt med ”innvandrer”, og som dermed fikk mulighet til å sette en agenda for å forandre vertlandets kultur istedenfor å integrere seg i den. Tvert imot virker det som alle innvandrergruppene har tatt lærdom av sine forgjengeres erfaringer; hvis man jobber hardt, lærer språket og adlyder loven, så vil man (eller i alle fall ens sønn eller datter) anerkjennes som en verdig og fullstendig amerikansk statsborger – og (med unntak av grupperinger fra visse områder som har kommet med sin mafiavirksomhet i bagasjen) har dette bestandig vært målet til innvandrere til USA, uansett om de kommer fra Norge eller Nepal.
På den andre siden må jeg dessverre innrømme at jeg er blitt noe overrasket – ikke veldig, men til en viss grad – over hvor utbredt hijabbruken er blitt i Berkeley. Jeg tror ikke at jeg har sett en eneste hijab i San Francisco (hvor jeg har gått så mye at jeg har vondt i føttene hver kveld når jeg går til sengs), men i Berkeley, hvor det er mange studenter som mest sannsynlig kommer til å inneha viktige stillinger og lederposisjoner i fremtidens California, ser man et vesentlig antall unge kvinner som ikke bare bærer skolebøker – som skal identifisere dem som frie og moderne og uavhengige enkeltindiver med deres egne sinn og ideer og ambisjoner – men også bærer de fryktelige islamske tøystykkene som markerer dem som en manns eiendom og som fanger av et barbarisk kvinnesyn som stammer ifra 600-talls Arabia. I Berkeley er faktisk hijaben å se overalt. Og det er helt klart at universitetssamfunnet, som med uforbeholden stolthet betrakter seg som både progressiv og frigjort, omfavner hijaben på den samme måten som altfor mange norske akademikere, journalister og politikere gjør: som et tegn på et fargerikt mangfold, som en kjærkommen eksotisk import fra den eksotiske islamske verden, som levende bevis på at her kan muslimer – som skal ha blitt så undertrykt og forfulgt i Amerika siden 11-9 (en påstand som selvsagt er bare svada) – leve i fred (og skal ikke islam bety ”fred”?).
Siden jeg er i San Francisco må jeg si noe om kinesisk-amerikanere og de andre østasiastisk-amerikanerne som har spilt en så stor rolle i denne byens historie, helt siden kineserne kom hit for å bygge jernbanen på midten av 1800-tallet. Kineserne, vietnameserne og japanerne har vært strålende forbilder for alle andre innvandrergrupper; akkurat som jødene i New York, har de alltid vært hardtarbeidende og lovlydige mennesker som tror på og verdsetter integrering og utdanning – og som ikke har en religion som de har prøvd å tvinge på vertsamfunnet (som den katolske kirken klarte å gjøre etter at tilstrømningen av irske, italienske og andre katolikker til USA – inkludert mine besteforeldre – ga pavens biskoper makt nok til å sensurere Hollywood-filmer). Østasiater er overrepresenterte ved Californias universiteter, og med god grunn; i løpet av generasjonene har de jobbet hardt for å få oppleve den amerikanske drømmen. De har blitt diskriminert (det er velkjent at under andre verdenskrig ble japansk-amerikanere fra San Francisco – mer spesifikt, fra bydelen hvor jeg sitter akkurat nå, ”Japantown” – sendt til interneringsleire fordi myndighetene ikke stolte på deres lojalitet til USA), men de har aldri båret noe nag, og har fortsatt å bidra på en praktfull måte til landets fred og velstand.
Jeg har nevnt jødene, og for et par dager siden opplevde jeg noe som jeg ønsker å nevne her. På Bancroft Avenue, som er grensen mellom universitetsområdet og byen, samlet det seg en fredfull liten gruppe av menn og kvinner, unge og eldre, med israelske og amerikanske flagg og med plakater hvor det sto slagord om at Israel ikke må demoniseres og at jødehat må bekjempes. Det var ingen motdemonstrasjon. Ingen klaget. Det var krystallklart at demonstrantene ikke var redde. Nei, jødene i USA er ikke redde (ulik mange av sine trosfeller i Norge og Europa). Ikke enda, i alle fall. Noen få meter unna var det en lang rad med et titalls bord hvor studenter fra Kina, Vietnam og flere andre land reklamerte for sine klubber. Studenter som er konservative og kommunister, og som er mot krigene i Irak og Afghanistan og som er veteraner fra de krigene, delte ut brosjyrer. Ved ett av disse bordene sto en gruppe studenter som tilhørte Muslim Student Association. Gruppen er kjent for sine ekstreme synspunkter, akkurat som den lignende organisasjonen i Norge. Men muslimene reagerte ikke negativt på alle de hvite flaggene med David-stjernen på. De våget ikke. De er ikke mindre radikale enn for eksempel Mohammed Usman Rana, men hvis Rana og hans meningsfeller vet at de kan belønnes av Norges ekstremt feige kulturelite når de forklarer (og på en så elegant og sivilisert måte!), hvorfor de ikke kan ta avstand fra blant annet dødsstraff for homofile, så fikk jeg inntrykk av at slik intoleranse ikke ville blitt tolerert her – nei, selv ikke ved denne sære lille universitetsbyen som ofte kalles ”Folkerepublikken Berkeley” (fordi så mange av innbyggernes politiske ståsted ikke er så langt ifra Mao Zedongs).
Nei, selv om jeg skrev i min siste bok, Surrender, om hvordan amerikanske journalister, politikere, osv. har gitt etter for islamistene, så virker det som at når det gjelder islam – og jødedom – har ikke USA kommet til det punktet hvor Norge og store deler av Europa befinner seg nå. I Europa har elitens ufattelige feighet og svakhet oppmuntret islamister til å bli mer og mer dristige i sine krav – og til å utføre voldshandlinger, utstede drapstrusler, osv. – og i respons har kultureliten stadig tydeliggjort sin manglende evne og vilje til å forsvare grunnleggende demokratiske prinsipper. I USA – nei, ikke enda. Det har riktignok vært massevis av selvsensur angående islam, og det har skjedd en rekke hendelser på forskjellige amerikanske universiteter hvor muslimske studenter som er aggressive bråkmakere har overdøvet islamkritikere og gjort det umulig for dem å fullføre taler. Jeg har flere ganger sagt at den største feilen i min bok While Europe Slept (som ble publisert på dansk under tittelen Sov Sødt, Europa) var at jeg undervurderte hvor sårbar USA er ovenfor islam. Men det må samtidig sies at når man tenker på de forferdelige opptøyene som forvandlet Karl Johans Gate i januar i fjor til Gaza by, må man innrømme at ikke noe lignende har skjedd noe sted i USA. Det er fremdeles også vanskelig å forestille seg at en nasjonal organisasjon i USA som står for ytringsfrihet ville gi en prestisjefylt pris til en islamist. For å si det på en litt annerledes måte, det finnes mange islamister her i USA, og de har mektige, utrolige naive allierte på venstresiden, akkurat som i Europa; men selv i den amerikanske venstresidens hovedstad, Berkeley, virker islamistene å forstå at hvis de prøver å krysse en viss grense – hvis de forsøker å innskrenke andres rettigheter etter grunnloven – så vil flere av dem som selv har tolerert og omfavnet disse, se deres sanne ansikt, at de er fiender av frihet, og gå på barrikadene for å forsvare USAs grunnverdier. Ja, til og med radikalene i Berkeley.
For dette er kanskje USAs største styrke: at nesten alle – inkludert en stor prosentandel av de mest radikale – har genuin respekt for den amerikanske grunnloven (selv om det er betydelig uenighet når det gjelder tolkningen av teksten). Det store spørsmålet er hvorvidt denne respekten for grunnloven i det lange løpet kan seire over de irrasjonelle og selvdestruktive multikulturelle impulsene som har spredt seg gjennom hele den vestlige verden, og som truer de livsviktige rettigheter som er blitt nedfelt i det nesten hellige dokumentet.