Rita Karlsen, HRS
Over tid har det utviklet seg en praksis der alle som hevder å være fra Sør-Somalia har fått bli i Norge, selv om ikke alle har fått varig oppholdstillatelse. Det er liten tvil om at praksisen er blitt utnyttet, noe jeg også flere ganger har fått bekreftet av somaliere i Norge, både av personer med og uten varig opphold. Siste diskusjon jeg hadde om denne problematikken, var i går i en telefonsamtale med en utvist somalisk asylsøker.
Vedkommende har vært her i over fire år, og har også fått avslag på klagen på det opprinnelige avslaget. Avslaget handler om at myndighetene i Norge hevder at mannen og hans kone ikke kommer fra Sør-Somalia, noe ekteparet på det sterkeste avviser. Han forteller at deres opprinnelse i Somalia er blitt avdekket ved språkanalyse utført av Skandinavisk Språkanalyse AB (som han forteller holder til i Sverige, og som også norske myndigheter gjør bruk av), men han hevder at dette analyseinstituttet driver med snusk. Snusket skal handle om at somaliere som jobber i analyseinstituttet ”tilpasser språkanalysen” etter klantilhørighet. Mannen mener således at det ikke er dem som trenger opphold som får det, og at systemet er korrupt. Jeg oppfordret dem til å anmelde instituttet hvis de kan dokumentere påstandene. Men vel så interessant var mannens insisterende holdning på at det ikke er praktisk mulig å dokumentere sin opprinnelse fra Sør-Somalia, sammen med at han tok det som en selvfølge at ”alle” er enig om at det er umulig å være i Sør-Somalia. Jeg utfordret han på denne holdningen, og da kom det frem at situasjonen i Somalia ikke var så svart/hvitt som han først hadde gitt uttrykk for. For øvrig kjente også han til somaliere i Norge drar til Sør-Somalia på ferie, eventuelt sender sine barn tilbake for lengre opphold. Derimot fortsetter mannen å insistere på at feilen ligger hos norske myndigheter. Men når jeg utfordret han og hans likesinnede til å avdekke asylsjukset fra Somalia overfor norske myndigheter, så blir han svært avvikende.
Jeg vet ikke om overnevnte mann tilhører dem som er reelle asylsøkere eller ikke, men jeg reagerer på den måten mannen presenterer seg selv og sine muligheter på. Når jeg stiller kritiske spørsmål til de ”fakta” han serverer, endrer han etter hvert meningsinnholdet betydelig. Mannen snakket for øvrig meget godt norsk og utviste godt kjenneskap til regler og rutiner til asylsøkersaker, men det var påfallende hvor lite ansvar han selv mente å ha – da både i forhold til å bidra til å dokumentere egen situasjon og hans uvilje til aktiv å avdekke asyljuks han tydeligvis kjenner til.
Jeg er således ikke i tvil om at norske myndigheter kjenner til at de står over omfattende asyljuks, og at det er nødvendig med en kontinuerlig vurdering av situasjonen. Dette vil også gjelde for situasjonen i Somalia.
|
Fakta om Stornemnda Denne avgjørelsesformen ble innført 09.09.05. Bestemmelsene om stornemnd innebærer at saker av prinsipiell betydning, saker med store samfunnsmessige eller økonomiske konsekvenser og saker på områder der det er tendenser til ulik praksis, kan avgjøres på denne måten. Departementet og UDI kan kreve at en sak som nevnt avgjøres i stornemnd. Departementet kan beslutte at et vedtak truffet av UDI til gunst for utlendingen skal overprøves av UNE, og slike saker skal behandles i stornemnd. I stornemndbehandling deltar tre nemndledere og fire nemndmedlemmer, hvorav to er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner. Vedtak i UNEs stornemnd har presedensvirkning for etterfølgende saker i UDI og UNE. I vedtakene listes konkret opp hvilke presedensvirkninger stornemnda ser av det aktuelle vedtaket. Kilde: UNE |
Ifølge UNEs hjemmeside kom stornemndas flertall (6 mot 1) også til at den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu ikke i seg selv danner grunnlag for flyktningstatus. Det er den enkelte asylsøkers individuelle forhold som skal være avgjørende for om slik status gis. Etter flertallets syn i nemnda var det ikke individuelle forhold i klagerens sak som tilsa at han kvalifiserte til flyktningstatus.
Drøftingen i stornemnda av slike individuelle forhold får betydning for etterfølgende saker både i UDI og UNE.
Stornemndas flertall kom også til at såkalt internflukt til andre deler av Sør-Somalia kan være et alternativ. Flertallet mener det normalt er mulig å få hjelp fra medlemmer av klanen også i andre områder. Under enhver omstendighet er det ikke urimelig å henvise til å ta opphold i områder der det er medlemmer av samme diya-gruppe (den minste juridiske enheten i en større klan). Muligens vil det heller ikke være urimelig å henvise til områder der man har klanmedlemmer utenfor denne gruppen, men dette må vurderes konkret i den enkelte situasjon.
Stornemndas mindretall kom derimot til at situasjonen i Mogadishu og Sør- og Sentral-Somalia er av en slik art at klageren bør vernes mot retur. Etter mindretallets syn var det også tilleggsmomenter ved klagerens situasjon som måtte ses i sammenheng med den generelt vanskelige sikkerhets- og humanitære situasjonen. Mindretallet uttalte at internflukt ikke er et alternativ, verken til andre deler av Mogadishu eller andre deler av det sørlige og sentrale Somalia.
Det heter videre at som en konsekvens av stornemndas beslutning, oppheves suspensjonen av utreiseplikten for borgere med tilhørighet til Sør-Somalia. Suspensjonen av utreiseplikten ble innført for hele Somalia november 2006, på bakgrunn av frykten for en regional storkonflikt på Afrikas Horn.
Beslutningen innebar at personer fra Somalia som på dette tidspunktet hadde fått sin sak endelig avgjort av UNE med pålegg om å forlate landet, kunne forbli i riket inntil videre. I februar 2007 ble derimot suspensjonen opphevet for borgere med tilhørighet til Somaliland og Puntland. Usikkerhetsmomenter knyttet til situasjonen i Sør-Somalia førte til at suspensjonen ble videreført for denne delen av Somalia.
Siden suspensjonen ble besluttet har UNE fortløpende behandlet saker i nemndmøter. Ingen av nemndene har i løpet av denne tiden ment at sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia er eller har vært av en slik karakter at personer, alene i kraft av tilhørighet til område, kan ansees vernet mot retur. Stornemnda har altså kommet til samme konklusjon som tidligere nemndmøter.
UNE har i stor grad gitt tillatelser til sør-somaliere etter reglene om sterke menneskelige hensyn. I 2006 og 2007 var tillatelsene midlertidige, mens de fra 2008 ble gitt uten tidsbegrensninger. Det heter derimot at etter forskriftsendringen i 2009 forekom det oftere at UDIs avslag ble opprettholdt av UNE.
UNE påpeker at de vurderer konkret den enkeltes forutsetninger for retur, og om eventuelt manglende forutsetninger for retur tilsier at tillatelse skal gis. Beslutningen om å oppheve suspensjonen av utreiseplikten innebærer derimot at sør-somaliere som tidligere var omfattet av denne, nå plikter å forlate landet. Politiet kan iverksette returer til Sør-Somalia. Politiet er pålagt kontakt med UNE i hver enkelt sak før utsendelse finner sted. Det understrekes også at det er mulig å fremme anmodning om omgjøring av UNEs tidligere vedtak.
Et anonymisert sammendrag av Stornemndas beslutningen kan du lese her.